Grizzly Bear/St. Vincent, Rockefeller 25. november

Med album mer smittsomme enn pandemien skulle man tro at det lå an til årets konsertkveld, det synes jeg ikke at det ble.

Alle bilder: Bjørnar Håland

Med utgivelsene Veckatimest og Actor i bakhånd har henholdsvis Grizzly Bear og St. Vincent sjarmert fletta av både kritikere og publikum i 2009. Alt lå med andre ord til rette for et av høstens sikreste kort når det gjelder konsertgjengeri, men i mine øyne var det en del å utsette på både oppvarmingen og hovedbandet denne kvelden.

St. Vincent

La det være sagt først som sist, jeg elsker platen Actor. For meg er det en plate som gjør absolutt alt riktig på en gang, og det er en soleklar kandidat når årets beste plater skal oppsummeres om ikke lenge.

Men det kan godt være at det var fordi jeg så St. Vincent gjøre en av 2008s beste konserter på Hovefestivalen at det ikke traff meg med samme kraften på Rockefeller. For all del, Annie Clark solo med gitar og effektboks (jeg aner ikke hva det heter) fungerte så optimalt som det var mulig, men jeg savnet det å ha flere instrumenter slik jeg har sett henne gjøre tidligere. En del av nivåene i platen forsvant i dette liveformatet, samtidig som det tillot artisten å eksperimentere med eget materiale, noe som stort sett fungerte svært godt.

Spesielt ønsker jeg å trekke frem hvordan hiten Actor out of Work ble fortolket, hvor St. Vincent brukte stemmebåndet sitt for å gjengi ulike låter fra originalinnspillingen. Også "hit-låten" Marrow satt som et skudd, og avslutningen The Party satte et fint punktum og ble en fin overgang til kveldens hovednavn.

Grizzly Bear

Grizzly Bear er et slikt band som har evnen til å fenge svært mange på en gang. De synger vakkert, har en sjarmerende tilstedeværelse og har mange "hits" å by på. Det var utvilsomt mange som lot seg bergta av disse vakre røstene, men med et halvlunkent forhold til albumet, og en dvask opptreden fra Øya friskt i minne så var jeg muligens allerede litt fordomsfull da bandet gikk på scenen.

I mine øyne var det først og fremst det tekniske som var mest skuffende. Grizzly Bear hadde installert så mye ekko på mikrofonene sine at det hørtes nesten ikke ut som mennesker som sang i det hele tatt. Godt mulig jeg overdriver, men i mine ører så ble dette over the top på veldig mange måter fra den entusiastiske gjengen.

Grizzly Bear leverte allikevel den beste konserten jeg har sett de gjøre på norsk jord, og en rekke av låtene fremsto som nærmest geniale enkellåtbidrag. Helheten ble derimot litt for langtekkelig for min del, men jeg kan godt forstå at mange lot seg rive med av de brennende lyktene, de kjekke karene og og det akustiske avskjedsnummeret.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster
Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters