Ricochets vs. Danko Jones

Ricochets - Rockefeller, Oslo Danko Jones - John Dee, Oslo 30/11-02

Hva gjør man når to favorittband spiller i samme bygg i hjembyen på samme kveld? Man må ofre noe. I dette tilfellet Madrugada. I forbindelse med deres utsolgte konsert på Rockefeller skulle Ricochets få varme opp publikum. Litt seinere skulle Danko Jones stå på en scene i Oslo for femte gang på under to år. Mine erfaringer med Rockefeller tilsier at man aldri veit når et oppvarmingsband går på. Derfor ankommer jeg køen allerede 21.30. Det viste seg å være mer enn god nok tid. Direkte glissent var det innenfor, da flesteparten tydeligvis kom i løpet av Ricochets sett.

Jeg har sett Ricochets noen ganger siden comebacket i sommer. Et nytt mål er visstnok i liten eller ingen grad å spille låter fra Slo-Mo Suicide. De nyere låtene har derfor dominert konsertene. På lørdag ble det bare Won't Change My Mind av det eldre materialet. Etablerte fans ser likevel ikke ut til å grine på nesa av utviklingen. De nye låtene og medlemmene blir tatt vel i mot av den trofaste klanen. Av nye låter spilte de blant annet låta jeg tror heter I'm Into Love og Pick Up the Phone. Feit rock'n'roll begge to. I tillegg kom Why Don't You Come Around Over (med no, no, no-koring ikke ulik Isley Brothers' Nobody But Me) og avslutningen Depressive Side of Town. Dette er låter man bare blir mer og mer glad i for hver gang man hører dem.

Selv om Trond Andreassen er bandet naturlige midtpunkt på scenen, er det også en fornøyelse å se hans faste våpendragere Alex Kloster-Jensen og Knut Olsen på hver side. De nye låtene er tilsatt Svenn Poppes halvpsykedeliske tangentarbeider. Selv om scena kanskje virker litt stor og de måtte spille foran Madrugadas nye logo hadde de full kontroll hele tiden. Med fantastiske låter og tragedie fra helvete slår de beina under enhver posørrocker.

Å varme opp for Madrugada på Rockefeller er tydeligvis en utakknemlig oppgave, omtrent som å varme opp for Rolling Stones på Valle Hovin. 90% av publikum bryr seg ikke i nevneverdig grad. I alle fall ikke utenom høflig og beskjeden klapping. Resultatet blir at Rockefeller føles for stort. Band av denne typen gjør seg aller best på litt mindre scener, og når publikum faktisk venter på dem og ikke noe vesentlig større. Seks låter føles utrolig lite, men bandet ble vel ikke akkurat inspirert av at kun 20 stykker ropte på mer. Derfor får man håpe at de har vett på å vise seg på Oslos mindre steder noen ganger i løpet av de neste månedene.

Etter 25-30 minutter med norsk rock bar det ned en etasje, på bekostning av Madrugada. På John Dee var det også god tid til å kjøpe øl før moroa begynte. Danko Jones, JC og Damon Richardson har vært på turne siden midten av oktober og skal ikke hjem til Canada før oppunder jul. Begynner de å bli slitne tro? Neida, ingenting tyder på det. Makan til energiutblåsning er det en stund siden jeg så, og da mener jeg ikke bare bandet. Publikum (i alle fall den forreste halvdelen) lot seg rive med av tettpakka rock'n'roll, svette og manndom.

John Dee var stappfullt på lørdag, til tross for at Born a Lion nå er mange måneder gammel. Konserten på So What! like etter utgivelsen var langt fra utsolgt, så Danko må ha kapret mange nye fans i sommer og høst. Det viste seg også i den store andelen publikum som deltok i allsang. Fra låt nummer tre, Soul On Ice, tok det av både hos band og publikum. Deretter jobba fansen seg opp mot noe som lignet ekstase, med crowdsurfing og poging i store mengder. Låter fra begge skivene ble satt voldsomt pris på og høydepunkter som Way to My Heart, Lovercall og Bounce spruta ut av høytalerene. Lyden tok seg også opp til et godt nivå.

Trioen klarte å bevise at de er i verdenseliten i enkel, hard, usminka rock. Til tross for lite sceneshow og avledningsmanøvre klarer de å holde på tilskuernes oppmerksomhet så lenge de ønsker. Danko sjøl oser av karisma, mens bassist og trommis jobber hardt på sine anviste plasser. Det er ingen tvil om hvem som er kveldens midtpunkt. For halvannet år siden klarte han å trollbinde flere hundre mennesker som knapt hadde hørt musikken på Øyafestivalen. Nå har han samtlige i sin hule hånd. Hvor skal dette ende?

Meldingene fra mannen med den store kjeftene var nok ikke like grove som før. I stedet brukte han tid på skryt av publikum. Som da han mente at Norge var hans "kind of country…headbanging country!". Tidvis virka det ikke som om bandet trodde publikumsreaksjonen selv. Da publikum mot slutten begynte å rope ”Mango Kid” (Danko Jones selvvalgte kallenavn, og en låt fra første skiva) taktfast mellom låtene måtte herr Jones spørre om dette ble tatt opp da han gjerne ville ha med ropinga på en singel. Eneste misnøye var fra mannen sjøl, når noen syntes det var morsomt å kaste halvfulle ølglass på scenen.

Papa fra Born a Lion var selvsagt særdeles populær, da den inneholder linja ”Barcelona to 'Frisco/ Stockholm to Oslo/ On the road is my religion”. Nordmenn har jo som kjent stor glede av å bli lagt merke til ute i den store verden. Flere låter ble spilt etter oppfordring fra et John Dee i lørdagsstemning, så også til slutt Cadillac. Spesielt overraskende var det vel ikke at de tre entret scena igjen for å spille tidligere nevnte Mango Kid.

Hva mer kan man ønske av en lørdagskveld. Gitarøset til Danko Jones gjorde nok størst inntrykk, blant annet fordi han fikk det publikummet han fortjente. Noe som ikke kan sies om Ricochets. Neste gang er kanskje kanadieren klar for enda større scene og enda mer folk. Han klarer nok det også, skal du se.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sufjan Stevens - Seven Swans

(Rough Trade)

Sufjan Stevens forlater ikke Michigan riktig ennå - men tar seg tid til litt fugletitting.

Flere:

Aphex Twin - 26 Mixes For Cash
The Knife - Tomorrow, In a Year