Jeremy Jay, Funhouse 25. september 2009

Intimkonsert med Jeremy Jay bød på sterkt låtmateriale, men dessverre hadde alt for få tatt turen denne gangen også.

Alle foto: Bjørnar Håland

En vakker solskinssdag i Oslo kunne by på premieren av Platebutikken Tigers nye konsertserie Neon Råte. Et samarbeid som hittil ser ut til å inkludere Tigerstadbaserte BES-booking og Funhouse i Pilestredet.

Amerikanske Jeremy Jay var første navn på plakaten, en artist som har vakt oppsikt med en tirade av gode utgivelser. Deriblant årets fantastiske Slow Dance som balanserer futuristisk indiepop, drevet av synth og gitarer på en elegant og cool måte. Det er noe helelegant over Jeremy Jays diskografi, og oppmøtte på Funhouse denne aftenen fikk servert gammelt såvel som nytt materiale fra en blid og imøtekommende artist.

Etter å ha okkupert Terminator 2-flipperspillet til godt over klokken 23, innså bandet i likhet med oss andre at ikke flere ønsket å ta turen denne aftenen. Noe som i mine øyne virket nesten litt rart, da det ikke var mange andre gode alternativer å velge i, i hvert fall ikke som kunne matche forventningene til denne. Besynderlig er det også, siden Jay og bandet hans har vist en stigende formkurve, og Slow Dance er iferd med å bli en liten undergrunnssensajon.

Da bandet omsider inntok scenen var det med smittende iver og spøkefull leveranse. Første del av settet besto av nyere materiale som publikum svingte seg godt til. Funhouse er på alle mulig måter en intim konsertscene, som i sitt rette element legger til rette for god dialog mellom band og publikum, noe Jay visste å utnytte ved å smalltalke med både de spillende kollegaene og fansen.

Andre del av settet var delt mellom eldre låter fra bl.a. den eminente Airwalker EP-en og A Place Where We Could Go, pluss en hel del nyere materiale. Det ble tidlig klart at Jay og de tre andre i bandet ganske nylig har vært i studio og gjort ferdig mye nytt, og at de var ivrig på å vise det frem for publikum. Noe den smått androgyne frontpersonen passet på å unnskylde seg for underveis.

For det ble kanskje vel mye nytt, og selv om bandet gjorde sitt beste for å bevare danseentusiasmen hos publikum, så ble det etter hvert tammere stemning og tynnere i rekkene foran scenen. Jeremy Jay er en artist som har mye å spille for og med, og ikke noe av det materialet som ble fremvist i kjellern på Tullinløkka var på noen måte dårlig.

Allikevel ble kvelden skuffende nok bare godt over middels god underholdning, og det på tross av gode låter, godt humør og godt i glasset. Dette var andre gangen på nøyaktig ett år Jeremy Jay satte sin fot i hovedstaden, og neste gang håper jeg at mange flere tar turen innom. Det er det absolutt verdt, og det kan kanskje bidra til å løfte liveopplevelsen enda noen hakk for de oppmøtte.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo