Bob Dylan, Oslo Spektrum 25.mars

Onsdag 25.mars sto igjen legendariske Bob Dylan på scenen i Oslo Spektrum.

Relaterte sider:

Bob Dylan

Tekst: Christina Svien

Ladies and gentlemen ta godt imot rockens hoffpoet, stemmen fra 60-tallets motkultur

Før Dylan gikk på scenen ble han presentert av den samme stemmen som tidligere. Det er et sitat han selv har valgt, fordi han syntes det var riv ruskende morsomt. Det stammer fra en gammel artikkel i The Buffalo News.

Publikum i Oslo Spektrum ventet i spenning. Stemningen var rolig og avventende og i luften kunne man føle respekten for mannen som etter introduksjonen entret scenen sammen med sitt band. De var alle kledd i sort og fremsto som et elegant storband. Med Bob Dylan som en del av bandet, bak keyboardet, braket det løs med Watching The River Flow som innledningssang. De fortsatte med When I Paint My Masterpiece og You Ain’t Goin’ Nowhere, fremdeles med Dylan godt gjemt bak keyboardet. Som så mange ganger før skjulte han seg bak en sort cowboy hatt, men denne gangen gjorde Dylan flere bejublede utflukter til midten av scenen for å spille munnspill.

Da neste nummer It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding) ble spilt våknet publikum i all sin begeistring. Versjonen var ikke ugjenkjennelig, men heller ikke til å kjenne igjen ved første strofe. Dermed fulgte en fengende versjon av Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again, en låt Dylan ikke har for vane å spille. Hans lange bruk av munnspillet økte effekten og publikum ble forført inn i den fantastiske låten Ballad Of A Thin Man. Med disse gamle låtene, en etter en, var kvelden reddet for mange. Da Dylan tredde på seg gitaren (noe han ikke gjorde i Stockholm) steg nytelsen hos publikum og respekten fortsatte å sveve gjennom luften i Oslo Spektrum.

Dylans stemme var ikke like rusten denne gangen. Det var akkurat som om vokalen hadde forbedret seg betraktelig. Lyden som kom ut av Spektrums lydanlegg var det heller grunn til å stille spørsmålstegn ved. Ganske synd igrunn når Dylans hese stemme gjorde renere toner enn på lenge. De gamle favorittene fortsatte å komme, og etter lystige ballade lignende versjoner av låter fra albumet Modern Times ble vi introdusert for nok en versjon av den samfunnsorienterte låten A Hard Rain’s A-Gonna Fall.

Da konserten nærmet seg slutten, slo Dylan og hans band til med blant annet All Along The Watchtower før det hele ble avsluttet med vår alles kjære Blowin’ In The Wind. Denne gangen i noe som kunne ligne en soulversjon. Her satte igjen Dylan leppene på sitt munnspill og ga oss en nærmest rørende avslutning på en godt gjennomført konsert. Bandet, med Dylan i spissen, takket for seg og satte dermed kursen mot Jönköping.

Under onsdagens konsert gjorde Dylan ingen promotering av sitt nye album som er like rundt hjørnet. I stedet fortsatte Dylan å eksperimentere med sin katalog av uforglemmelige låter. For meg er det alt for tidlig å avskrive denne poetiske låt skriveren og (sannsynligvis) i motsetning til mange andre setter jeg gjerne mine føtter på neste Dylan konsert. Om mannen noen gang vil stille med kassegitar på en scene igjen er heller tvilsomt, men hvem vet, Dylan er like uforutsigbar og mystisk som alltid!


Oslo, Spektrum 25 Mars, 2009, spilleliste:

1. Watching The River Flow
2. When I Paint My Masterpiece
3. You Ain’t Goin’ Nowhere
4. It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding)
5. Just Like A Woman
6. Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again
7. Ballad Of A Thin Man
8. I Don’t Believe You (She Acts Like We Never Have Met)
9. The Levee’s Gonna Break
10. When The Deal Goes Down
11. Highway 61 Revisited
12. A Hard Rain’s A-Gonna Fall
13. Thunder On The Mountain
14. Like A Rolling Stone
15. All Along The Watchtower
16. Spirit On The Water
17. Blowin’ In The Wind

Spillelisten og pressebilder er hentet fra www.bobdylan.com




comments powered by Disqus

 



guo
2009-03-30Lydanlegget

Fin anmeldelse!
Er spesielt enig i det med lydanlegget. Nå var ikke jeg på denne konserten, selv om jeg digger fyren og det fantastiske bandet. Jeg har likevel fått med meg flere av Dylans konserter i Spektrum og lyden er like nedslående hver gang. Sorry, det holder bare ikke for verdens beste rocker!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo