Marnie Stern, Cafe Mono 8. juli 2009

Stern bekreftet hva slags sceneformat som kler henne best på lille Mono i Oslo.

Alle bilder: Bjørnar Håland/groove.no. Se flere i galleriet.

Midt oppe i sommerens festivalritt rundt om i Europa, hadde Marnie Stern valgt å legge en etappe innom Mono i Oslo. Et hvileskjær fryktet mange, men det skulle vise seg å være en opplagt Stern som møtte publikum onsdag, og kanskje en bekreftelse på hvor hun hører hjemme.

Etter to meget sterke utgivelser, og med sitt smittende og energiske uttrykk, har mange falt pladask for Marnie Sterns fengende og frenetiske musikk. Men etter å ha hørt rykter om dårlig lyd, fyll og mye rart fra et par av Sterns foregående konserter, var nok mange allikevel usikre på hva man kunne vente seg fra gitarsjongløren fra det store eplet.

"It's nice to be close to you on stage again, Marnie. On those big festival stages there's too much space", utbrøt bassist Malia James umiddelbart etter å ha entret scenen under onsdagens konsert på Mono. Og etter å ha dundret i vei med hitten Transformer som åpningslåt og det herlig tunge riffet i Shea Stadium, fjernet Stern det meste av det som måtte være av skepsis hos de fremmøtte, og bekreftet kanskje også dette er konsertformatet som kler henne best.

For selv om arepggio-basert tapping og tunge riff, gjerne blir assosiert med store scener, er Marnie Stern langt fra noen stadionrocker. Hun er åpen og jovial. Både i musikken og som person, og sprer en varme og glede med alt det hun gjør. Både under og etter konserten ble det pratet åpenhjertig ut om både det ene og det andre, og det spørs rett og slett ikke om både hun og publikum, er avhengig av å komme litt tett innpå motparten, for at det skal funke optimalt.

Der de fleste andre i denne gata har fokus på teknisk brillianse og å spille fortest mulig, er Stern sitt gitarspill utelukkende en organelle, i den smått kaotiske helheten hun serverer. Her er finnes det ikke antydning til flashing. I Marnie Sterns verden må rett og slett gitaren spilles så hurtig.

På tross av en tidvis vanvittig fingerfrekvens og konstante temposkifter, er dette verken powermetal eller progrock. Hva det er, har jeg ikke noe godt svar på, men noe som er sikkert, er at det er fengende, oppløftende og innbydende. Sterns høye og nesten skjærende vokal funket denne kvelden fantastisk flott, og selv om hun tidvis balanserte på kniveggen med sine stakkato-hyl, på både Prime og Roads?, lot et bortimot fulltallig Mono seg velvillig rive med.

Det er vanskelig å trekke fram noe definitivt høydepunkt fra kvelden. Det var råhet og sjarme i alt det som ble foretatt seg på scenen, og selv om man sitter med inntrykk av at Marnie kanskje har et gir til på lager, var det i hvertfall mer enn nok til å overbevise om at ryktene fra tidligere konserter, ikke kan ha vært annet enn små feilskjær.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo