Down on the Farm 2007

Gribsrød gård, Enningdalen 4. august 2007: Whiskey-beist, oppbrukt Bush-gnål og gåsehud på farmens lørdag.

Selv om vi helt sikkert burde fått med oss artister som Grant-Lee Philips og The Posies også, rakk groove kun å overvære lørdagen nede på gården. Fantastisk atmosfære, verdens største ballonger og en helt spesiell dame som hadde tatt turen fra Nashville. Jeg har ingen problemer med å skrive under på at Down on the Farm hadde gjort den beste bookingjobben i festivalåret 2007, her i Norge.

Her er en liten gjennomgang av det vi fikk med oss, i rangert rekkefølge.

Beasts of Bourbon
Jeg hadde ikke noe forhold til dette bandet på forhånd, men likevel visse forventninger etter lovord fra oppegående bekjente. Fallhøyden skulle vise seg å bli stor. Kanskje var det fordi australierne ble introdusert som verdens beste band, men jeg tror egentlig ikke det.

Det handler nok mer om at låtene ble hengende i en slags likegyldighets-sone, og aldri var mer en middels gode. Dessuten hjalp det ikke at frontmann Tex Perkins viste sine minst sympatiske sider - blant annet når han ba publikum drepe alle de andre artistene slik at whiskey-beistet kunne raute videre. Helt uten sjarm, helt uten publikumsgrep - med unntak av en mann i bar overkropp som var veldig opptatt av å brøle "yeah, I want fuckin' more" mellom hver eneste sang. Forsåvidt passende nok det, for å illustrere nivået. Jeg har sett Beasts of Bourbon nevnt i sammenheng med artister som Tom Waits, Keith Richards og The Cramps.

Manowar på cowboysk, sier jeg.

Big Star
Det var vanskelig å tippe seg til hvordan Big Star ville låte i dag, 35 år etter Alex Chilton og co ga ut sin beste plate, #1 Record. Jeg hadde faktisk ingen anelse hva jeg kunne forvente meg, selv om jeg har et godt forhold til bandet. Det hjalp selvsagt voldsomt at Jon Auer og Ken Stringfellow (Posies) tok over det vokale da repertoaret til Chilton selv viste sine begrensninger. Dessuten var setlisten en våt drøm for oss som setter de første Big Star platene aller høyest.

Men det var noe litt uforløst og halvhjertet over det hele. Det så ikke akkurat ut som Alex Chilton storkoste seg, og konserten passerte liksom litt forbi uten å noen gang løsne helt. Likevel dugget det litt i solbrillene mine da det gjorde Thirteen.

Flaming Lips
Det begynte selvsagt voldsomt og storslagent, da Wayne Coyne rullet over publikum i en enorm plastboble, mens scenekanonene fargela hele festivalområdet med konfetti og enorme mengder ballonger. Vi var på Flaming Lips, og ryktet om et minneverdig show kunne bekreftes sant. Men selv om det er gøy med glitter og fyrverkeri, dansende aliens og julenisser med lommelykter, var jeg også veldig spent på hvordan bandet The Flaming Lips ville låte - og jeg ble bare sånn passe fornøyd. Wayne Coyne er i beste fall en grei vokalist, og spennet i låtkvalitet er noen hakk for stort.

Settet burde heller sentreres rundt materiale som Waitin' for a Superman enn The Yeah Yeah Yeah Song, for å si det sånn. Mer klassisk Flaming Lips-melodi, mindre politikk og intetsigende, oppbrukt anti-Bush-gnål. Men joda, de skapte noen store, musikalske øyeblikk også. Som da de - sammen med noen tusen publikummere – gjorde Yoshimi Battles the Pink Robots, mens konfettien regnet over hodene på oss.

Shit City
God Bless Our Home fyllet et viktig tomrom i norsk musikk, i alle fall for oss som syns syns Gram Parsons er tøffere enn Bono og mener steel burde være like obligatorisk som gitar. Ja, oss som sliter med å holde hendene over dyna når vi tenker på Månestråle og hvor elegant hun danset over prærien. Prærien kunne like gjerne vært en slette i skauen utenfor Halden og Shit City kunne lydsatt det hele, med sin varme, retrofile countryrock. På debutplata som kom ut i vår viste bandet at de har funnet sitt uttrykk, sin lyd og - ja, sin Emmylou Harris, i Ingrid Olava.

Live er de enda litt bedre. Det var de når jeg så dem på Mono sammen med El Cuero tidligere i år, og det var de i Halden, i passende bonde-omgivelser. I dag, 9. august, spiller de sannelig på Øyafestivalen også, samtidig som Moving Oos. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg kommer å ende opp.

Gillian Welch
Så var det Gillian Welch, da. Jeg har siden åpningslåten Orphan Girl gruet meg til å skrive disse ordene, rett og slett fordi jeg aldri i verden kommer til å klare å få ned hvor god denne konserten faktisk var. Men hvis jeg begynner med å si at jeg aldri har opplevd en bedre
en, burde vel det være en grei start.

Helt der øverst, knepent foran Ron Sexsmith på John Dee i fjor. Gillian Welch var den artisten på festivalen som spilte på seg flest nye fans, det er jeg helt sikker på. Helt fra hun åpnet med Orphan Girl kom applausene tettere og tettere.

Når konserten var over sto vi etterlatt som sultne kjøtere, og innså at vi nettopp hadde bevitnet en av verdens beste artister. På Revelator hadde jeg gåsehud av første-kyss-typen. Hun sang omtrent så klokkerent og perfekt som jeg hadde forventet, og gitar, banjo og munnspill ble ført med stor autoritet.

Under One More Song gikk jeg nesten i bakken. Og jeg mener det når jeg sier at det er Townes van Zandt-klasse over høydepunktene til Gillian Welch. Og de kommer tett, se bare på diskografien hennes, som knapt inneholder en dårlig låt. Jeg fikk forresten ny favorittgitarist denne kvelden, i mitt første møte med David Rawlings. Rawlings spiller ikke på gitaren, han er gitaren. Av og til må klisjéene tas i bruk, og her kunne det fort blitt mange av dem.

Det er derfor jeg skal gi meg nå. Etter konserten løp jeg frem og tilbake over området, før jeg endelig traff på Gillian Welch. Nervøs som bare juling gikk jeg og hilste på, men fikk ikke ut så fryktlige mange fornuftige ord. Neste gang blir det kanskje et helt intervju, men jeg
ville - ærlig talt - ikke satt pengene mine på det.

Det er noe helt spesielt å møte en legende.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo