Notodden Bluesfestival 2004

Rapport fra Notodden, 5.-8. august. Zetterberg, Reiersrud, Kim Wilson m.fl.

Notodden Bluesfestival (NBF) er bluesfestivalenes mor i Norge, og det med god grunn. For mens stadig flere kaller seg Bluesfestival og topper artistlisten med navn som Scorpions og Odd Norstoga, så holder NBF seg i all vesentlighet til bluesartister. Festivalen har vært flinke til å hente over store navn som aldri før har opptrådt i Norge og mindre artister som er mer eller mindre ukjent her til lands. Denne strategien har man lykkes godt med i alle år, og det har vært stor rift om billettene.

De siste årene har dette forandret seg. Festivalen har vokst hvert år og blitt stadig mer kreativ for å kunne stable store arrangement med stort billettantall på beina. Det har gjort at antallet billetter etter hvert har blitt såpass stort at de (mange) som reiser oppover i første rekke for å drikke og feste veit at de kan få kjøpt billetter i Notodden (eller droppe det helt og sitte med cowboyhatt å drikke på campingplassen). Dermed hersker det som regel en del uvisshet om billettsalget, men festivalen har likevel lykkes med et godt salg, om enn tiden for utsolgte konserter nå ser ut til å være over.

I år lykkes man ekstra godt, ser det ut til. Fasiten er nesten 25.000 solgte billetter og rekord. Årsaken til det er nok relativt bra klaff med konserttilbudet og ikke minst et strålende vær som trakk mye folk til Notodden. Muligens ville mange ha med seg årets hovedattraksjon som var British Blues Masters med folk som Long John Baldry, Kim Simmonds og Bob Hall og John Mayall's Bluesbreakers. Denne gjengen er sikkert midt i blinken for målgruppen på menn rundt 50 som fikk sitt møte med blues fra England. For meg er imidlertid disse dinosaurene totalt uinteressant. Det er greit at de gjorde en innsats for 30 år siden, men deres relevans i dag er lik null, spør du meg. Hva betyr de egentlig i dag? Hvor lenge siden er det noen av dem var i nærheten av å gi ut noe som ble oppfattet som spennende/relevant i blueskretser? Mange vil kvele meg for å mene dette, men skitt au. Ifølge rapportene ble også konsertene temmelig traurige opplevelser hvor folk klødde seg i hodet og tenkte: "Tja, nå har jeg sett en britisk blueslegende, og så?"

Jeg må si jeg ikke skjønner dette opphenget i slike "konsert-pakker". For to år siden var det Fat Possum som stilte med en rekke av sine artister på samme konsert. Enkeltvis er for eksempel RL Burnside og Junior Kimbrough i stand til å lage et helvetes show, men å stable alle på samme scene etter hverandre kan fort bli kjedelig. Heller én av dem på en liten klubb som Rallar'n. Det samme gjaldt i fjor, da man satset på en såkalt Soul Revue med gamle "legender". Konsertrapportene tilsa at det nesten ikke var folk igjen på slutten av kvelden. I fjor kom også en munnspill-pakke med fire amerikanske munnspillere. Jeg elsker instrumentet, så jeg synes dette var bra, men jeg har ikke problemer med å skjønne at det ble nesten folketomt etter hvert. Monotonien ligger hele tiden og lurer på slike pakker.

FREDAG:

Jeg styrte derfor unna pakkene og gikk i stedet på Zetterberg/Reiersrud og Rod Piazza på fredag. Knut Reiersrud kom med nyplata under beltet (anmeldt her tidligere) og startet showet alene. Det låt bra i mine ører, selv om Reiersrud må finne seg i å bli kalt en "flinkis" uansett hvor opptatt han er av å låte skramlete og improvisere på gitar. Ingen kan imidlertid ta fra ham at han er djevelsk på gitar, og når han som denne kvelden holder seg innefor bluesrammen, er Reiersrud min mann. Han spilte smakebiter fra den nye plata før hans svenske bluesbror Sven Zetterberg inntok scenen og dro umiddelbart det hele inn i mer tradisjonelt farvann. Bra, synes jeg. Zetterberg er intet mindre enn en gudebenådet blåøyd soulmann med en stemme av gull og en stor, stor gitarist. Det var symptomatisk i så måte at Reiersrud i store deler av sette bare kompet mens Zetterberg spilte solo. Det gikk hovedsakelig i bluesa soul-låter gjennom hele settet, og de to herrene som har fortid helt tilbake til 70-tallet sammen i bluesbandet Four Roosters, så ut til å storkose seg. Da Zetterberg avsluttet med At the Dark End of the Street, var alle enige om at det hadde vært en fin konsert.

Etterpå var det duket for Rod Piazza, en av mine helter, men på dette tidspunktet må jeg innrømme at jeg var såpass forfrisket at en anmeldelse ville vært svært mangelfull. Urutinert, men sant. Piazza gjennomførte en helstøpt konsert, tenker jeg vi sier.

LØRDAG:

Lørdag opprant med strålende sommervær, og det var tid for å gå ned på Brygge-konserten, som i år ikke var på brygga, men i næringsparken ved Hydro. Årsaken var at 3000 billetter til Brygga hadde blitt revet unna. Ikke rart egentlig, med et spennende og variert program som telte BigBang, Kim Wilson Blues Band og Jeff Healey. Jeg veit ikke hvem som trakk mest folk, men i løpet av ettermiddagen var 6000 mennesker innom området. Med det fine været ble det uansett en kjempeopplevelse. Ikke umulig var mange kommet for å høre BigBang. Det var ikke jeg, så jeg kom bare tidsnok til å høre Girl in Oslo. Det låt fett nok, selv om jeg ikke helt skjønner hva Big Bang gjør på bluesfestivalen (se første avsnitt).

Vel, snart gikk den moralske headlineren, Kim Wilson, på scenen. Ikke så mange forstår Wilsons posisjon i moderne blues. Det skrives side opp og side ned om småtasser som Gary Moore og has-beens som Peter Green og John Mayall, men er det noen som er kongen på haugen i kontemporær blues, så er det Wilson. Etter utallige opptredener på plate med alt som kan krype og gå av storheter, tusenvis av spillejobber, en rekke produsentjobber, Billboard-plasseringer på 80 og 90-tallet med Fabulous Thunderbirds og fremdyrking av egen solokarriere på 90-tallet, er Wilson i dag i den posisjon at han spiller rock'n'roll og blues på større festivaler og klubber med T-Birds. Når han har fritid, drar han på veien med sitt eget band og spiller dyp blues. Begge deler fungerer utmerket, ikke minst på grunn av hans etter hvert dyrisk gode stemme som bare blir bedre med årene og hans munnspill som savner sidestykke i dag. Hadde Wilson vært musiker på 60-tallet hadde han vært større enn Paul Butterfield, sann mine ord.

Til NBF kom Wilson med både T-Birds og sitt eget band, selv om det ikke var store forskjeller på de to. I solobandet stilte han med det unge stjerneskuddet Kirk Fletcher på gitar, Ronnie James Weber på bass og legenden Richard Innes på trommer. Konserten på brygga bestod av en deilig miks av vintage T-Birds, værbitte
bluescovere og materiale fra Wilsons soloutgivelser. I det herlige været var dette en studie i hvordan blues skal spilles: tett komp som likevel har massevis av pusterom og fremføringer tuftet på låtene, ikke som en showcase for god hver enkelt er på sitt instrument. Med Wilson er det alltid summen av det hele som gjelder, selv om bandet enkeltvis kunne blåst de fleste av scenen på sine respektive instrumenter. Kirk Fletcher på gitar var et fint tilskudd, selv om jeg tok meg i å savne både Rusty Zinn og Troy Gonyea til tider. Men han var god, bevares, og viste stor allsidighet både i komp og sugende solopartier. Kongen var likevel Wilson selv, noe som spesielt ble klart under den faste munnspill-instrumentalen, der han i 15 minutter spiller alene på scenen bare bevæpnet med munnspill og løfter en forsamling på 6000 svettende og dansende individer inn et kollektivt nirvana. Stort!! Festivalens høydepunkt for undertegnede!!

Etter dette hadde i realiteten Jeff Healey ikke en sjanse, selv om den sympatiske kanadieren gjorde sitt beste for å spille både blues (fra førsteplata Hell to Pay) og de mer kjente poplåtene sine. Det er ingen tvil om at Healey er teknisk briljant, og den særpregede måten å spille gitar på (i fanget) gjør at han kan få mye spesiell lyd ut av den. Men dynamikken manglet i bandet, synes jeg. Lydveggen ble tett og massiv på bekostning av nyansene. Det hele glir over i bluesrock/Gary Moore-land, og der er ikke jeg innbygger. Men bevares, svært mange liker akkurat denne type blues, og stemningen på Brygga var god mens Healey spilte.

Etter utblåsingen på Brygga var det viktig med væskeinntak og mat før kvelden skulle avsluttes med Vidar Busk og Fabulous Thunderbirds i Sliperihallen. Jeg visste at T-Birds ville bli bra etter å ha hørt en kjempeopplagt Kim Wilson på Brygga, men var spent på hva Busk kom til å servere. Etter hans to siste plater, som ikke har vært blues, kan en konsert med Busk bli alt mulig. Selvsagt velger han nå for tiden som oftest å vektlegge de nye platene på konserter. Men mange hadde nok forventninger om at det var blues som skulle prioriteres i kveld, ettersom vi tross alt snakker om Notodden bluesfestival og oppvarming for et av Busks kanskje største forbilder: T-Birds. Slik ble det imidlertid ikke, i hvert fall ikke før mot slutten.

Det begynte lovende med en sump-aktig låt i bluesland med blåsere (blant annet med brødrene Gjerde). Så fulgte et langt sett med utelukkende låter fra Love Buzz og Venus, Texas. Han spiller det jo bra, og mange vil kanskje synes at dette ble stemningsfylt og fint, men selv gikk jeg ut og røyka i 30-40 minutter. Jeg synes rett og slett det ble fryktelig kjedelig. For ordens skyld: jeg er ikke blant dem som mener Busk har "sveket sitt bluespublikum", men det er da lov å tenke over hvor en er og hvem en spiller for!? På NBF og foran et bluespublikum kunne han gjort det lettere for seg selv og spilt blues. Vel, mot slutten tok det seg hvert fall opp. Red Lipstick er jo en partylåt av en annen verden, og da denne dro i vei med blåsere, våknet folk av dvalen. Merkelig nok så det ut til at Busk også våknet, og han koste seg da vitterlig mer under fremførelsen av bluesmaterialet sitt? Da I Came Here to Rock tordnet utover hallen som ekstranummer, var nesten alt tilgitt og Busk viste at han fortsatt er mannen.

Med denne oppkjøringen var det bare å begynne å glede seg til T-Birds. Bandet besto denne kvelden av Kirk Fletcher på gitar, Ronnie James Weber på bass, Jimi Bott på trommer og Gene Taylor på piano. Bare én utskifting fra bryggekonserten, altså, men med den alltid smilende og skummelt gode Taylor som ekstra bonus på piano. Taylor har etter hvert blitt en vital del av T-Birds sound. Hans boogie-woogie spill og tilbakelente liring danner en bakgrunn som kler bandet godt. Fletcher er et funn på gitar, men trives nok bedre i en setting hvor fokus i større grad er på tradisjonell blues. Han kan ikke som forgjengeren Kid Ramos, regelrett tenne på et konsertlokale med vegger av gitar som vedvarer i flere minutter uten at det blir verken kjedelig eller plagsomt. Han har heller ikke som sin siste forgjenger Troy Gonyea, den harvete måten å spille som gjorde Wilsons soloplate Lookin For Trouble til et mesterverk. Han er rett og slett litt for delikat for T-Birds røffe bakgårdsblues og rock'n'roll.

Wilson derimot er alt annet en delikat og jålete. Som ubestridt leder av bandet kjører han showet, gjennom den obligatoriske Jerry McCain låta She's Tough, rockeren I Just Can't Tear It Up Enuff, allsang-slagerne Rock This Place og Tuff Enuff og så videre. Ikke revolusjonerende for de som har hørt bandet før, men alltid veldig bra og solid. Nok engang kjørte Wilson sin munnspill tour-de-force oppvisning, men denne gang med komp på trommer fra Bott. Bott drev Wilson til nye høyder med sin evne til å skape stadig nye rytmiske mønster som Wilson kunne bygge videre på. De som har hørt Bott på plate med Honey Piazza vil vite hva jeg snakker om. Taylors solo boogie-piano intermezzo var også en høydare. I langt større grad enn Wilsons soloprosjekt er T-Birds basert på bandets instrumentale ferdigheter, som jo er skyhøy på alle plasser.

Alt i alt ikke den beste T-Birds konserten jeg har hørt, men bedre enn mye annet du vil høre, uansett sjanger. Det er en grunn til at Keith Richards i et intervju nevnte Thunderbirds som et av bandene (sammen med Georgia Satellites) det var naturlig å sammenligne Stones med. Thunderbirds har den samme energien som Stones hadde før, men er selvsagt langt mer bluesbasert. Samtidig kan de spille stort sett hva det skulle være, så lenge det har sjel.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo