FM Belfast + Retro Stefson, Blå 06.03.2010

Selvfølgelig blir det fest når en gjeng islendinger står i bare underbuksa og danser så rart de bare kan til tøysete og catchy elektropop.

Foto: Hilde Mesics Kleven
Klikk på bildet for å få tilgang til galleriet.


Hovedstadens indiehoder hadde en festkveld uten like lagt til rette for seg denne lørdagen, først og fremst med Yeasayer foran et utsolgt Rockefeller. Og uansett hvor kult Reykjavik er, så vil vel Brooklyn ha et lite overtak. Og Yeasayer tok nok en del oppmerksomhet fra lille FM Belfast, som på sin side omsider fikk sluppet sitt debutalbum også i Norge for et par uker tilbake.

Med seg fra Island hadde de unge Retro Stefson, et flott band som har greid å blande world, rock, humor og teite dansebevegelser til en særdeles sjarmerende kombinasjon. Og de fikk så å si lov til å være på scenen helt til slutten av FM Belfast sitt sett også, som startet direkte fra siste låt av Retro Stefson. Sånt er utrolig gøy når det fungerer på en smooth måte, noe det uten tvil gjorde på Blå.

Før det fikk uansett Retro Stefson med seg de få som hadde tatt turen på et aldri så lite diskodansekurs, noen ganske så ålreite gladlåter og en hel del ekstremt søt islandsk-engelsk. Så kom altså de fire fra FM Belfast dansende ut på scenen, og det smittet mildt sagt kjapt over på publikum.

I Can Feel Love, et av høydepunktene fra det egentlig snart to år gamle debutalbumet, var selvfølgelig en partystarter like bra som hvilken som helst annen, og de få som dukket opp fikk det med mye bevegelse til å se respektabelt ut i rekkene foran scenen. Og ikke så rart heller når ekstremt lekker elektropop dundrer ut på Blå, og en gjeng sjarmerende islendinger danser rart på scenen.

I motsetning til de fleste andre eksportvarer fra Island, så baserer ikke FM Belfast seg på at de er fra Island. Det er en større form for elektropop, det er kun mellom låtene at vi blir minnet på at de er ekstremt rare og fra Island. Ikke at det er noe galt med å la det være tydelig hvor man er fra også gjennom musikken heller, men det har kanskje blitt en overbrukt estetikk på de store eksportene derfra. Fest er uansett fest nesten uansett hvor man er fra, og når man er fra steder hvor det er lite å finne på så blir man vant til å improvisere.

Som når de på slutten begynner å skrike i mikrofonen fra herlige Underwear - We are running down the street in our underwear! - mens de gjør løpebevegelser med buksene nede. På den måten greier de å skape et perfekt klimaks i en konsert som egentlig ikke kunne blitt gjort bedre.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.