• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

To Whom It May Concern: En liten titt på Sonic Youth

Et prakteksemplar i musikalsk flerbruk og allsidighet

Carl Kristian Johansen 

Del på Facebook29.07.04

I juli 2000 gjestet Sonic Youth Norge for hittil siste gang da de besøkte Quartfestivalen og Kongsberg Jazzfestival med materiale fra siste Geffenutgivelse NYC Ghosts & Flowers. Tre måneder senere, i begynnelsen av oktober, ankom Sonic Youth Skandinavia igjen. Denne gangen var arena kunstbiennalen Kulturbro, i Ystad, Sverige. Sonic Youth var i Ystad en uke der bandmedlemmene, inkludert Jim O’Rourke, ledet hver sin aften med improvisert musikk i Ystad Kunstmuseum, Galleri Kabusa og Galleri Neon. Musikere som Sven Åke Johansson, Mats Gustafsson, to viktig representanter i europeiske fri-improvisasjonsmusikk, var også tilstede i Ystad. Forestillingene inkluderte også live action painting, dans og performance. Bakteppe: Goodbye 20th century, Sonic Youth Records.

Desember 1965, i hjertet av Greenwich Village, New York; The Velvet Underground hadde et månedslangt engasjement på klubben Café Bizarre, og en av kveldene var Andy Warhol og hans gjeng en del av publikum. Warhol inviterte VU til The Factory, og etterhvert ble bandet en integrert del av Warhols popart-show The Exploding Plastic Inevitable (EPI). Gjennom EPI gjorde VU konserter på rockscener, i museer og kunstgallerier i 1966. EPI var allerede historie da VU slapp sitt første album i 66/67, men en bro mellom kunstverdenen og populærmusikken ble etablert her. Det var neppe tilfeldig at nettopp Warhol og VU skapte denne overgangen. Warhols kunst hadde inntil møtet med VU reflektert og tematisert populærkulturen og dens ikoner, samtidig var VU mer enn et gjennomsnittlig pop- eller rockband.

VU satte senere et kraftig preg på New Yorks rockescene, og i deres kjølvann kom det til mange band som utover 70-tallet fortsatte å utvikle og utvide rammene for rocken i New York City. New York Dolls glamifiserte CBGBs og Max’s Kansas City, og tiltrakk seg Malcolm McLaren som senere dro tilbake til London og skapte Sex Pistols. The Ramones og Richard Hell & The Voidoids satte nye standarder for den gryende punkrocken. Television og Talking Heads ble hovedattraksjonene i New Wave-bevegelsen, og poeten Patti Smith pustet ny bevissthet om den litterære tekstens rolle i rockmusikken. Debbie Harry frontet celebritetspop-prosjektet Blondie, og duoen Suicide gikk i konfrontasjon med et godt vant publikum på New Yorks scener.

Mot slutten av 70-tallet, da flere av disse artistene hadde nådd middagshøyden eller hadde "gått major", nådde enda en ny strømning New York Citys overflate. Den ble kalt No Wave, og i denne bølgen av nye band var blant andre DNA (med Arto Lindsay og Ikue Mori), Teenage Jesus & The Jerks (med Lydia Lunch), Mars og James Chance & The Contortions. Alle disse er med på den Brian Eno-produserte samleren No New York fra 1978. No Wave er i praksis en fleksibel merkelapp og henviser mer til tid, sted og holdning, enn en spesifikk musikalsk stil (som de fleste andre merkelapper). Essensen i No Wave kan allikevel sies å bestå av et intellektualisert opprør mot rockens estetikk og form, for å løsrive rocken fra dens historie og bakgrunn. Med atonalitet, støy og monotoni som stikkord, søkte bandene strukturer og former uten klare yttergrenser. Gjennom å utnytte rockens og punkens voldsomme energi fokuserte bandene på en enda mer primitiv uttrykksform, gjennom å koble amatørisme og fri-improvisasjon, og bruke dette som virkemidler. Tom Carson i Rolling Stone skriver om Enos No New York i 1978: "You do it first, and then somebody else does it pretty - or, as in this case...., deliberately unpretty", og videre "Despite its intellectual top-heaviness, the music on No New York is all surface: militantly anti-melodic, inaccessible and anti-humanist. The fact that nihilism is here reduced to an aesthetic pose only makes the message even more wilfully repellent".

Med denne forhistorien dukket Sonic Youth opp på New Yorks scener. Gitaristene Thurston Moore og Lee Ranaldo hadde erfaring fra henholdsvis The Coachmen og The Flucts, og begge hadde vært med på innpillinger som deler av Glenn Brancas mange gitarorkestre. Branca komponerte symfonier for elektriske gitarer (med rytmeseksjon), og deler av dette materialet høres bemerkelsesverdig friskt ut i dag. Kim Gordon kom til New York med kunstskoleutdanning fra San Francisco i bagen, og var utover 80-tallet kunstkritiker i magasinet Artforum parallelt med løpet til SY. Med trommeslager Richard Edson ble Sonic Youth et band, og de gjorde sin først konsert på No Wave-festivalen New York Noise Fest i 1981, der Moore var en av initiativtakerne. Moore, Ranaldo og Gordon var med på Glenn Brancas Symphony No. 3, før SY debuterte med en selvtitulert EP sluppet på Brancas label Neutral Records. Albumdebuten for SY kom i 1983 med Confusion Is Sex, også den på Neutral, og den faller på mange måter inn i No Wave-ideologien. Det er antydninger til melodier, men få spor av tradisjonelle låtstrukturer. Kassettopptak fra konserter mixet inn i låtmaterialet gir et visst lo-fi preg til albumet. Og med alternativt stemte gitarer og voldsomme støypartier, eksploderer albumet i strømmer av mørke stemninger fra Shaking Hell til tolkningen av I Wanna Be Your Dog av The Stooges, der Gordon virkelig tømmer seg som vokalist.

Tekstmessig utvikler SY seg videre gjennom beskrivelser av groteske mellommenneskelig forhold i forskjellige sosiale kontekster, mer abstrakte og tilslørte bilder, og noen ganger tekster med politisk brodd. Gordons tekstbidrag har senere blitt tatt til inntekt for feminismen og Riot Grrrl-bevegelsen, på bakgrunn av skildringer om seksuell trakassering og anoreksia, og for hennes rolle i fremveksten av band som Bikini Kill og L7. Gordon har også vært bandets vindu mot kunstverdenen. Dette kan ses blant annet på coverkonseptene som reflekterer holdninger og motiver som finnes i kunstverdenen. Pop-kunstreferansene florerer på 80-tallsutgivelsene til SY, men også andre aktuelle strømninger i kunstverdenen på begynnelsen av 80-tallet er aktuelle. Den italienske nyekspresjonistiske bevegelsen transavanguardia nådde New York rundt 1980, og blandet narsissistiske, nevrotiske og seksuelle motiver med refereanser til kunsthistorie, amatørkunst og reklame. SY i et nøtteskall?

SY tilnærmet seg tidlig mainstream og populærkulturen fra sin posisjon i den arty undergrunnen, en tilnærming som nådde sitt forløpige høydepunkt gjennom sideprosjektet Ciccone Youth og The Whitey Album i 1989. Blandet med en fascinasjon for Madonna, var utgangspunktet til dette prosjektet å sette The Beatles' klassiker White Album inn i en ny sammenheng. Albumet ble til slutt sluppet uten Beatleslåter, men med en versjon av Madonnas Into the Groove og Robert Palmers Addicted To Love, samt referanser til Neu! og John Cage. Idèen om rekontekstualisering av populærmusikk har også ytterpunkter på andre siden, gjennom SYs tolkninger av mer obskure garageband og låtskrivere. Og leken med ikoner, temaer, motiver og klisjeer fra amerikansk populærkultur fortsetter gjennom 80-tallsutgvelsene.

Samtidig går den musikalske utvikllingen i en mer melodiøs retning. Deler av låtmaterialet passer inn i strukturer godt kjent for en større del av rockpublikummet. Etter Edson, Jim Sclavunos og Bob Bert, etablerte Steve Shelley seg som fast trommeslager i bandet. Skivene EVOL (1986), Sister (1987) og Daydream Nation (1988) nærmest katapulterte SY ut av undergrunnen, og Teen Age Riot fra Daydream Nation ble en hit på collegeradiostasjonene. En merkelig prosess all den tid bandet beholdt mye av sitt eksperimentelle preg på disse tre albumene, selv om bare tre år gamle Bad Moon Rising virker uendelig langt unna i 1988. SYs suksess med Daydream Nation medførte interesse fra større plateselskaper, og SY forlot selskapene Enigma/SST/Blast First til fordel for multinasjonale Geffen før slippet av Goo i 1990. Denne overgangen ble forutsigbart nok møtt med skepsis fra den uavhengige musikkulturen, men Thurston Moore parerte greit indieskepsisen ved å beskrive overgangen som "a Warholian art-act". Uttalelse bekrefter bandets bevissthet rundt eget ståsted, og viser også at SY på dette tidspunktet var inneforstått med mekanismene som fungerer innefor de adskilte verdenene som kunsten og rocken representerer. SY koblet også i denne perioden Geffen og Nirvana. Og i lys av retorikken ovenfor ligner handlingen en slags Warholsk signaturfilosofi; i dette tilfellet gav SYs Geffen-anbefaling et kvalitetsstempel, som i Nirvanas tilfelle resulterte i kommersiell suksess. Uansett, for SYs egen del sikret kontrakten med Geffen bandet full kunstnerisk frihet innenfor det kommerielle feltet, noe som har skapt en eksklusiv skole. Med Geffens hjelp har altså SY skapt sin egen kreative lomme innenfor et felt som ellers utelukkende styres etter markedets prinsipper.

Senere på 90-tallet startet bandet opp sin egen label, Sonic Youth Records (SYR), for å gi ut musikk med en mer eksperimentell karakter enn det bandet mener passer Geffen. På SYR-skivene tolker bandet blant annet komposisjoner av John Cage, Christian Wolff, Pauline Oliveros, Steve Reich og Fluxuskunstneren George Maciunas, og på SYR5 (2000) kan man ane No Wave-nostalgien gjennom Ikue Moris (eks. DNA) deltagelse. SYR-platene er utgivelser med musikk av en mye mer eksperimentell karakter der "alt er lov"; en friere og mer lekende tilnærming til musikk enn den mer formelpregede musikken som preger Geffenutgivelsene.

Ved siden av Sonic Youth har bandmedlemmene dyrket egne sideprosjekter. Ranaldo har gitt ut flere soloskiver og bøker. Shelley har siden 1992 hatt bandet Two Dollar Guitar og deltatt på plater med Cat Power og Mosquito. Blant mange prosjekter har Moore levert bidrag til de norske samlerne We'll Sail Out Far....Maybe a Little Too Far på Apartment Records, og Smalltown Supersound-albumet Rolex, som er et remixalbum av Jazzkammers Timex. Moore har også gitt ut flere poesibøker. Foruten en egen kleskolleksjon og bandet Free Kitten, har Kim Gordon jobbet med en retur til kunsten. Hennes forsøk på å etablere seg der har bragt henne i kontakt med den internasjonalt anerkjente norske kunstneren Bjarne Melgaard. Et bebudet samarbeidsprosjekt mellom disse to skulle vises på kunstbiennalen Momentum i Moss i 2000, men ble dessverre trukket.

Foruten bandets siste plate på Geffen, Sonic Nurse, har SY også nå sluppet en plate på Smalltown Supersound. Den er et resultat av en av kveldene på Ystads Kunstmuseum 2000 der bandet framførte Mats Gustafssons Hidros 3. Dette vil kanskje bringe Sonic Youth til Norge for første gang siden 2000. Hvis så skjer, la oss håpe Sonic Youth leverer materiale fra både Geffen-æreaen og deres mer eksperimentelle side. Arven fra New York, The Velvet Underground og Andy Warhol lever altså i beste velgående i Sonic Youth.

Litteratur:
-N.Y.C Rock - Rock'n'Roll In The Big Apple. Mike Evans, Sanctuary Publishing, 2003.
-Up-Tight. The Story of The Velvet Underground. Victor Bockris & Gerard Malanga. Omnibus Press, 1983/1996.