• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

all Ears: Skull Defekts

Denne uken er det improvisasjonsfestival i Oslo. Vi presenterer ett av bandene som deltar: Svenske Skull Defekts.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook13.01.09

Göteborgduoen Skull Defekts ble dannet i 2005 og består av Henrik Rylander, med en fortid fra blant annet salige Union Carbide Productions på 80-tallet, og Joakim Nordwall som kjennes fra Kid Commando og andre konstellasjoner. De har allerede en saftig diskografi bak seg, ikke minst med CD-R og singler. Skull Defekts har gradvis beveget seg mot et mer rytmisk fundert uttrykk, preget av minimalistisk noise i tradisjonen fra New Yorks dansestøy-scene tidlig på 80-tallet, men de har hele sin karriere fremstått som et band som beveger seg mellom mange slags ytterkanter. Det er ikke unaturlig å høre Skull Defekts inn i konteksten til relativt ulike band som Oval, Prurient og 23 Skidoo.

I forbindelse med at Skull Defekts kommer til allEars i Oslo har vi plukket ut to skiver utgitt i svært begrenset opplag, Skkull fra 2007 og Drone Drug fra 2008. Begge på den meget oppegående etiketten Release the Bats, og begge bestående av mye minimalistiske droner og knittercore.

Skkull (2007) er en repeterende og minimalistisk totalopplevelse, med mye skrapende, knitrende og raslende lyder, elektroniske støypartikler og pulserende, sirkulære lydtepper. Det gir en forstyrrende miks som både minner om Kevin Drumm eller Lasse Marhaugs elektroniske utgravninger, men også med et noe mer organisk lydbilde som nærmer seg støyrocken til for eksempel Sightings og Hair Police. Jeg er ikke sikker på om lydene jeg hører kommer fra elektronisk søppel eller strømførende instrumenter, men det er kanskje også noe av poenget. Noe av ulyden fremskapes nok også av Jean-Louis Huhta som bidrar på maskiner og diverse perkusjon på denne utgivelsen.

Et kjølig mørke males frem på Skkull, dette er monoton kraft fra en industriell slagghaug, der Skull Defekts fremstår som en slags Wall-E som rydder opp etter kollapset. Ting settes i system, i ordnede rekker, men det skjer likevel med en følelse av at byggverket som skapes tilhører en annen, ukjent tid og er skapt av uvisst materiale.

The Drone Drug er ikke så helt ulik. Også denne søker å finne energien i langstrukne droner, om enn i enda strengere former, illustrert med tittelen på det lange førstesporet: Bone Tone. Dette er beintoner med den samme durende og dunkende lyden som kommer fra en sentrifuge, pluss statisk knitter og elektroniske skrapeulyder. Første gang jeg hørte låta forbannet jeg naboen som måtte vaske klær så sent på kvelden!

Nestentittelpsoret A Drone Drug tar det enda et skritt... ja, skal vi si videre? Dette er snakk om én eneste langstrakt - og meget ubehagelig - dur, en mellomting av en konstant borrelyd og et elektrisk anlegg som er forlatt og står skrikende i ensom majestet. I 17 samfulle minutter. Jeg kan ikke være med på denne tålmodighetsprøven altfor ofte. Dette er anti-ambient, musikk der drømmer blir til mareritt.

Noe mer bevegelse i form av puls og frekvensskifter er det å spore på Day One is Done og Skull Addikt, men over hele platen er det en trykket og tett atmosfære av undergang som gjør den vred å høre på. For dette er ikke toner som skal behage lytteren. Det kan være en hensikt hederlig nok. Men jeg lar meg heller ikke påvirke på noen særlig annen måte enn at den murrende hodepinen tiltar sakte men sikkert. Men sleng innpå et par valium og du vil ha time of your life med denne.

The Drone Drug - og til en viss grad Skkull - representerer noen av de mer mannevonde sidene av Skull Defekts. For noen vil det være himmelen, men ønskes en mer "rocka" utgave anbefales Blood Spirits and Drums Are Singing fra 2007. Det blir uansett spennende å se hva de herrer presenterer på all Ears.

Skull Defekts spiller på allEars i Oslo 17. januar. All info om festivalen finner du her.