Moldejazz 2009: Atomic

Atomics konsert åpningskvelden på Moldejazz kunne ha et drag av rutinespill over seg, men bandet besitter udiskutabelt høye kvaliteter, skriver grooves utsendte i Molde. Vi følger festivalen dag for dag.

Relaterte sider:

Atomic

I mine øyne er Alexandrakjelleren et av festivalens mer kontroversielle konsertlokaler med sin katakombeaktige romløsning, likefullt var scenen åsted for en sikker innertier hva angår energijazz mandag kveld. Overraskelsene var få, men høydepunktene var mange.

De to svenske Fredrik Ljungkvist og Magnus Broo på treblås og trompet er frontrekken foran det norske kompet, som bestandig har bestått av Håvard Wiik, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love på piano, bass og trommer. Velkjente navn på den skandinaviske jazzscenen; stadig mer rutinerte musikere som for ti år siden startet bandet da de fremdeles gikk under kategorien "ung og lovende".

En slump rutine senere kom de i fjor med platen Retrograde, som allerede i tittelen indikerer hvilken vei bandets stil nå peker. Her kommer de ofte tilbakevendende referansene til sekstitallets frie jazz fra USA til syne både i et kollektivt sound, interne samspillmønstre og låtstrukturer. Men med det dette som et tydelig (og typisk) ideal, er det likevel en markant friskhet og originalitet i det Atomic spiller i dag. Pianist Wiik og treblåser Ljungkvist er de to som skriver flest låter til bandet, som på sett og vis blir avgjørende fingeravtrykk i kvintettens stilskapning.

Retrograde skiller seg fra de første platene med en friere improvisasjonstype – låtene nærer utvandrende og frilynte strekk og oppdeling av kvintetten til trioer og duetter skjer hyppig, i større grad enn tidligere. Det forutbestemte materialet ligger fremdeles som et grunnlag, men de tradisjonelle akkordene er plassert nærmere periferien.

Alle svevende beskrivelser til tross, Atomic viste sterke muskler i sitt samspill denne kvelden. Hver og en gjorde sin jobb til at det felles uttrykket nådde publikum med stor slagkraft, en styrke som ikke bare besto av lydvolumet fra de sterke trommene og energiske blåsekor. Slagkraften lå nesten mer i et delikat samspill og i solide enkeltprestasjoner.

Trompeter Magnus Broo bidro med noen interessante passasjer med sine aldeles frie toner. For eksempel over et repetert ostinat i kompet kunne han vandre ut i en fri flom av noen trompetlyder som i grunnen ikke hadde noen ting med underlaget å gjøre. Sort på hvitt er det vanskelig å kalle dette samspill, men i dette lydbildet hang det på et vis sammen, og Broo viste samtidig den gode evnen til å veksle mellom denne avvisende solotypen og en mer frasert stil som responderte direkte på kompets støtte.

En del av det samme hørte vi fra Håvard Wiiks tangenter, som mer eller mindre konstant fløy over klaviaturet. Stadig vekslende mellom komp- og solistrollen strømmet hans særegne sound ut fra flygelet, som er en viktig bestanddel i kvintettens helhet. Wiik i sitt ess er en frodig blanding av lyriske linjer og brutale akkorder, og hans evne til å lytte og tilegne seg medspillerne er slående. Den rolige duetten med Ljungkvist på klarinett var i så måte et av konsertens høydepunkter i mine ører.

Fredrik Ljungkvist fremsto som bandleder både med konferansiermikrofon og flest hodenikk for å slå inn resten på underlagene. Som solist la han ingenting tilbake for å vrenge instrumentet fra innsiden og ut i de mest oppjagede partiene, dette over et komp fra Håker Flaten/Nilssen-Love som heller ikke viste tegn til svakheter. Det er merkverdig hvordan det bestandig er nytt å finne i det oppfinnsomme spillet deres, som både sammen og hver for seg er interessante studier.

Dette er altså fem selvstendige stemmer som spiller på hvert sitt vis, men som på samme scene utgjør en kvintett i stand til å gi noen vanvittige opplevelser. Merkevaren Atomic er et sikkert stikk for lytteren, man vet som regel hva man får når man hører dem. De er naturlig nok mer rutinerte enn noen gang, og for hver konsert jeg hører dem er det like slående for meg hvilke samspillevner de faktisk sitter på. Dette er selvsagt mine begeistrede ord, vær for all del uenig med meg.

Men samme hvor positiv det går an å være til disse musikerne og et band som Atomic, så må jeg innrømme at utbyttene har vært større tidligere. Konserten mandag kveld kunne ha et drag av rutinespill over seg, det kom aldri noen uventede slag i ansiktet, slik jeg kanskje hadde forventet. Men rutinespill i denne sammenhengen er ikke direkte negativt, dette bandet besitter udiskutabelt høye kvaliteter.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See
The Fall - Reformation Post TLC