Quart 2003

Rapport fra årets Quartfestival - med Interpol og Kings of Leon som høydepunkt. Tirsdag 1/7- Lørdag 5/7-2003

TIRSDAG

Flaming Lips - Barneselskap med 40-åringer

Flaming Lips inviterte til et uhøytidlig fødseldagselskap i Bendiksbukta. Det sjarmerende bandet serverte musikalske perler på et fat av konfetti, ballonger på størrelsen med basstrommer, turkise roboter og en skokk med folk utkledd som dyr. Bursdagspartyet ble en humørfylt affære i regnet på Odderøya. Den karasmatiske vokalisten, Wayne Coyne, lirte av seg den ene vittigheten etter den andre, og med sine forede rosa hansker fikk han publikumet med på en stopp-regnet dans. Publikum veivet hendene fra side til side, enten for å holde varmen, eller kanskje og med en viss overbevisning om at Coyne kunne knepet for å få regnet langt vekk. Samtidig fikk han lurt inn et lite stikk i siden på Bon Jovi: "Dette er jo en typisk Bon Jovi-ting som alle har hatt lyst til å prøve. Ikke noe vondt om Mr. Bovi, vi har absolutt ingenting imot han. Vi vil bare mye heller være her og spille for dere enn å høre på musikken hans", sa han sarkastisk, og publikum jublet.
De som ventet den harmoniske, psykedeliske indierocken med en stor dæsj electronica fikk det de kom for. Lyden var enda litt mer rocka enn på siste skive, det fungerte stort sett, men ustabil kvalitet på lyden trakk litt ned. Konsertens høydepunkt ble selvfølgelig låta Do You Realize?. Mange ble nok sjarmert av Oklahoma-bandet, kanskje spesielt to av jentene blant publikum, som fikk servert busdagssangen av bandet og resten av de oppmøtte. Under overleveringen av navnet til bursdagsbarnene oppstod det dog visse problemer. Wayne Coyne har tydeligvis en tendens til å tolke alle norske jentenavn han hører til å lyde - vagina(!). Om det var på grunn av den litt dårlige lyden, spesielt på vokalen, at Coyne dro frem en ropert fra tid til annen vites ikke.

Queens of the Stone Age - Tungt bulder

Overgangen fra et humørspredende Flaming Lips til et seigere, men samtidig drivende og buldrende QOTSA passet bra. Stonerrock egner seg definitivt på Idrettsplassen. Det beviste amerikanerne, som leverte en overbevisende leksjon foran et ivrig publikum. Soundet var enda mørkere og mer fyldig enn det skiva Songs For The Deaf tilbyr. Noe av grunnen til det kan komme av at Oliveri og Homme hadde med seg enda en gitarist, og det halvfaste medlemmet, vokalisten Mark Lanegan fra Screaming Trees. Han sang på flere låter. Personlig synes jeg grunge-vokal kun passer til, nettopp - grunge. Lanegans hese og mørke stemme passer liksom ikke helt inn, synes jeg. Selv om ingen kunne unngå å trampe takten når Go With the Flow ruvet over den våte gjørmesletta (noe som igjen førte til våte, gjørmete bukser, men tviler på at massene brydde seg).
Det ble ekstra forløsende og sterkt når Josh Homme tok over mikrofonen. Han holdt publikum i et fast grep, og: For å bruke en klisje. Hadde det vært et tak på Idrettsplassen denne kvelden hadde det muligens ikke vært et tak der lenger etter No One Knows. Etter min mening fjorårets beste låt. Selv om regnet pøste ned viste QOTSA spilleglede. De jammet til og med litt nå og da, og dro til med ekstranummer på tampen.

Magnet - Varmt nachspiel

Så trakk sørlendinger og andre lendinger inn. På Caldonien ventet Even Johansen, også kjent som Magnet, som i det siste har sjarmert musikkskribenter i senk med sin nye skive On Your Side. Og en sjarmøretappe ble det. Vi kom fort inn i Magnets varme, stemningskapende melankolske indie-visepop. Vi fikk servert nydelig arrangerte, gripende musikalske perler fra denne laidbacke bergenseren. Med seg hadde han blant annet Ralph Myerz & The Jack Herren Band trommis Tarjei Strøm. Dyktig fyr, men skal jeg utsette noe på dette intense og koselige nachspielet, så må det være at han slo litt for hardt på trommeskinnet sitt inn imellom (flisespikking der...). Ellers, suverent. Som på skiva. Bare enda litt sterkere.

En fantastisk musikalsk dag var over til tross for regnet. Og neste dag skulle bli i det skandinaviske tegn, og visst dukket solen opp over Odderøya !

ONSDAG

Don Juan Dracula - Instrument destroyers

Først ut på Bendiksbukta var de humoristiske casiopoperne Don Juan Dracula. Klokken viste 15.00, og det var litt glissent på gressletta da gutta fra Åsgårdstrand gikk på. Dette kan være noe av grunnen til at konserten ble litt tam. Uansett, de klarte liksom ikke helt å fylle Bendiksbukta. Jeg mistenker bandet med den beryktede dansen for å gjøre det enormt mye bedre når de spiller på klubber "rundt forbi", som de sier her på sørlandet. Uansett show-makerne glimtet til innimellom med dans og vittigheter mellom låtene (og et og annet problem med lyden). Bassisten prøvde å forklare, "til hun dama jeg pulte i går: Jeg spiller ikke bass for Turboneger, men for Don Juan Dracula. En liten forskjell da, men du er tilgitt". Midtveis kom forøvrig plutselig Seven-vokalist Annette Gil på scenen, og bidro både på synth og med vokal. Nå ble de fleste låtene fra Happy Boy EPen spilt, og konserten tok seg betraktelig opp. Det ble mer driv og besluttsomhet, og en respektabel avsluttning. Helt til slutt tente like godt drakulaene på sitt keyboard, og slo det i stykker med slegge og en gitar. Folk jublet og klappet, mens en venninne av meg ble litt lei seg for at de ødela fint brukbare instrumenter.

Furia - Mandig traktering

Furia går for å være et habilt liveband, og litt til med sin melodiøse poprock. Men at de skulle blåse Bendiksbukta over ende på den måten hadde jeg ikke forestilt meg. Får de et bedre låtmateriale er det på tide å vende nesa også ut av landets grenser for jentene fra Os Rock City. Den sensuelle stemmen til Stine Kobbeltvedt (som til tider minner litt om en rocka Bjørk) og drivet fra bandet var massivt og rått. Jentene skal visst være sjenert, og ikke så veldig glad i harde fester, men på scenen viste de en annen attitude og entusiasme. De trøkket på, og serverte søte låter i det skitne draget (!). De håndterer instrumentene som menn for saktens (ikke for å være mannsjåvenistisk, da). I tillegg virket bandet oppriktig meget takknemlige for at de i det hele tatt fikk spille på Quart. Råkk'n'råll!

Mew - Fengende melankoli

Bendiksbukta begynner å bli stappet. Nesten litt sjenert og innadvendt klyver vokalist Jonas Bjerre og bandet hans på scenen for å gi oss en opplevelse av sin cinematiske og melankolske indiepop. Med en skjør stemme, og et band som maler med dynamisk lyd, skaper Mew en stemningsfylt atmosfære. Både gammel og ung på sletta omfavnet danskene. Og når de avsluttet med radio-hiten Am I Wry? No kom frysningene i alle fall på min rygg, og kjærestepar holdt rundt hverandre mens andre - i mangel på kjæreste - danset rolig omkring på sletta. Bassisten syntes det var ”Dæjligt!” å spille for oss, og folk rautet i vei - Møøh...

Salvatore - Jam night

På Vaskeriet presenterte postrockerne Salvatore en tight konsert med upåklagelig driv. Det skulle bli nok et behagelig og opplevelsesrikt nachspiel hvor publikum tidvis jublet i ekstase. Bandet ga ut en av de absolutt beste norske skivene i fjor med Tempo. De har holdt på siden 1998 (med litt utskiftninger), og er blitt en meget samspilt gjeng. Man får nesten en følelse av å overvære en himmelsk jam hvor alt klaffer maks. Fra tidvis pirking på instrumentene til å hamre løs skaper gjengen et eklektisk musikklandskap med god groove. Det norske bandets instrumentalmusikk er stor maling med lyd. Lyden er naturlig nok litt grovere live enn det John McEntire skrudde fram på Tempo (uten at jeg klager av den grunn). Når de avslutter med adrenalinbomben Antisuper fra Clingfilm (2000) blir det nesten magisk i det Salvatore trakterer instrumentene infernalsk.

Black Heart Procession - Mørkeblått

BHP fortsatte nachspielet på Vaskeriet, med sine rolige mørke og sorgfulle låter. Med tekster som ”we lost our hearts” og ”I lost myself in the water” skulle det bli en dyster opplevelse når Pall Jenkins vrengte ut sjelen sin med sørgmodig stemme. Det var mange som viste å sette pris på denne teatralske og gotiske framførelsen av dunkelpop i gate Nick Cave. Denne innsikten i deres svarte tilværelse ble bare avbrutt av entusiastisk applaus mellom låtene.

En laaang og god dag over. Torsdagen skulle preges av skyer, og da selvfølgelig med litt regn nå og da.

TORSDAG

The Coral - Korall uten glimt i øyet

Engelskmennene virket uinspirerte i det de startet med å synge “We're heading for the spanish land” i duskregnet på Idrettsplassen. Det virket som om bandet hadde sykt mye mer lyst til å befinne seg helt andre steder enn i Kristiansand (og da hvorfor ikke på Spanias solskyst). Saken var visst at The Coral hadde hatt store problemer med i det hele tatt å få kommet seg på scenen grunnet flyforsinkelser, ble jeg fortalt. Uansett. Det ble ikke den store konsertopplvelesen jeg hadde ventet meg etter å ha hørt jevnt og trutt på den selvtitulerte debutskiva deres siden den kom ut. Dessuten sleit de med å fylle den store Idrettsplassen, som attpåtil var under halvfull. Dette sammen med mine høye forventninger, gjorde konserten skuffende. Okej. De glimtet tidvis til med sin retro ska-indiepop. Det gjorde de. Dreaming Of You satt bra. Det samme gjorde Skeleton Key. I tillegg presenterte de en rekke nye låter fra albumet, som kommer ut om ikke lenge. Æren har de i behold etter en forrykende framførelse av Goodbye, hvor de jammet i flere minutter mens de trampet takten med begge ben samtidig (!) før de avsluttet.

Thomas Dybdahl - Summer sound

Da skulle den følelseladde konserten med den sympatiske visesangeren Thomas Dybdahl i topphumør bli adskillig bedre. Forøvrig mannen bak, etter min mening, fjorårets beste norske utgivelse ...That Great October Sound. Akkompagnert av sporet Postulate fra debutskiva (den med gitarklunking og et intervju med avantgarde komponisten Morton Feldman) ruvende over en økende mengde på Idrettsplassen, trådte Thomas og hans fem bandmedlemmer opp på scenen. Og dette skulle bli ”løje”, som de sier i Stavanger. Foran 13 gule ballonger serverte han en harmonisk affære med bitende nerve. Og for en stemme mannen har. Fra skjør falsett til mer energisk vokal, minte han enda mer om Jeff Buckley enn det han gjør på plate. Han beviste også at musikken fra ...That Great October Sound også fungerte ypperlig i sola (som nylig hadde stukket fram). At Herr Dybdahl var så takknemlig for å spille at man nesten ikke kunne se han la vær å smile, gjorde ikke opplevelsen dårligere. Nydelig!

Ed Harcourt - Monsterviser

En annen singer/songwriter, som uten problemer klarte å fylle den store Idrettsplassen med stemningsfull musikk var Ed Harcourt. Mannen fra Brighton ga oss drivende sjelfull musikk fra hans utgivelser Here Be Monsters og From Every Sphere. Det ble en sterk opplevelse for en nesten fullsatt grusslette. Denne mannen har også en meget sterk stemme. Den minner om Ryan Adams sin. Bare litt mørkere, også enda kraftigere. På en overbevisende måte vrengte Harcourt ut sjelen sin, enten han satt ved pianoet eller spilte på sin kassegitar. Med seg hadde han musikere på kontrabass, trompet, perkusjon og bass. Midt i settet skapte han ekte Rodeo-stil da han hamret løs på en tromme, og trompetisten spilte Kristiansand i retning varme Mexico. Jeg ble nesten overrasket over hvor mye trøkk denne Ed Harcourt klarte å servere. Mot slutten forklarte han for øvrig selvironisk at grunnen til at han hadde gjemt seg bort bak håret under konserten var en kjip midtlivskrise (altså ikke fordi han er et monster, hvis noen lurte på det...). Og når han til slutt dedikerte siste låta til Sondre Lerche (som han nylig har turnert med) ble vi nordmenn litt stolte da.

Coldplay - Stadionpop

Coldplay! Coldplay! runget fra en fullsatt gjørmeslette når norgesvennen Chris Martin og hans band skulle avslutte en begivenhetsrik dag på Idrettsplassen. Publikum var i ekstase allerede før konserten hadde begynt. ”Hallo! og god sommer!” Sympatiske Chris Martin sjarmerte med utallige norske gloser utover i en vakker, stemningsfull og festpreget konsert. Kombinasjonen mellom de melankolske, skjøre partiene i Coldplays musikk, til partier med stort trøkk ga prov på at dette bandet virkelig kan fylle en arena som Idrettsplassen. Settet var en god kombinasjon mellom låter fra begge langspillerne deres. Jeg elsket Parachutes, men har aldri helt skjønt meg på A Rush of Blood to the Head. Likevel. Jeg tror jeg skal gi den en sjanse til. Under konserten er det ikke fritt for at det kom noen rush med blod til mitt hode. Man kan ikke la være å like Coldplay, med en så positiv vokalist som herr Martin. Forøvrig aldri sett en fyr danse sånn rundt på en scene med kassegitar(!). Nakkehårene reiste seg flere ganger. Jeg vil nevne Yellow, Clock og Everything's Not Lost (en sang å bli forelsket til). Etter tre ekstranummer, fikk vi til slutt en verdenspremiere på en helt ny låt som er i den Coldplayske atmosfæren. At Martin sa at han mente dette var en av de kuleste festivalene i verden, la ikke en demper på stemningen.

Mitt møtte med engler under Interpol-konserten var fredagens højdare.

FREDAG

The Thrills - Harmonisk indie

Med debutskiva So Much For the City godt inne på 1. plass i Irland og 3. plass i England, ble det en god opptakt for dublinerne i The Thrills før deres konsert i solen på idylliske Odden. Et sprudlende og spillekåt The Thrills serverte glade indiepopperler med Beach Boys harmonier og en dæsj Neil Youngsk sound. Man merker likevel, til tross for en veldig tøff Strokes-aktig sceneopptreden, at dette ikke er det mest erfarne live-band. Da tenker jeg spesielt på soundet. Driv og et spennende lydbilde har de, men noen vil kanskje likevel savne det uttrykket som de har på skive. Men jeg klager ikke mest. Det ble en konsert hvor et laidback The Thrills leverte en rå opptreden. Låta Don’t Steal Our Sun ble et passende akkompagnement etter å ha kommentert at de aldri tidligere hadde spilt i like fine omgivelser før.

Interpol - Hei engler

Så var det klart for konserten på Odden jeg har sett fram til i lang, lang tid. Jeg var nesten pisse nervøs før konserten for at bandet med fjorårets etter min mening beste plate, Turn On the Bright Lights, ikke skulle innfri. Men, det gjorde postpunkerne Interpol, og ga meg et av mitt livs beste konsertopplevelser. Det røsket og rev i kroppen fra start til slutt. Fra å rive og røske tak til å levere suverene suggererende låter, ble dette en intens opplevelse med høydepunkter på rekke og rad. New Yorkerne begynte med Untitled, som de også starter debutskiva med. Så dro de opp tempoet med Say Hello to the Angels, og hvis det er sånn det er å møte en engel, så ja takk. Stella Was a Diver and She Was Always Down var neste låt ut. Carlos Dengler fyrer opp en røyk og knekker opp en boks med øl til den suggererende Leif Erikson til stor applaus fra publikum. Under PDA synger Paul Banks ”you're so cute when you're frustrated”. Jeg tviler sterkt på at det var mye frustrasjon ute og gikk i solskinnet på Odden. Fjellstøtt serverte de Hands Away. Sympatiske Banks kommenterte hvor fint det var her, før de spilte den stemningsladde NYC. ”Oh look it stops snowing” synges det under Roland før Interpol spilte en helt ny låt. Den går i det samme hypnotiske skitne draget. Oi, som jeg gleder meg til den nye fullengderen. Og for å gjøre dette fullkomment avslutter bandet med de to låtene - Obstacle 1 og Obstacle 2. Perfekt!

Turboneger - Scandinavian rockers

Det var klart for en mørk affære på Idrettsplassen med deathpunkerne Turboneger. Allerde før Sven O.(!) introduserte norges største stadionrockere var festen begynt. ”I Got Erection” ble sikkert sunget minst 127 ganger. Forventningene var store. Jeg hørte blant annet noen jenter snakke om hvor fett det hadde vært å være naken på Turboneger konsert, oi - I got erection. Rammen var satt og publikum var med allerede før The Blizzard of Flames startet det forrykende showet. Overraskende for meg var at lyden ikke var høy nok. Dette kom nok av at alle rundt ropte, sang, stagedivet og spilte luftgitar. Uansett. Dette rocket til tider vanvittig mens ølet regnet. Og penger. Under låta Sell Your Body (to the Night) spydde kanoner ut en horvelig mendge sedler etter at Hank Von Helvete hadde sagt han skulle selge kroppen vår. Etter Turbonegro Must Be Destroyed helte dongeridemonen Von Helvete blod over seg selv, og sprutet dette utover publikum. Så kom en av højdarne Fuck the World. Før han skrek “hvis dere ikke er fornøyd kan der SUGE meg!” Til slutt Get It On og I Got Erection til ellevill jubel fra Turbojugend.

Manitoba - Skrudde griser

Inne på Caledonien var det klart for nachspiel med den eksentriske gledessprederen Dan ”Manitoba” Snaith. Kanadieren hadde med seg to perkusjonister for å fremføre sin psykedeliske leftfield electronica. Utstyrt med grisemasker og alt fra gitar til glockenspiel serverte de sin skrudde varme sommermusikk. Det meste hentet fra den siste fullengderen Up In Flames, som anbefales på det sterkeste. Dette ble en fyldig fengende seanse, som var hakket mer rocka enn på skive. Vidunderlig og sært fra kanadieren som avsluttet med å si ”norwegian girls... Goddam!”

Lørdagen skulle by på alt fra harmoni i solen til svett råkk’n’råll på klubb.

LØRDAG

Beth Gibbons & Rustin Man - Suveren nevrotikk

Denne dagen skulle starte i Beth Gibbons rare, nevrotiske verden. Det ble en stemningsladd konsert fra vokalisten i Portishead. Med seg hadde hun selvfølgelig bassisten Rustin Man alias Paul Webb fra Talk Talk. I tillegg var det en god del andre musikere fra de to oppløste bandene. Sist jeg så Beth Gibbons var på en mørk scene i Barcelona. Da føltes det litt, ja - mørkere, i det hun framførte sine soulviser. Med sola rett i trynet på Idrettsplassen, skulle dette bli enda mer harmonisk. Det var en nesten spirituell opplevelse, hvor omtrent alle tilstede hvisket til hverandre hvis de hadde noe på hjertet under konserten. Helt fra starten av kjente jeg det boble i hodet til den bedagelige, men uhyre sterke musikken som hjallet over grussletta. Med sin skjøre, men kraftige vokal kan Beth Gibbons virkelig det å skape en spesiell atmosfære. Dette ble en sjelfull opplevelse med stor nerve. Tror en del ble betatt av denne Beth Gibbons, som før ekstranummeret, sa ”It’s fag time or what?”. Publikumere prøvde febrilsk å få røyk og lighter opp til damen så hun fikk seg en sigarett. Mot slutten blåste folk såpebobler, og Kristiansand var et meget fint sted å være.

Daniel Johnston - Kulthelt

En annen fyr som trygt kan beskrives som skrudd er singer/songwriteren Daniel Johnston. Med sin merkelige, vittige musikk har texaneren fått kultstatus. Ikke overraskende kom herr Johnston alene til Odden med sin kassegitar og et piano. Jeg tror ikke Johnston så på publikum en eneste gang mens han framførte sine merkelige sanger med en meget rusten stemme. Dette er sært, sært, sært. Men, genialt. Mannen har spilt inn 21 plater, men likevel slutter han aldri å spille feil på sin uortodokse måte. Dette er noe av greia hans, som gjør han sjarmerende. Midt i låtene stopper denne merkelige fyren plutselig opp for å bla i tekstheftet. Ikke nok med det, men under en låt stopper han bare opp, sier ”I can’t do this shit”, og etterlater seg gitaren for å spille en ny låt på piano(!). Hehe. Man kan ikke la vær å trekke på smilebåndet av denne amerikaneren. Jeg savnet litt det orkestrale og mye fyldigere soundet den sære, men fantastiske Fear Yourself (siste utgivelse fra Daniel Johnston), har. Uansett det ble en humørfylt og fin affære.

Ralph Myerz & The Jack Herren Band - Humørsprederne fra vest

Bergenserne kom rett fra Canada for å spille på Quart. Perkusjonistene og frontfigurer i electronica -bandet Ralph Myerz ,Tarjei Strøm og Thomas Lønnheim, var i utmerket humør på Idrettsplassen. De gliste fra øre til øre, mens de hamret løs på trommene sine. Det ble en fest hvor publikum hoppet og danset rundt til den fengende og energiske musikken. Thomas hoppet rundt og slo på cymbalene sine, helte store mengder vann over hodet, slik at dette sprutet rundt når han trøkte på som verst (altså hele tiden). Tarjei viste enorm takknemlighet for at det var kommet så mye folk, spøkte med disse metalbandene som egentlig skulle ha spilt på Idrettsplassen og hoppet rundt på scenen. Som en venninne av meg sa om Tarjei, ”han er tullete. Sånn barne-tv tullete”. Nikita og Think Twice ble
høydepunktene under denne dynamiske festen. Det som er så utrolig bra med Ralph Myerz er at på skive er de den perfekte søndagsmusikken, men samtidig gjør de forrykende live opptredener. Bergenserne er kjent for sitt pyroshow, og skuffet ikke, og til slutt spilte de selvsagt en av de beste festlåtene fra pyroheltene sine Kiss - Rock’n Roll All Night var opptakten til Røyksopp. Men da dro jeg for å se Tennessee-bandet Kings of Leon.

Kings of Leon - Legendarisk kick

På Vaskeriet inviterte Kings of Leon til et svett rock’n'roll nachspiel. Og for en etterpåfest det ble. De fire langhåra rockerne fra Tennessee (tre prestesønner og deres fetter) leverte en intens oppvisning i svett og skitten rock. Dette var helt rått. Debutskiva Youth & Young Manhood er akkurat ute i butikkene nå. Så løp og kjøp! Måten disse guttene pumpet løs på sitt energiske vis møtte enorm respons, og det vel fortjent. Jeg vil våge å tippe at denne konserten vil bli omtalt som legendarisk i fremtiden. De som ikke trampet takten under denne konserten kan umulig ha velfungerende ben (og ører). Måten Kings of Leon framførte sin testosteron-dryppende rock i gate med Lynyrd Skynyrd er absolutt tøffere enn det Strokes gjør. For et adrenalinkick! Som sagt, legendarisk. Blinkskudd av Toffen!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo