Pstereo 2009: Lørdag

Det ble mange godbiter på Pstereos andre dag selv om litt regn greide å lure seg ned, og selv om kveldens hovedrolleinnehavere hadde katastrofal lyd.

Foto: Linn Melum (flere bilder i galleriet, klikk et bilde for tilgang)

Det er klart det blir stemning når Black Debbath åpner hovedscenen på en lørdag, uansett hva klokken skulle være. I tillegg får man være med å feire tiårsjubileumet til bandet, som ikke akkurat er kjedelige jubilanter.

Lattermusklene får seg nemlig en usedvanlig god trim når Aslag Guttormsgaard i Egil Hegerbergs armer begynner å suge på puppen til Hegerberg. Eller når man leker ”musikalsk bakke”, en mer festivalvennlig versjon av stolleken, og quiz hvor alle svarene er Trondheim. Jo klart det blir stemning da! Akkurat som ikke låter som Voggesang Til Trønderen, Min Kone Forlot Meg Mens Jeg Sto Og Fiska, Traditional Food eller Den Femte Statsmakt var nok. Går det an å ikke bli fnisete når fraser som ”you may have heard of lefse, you may have heard of lompe, but did you taste the raspeball, also called komleklompkompe” i et stereotypisk tungrock/stonerrock-landskap. Black Debbath er på sitt beste ubetalelige, og det var de også på Pstereo.

Bassgale elektrojams og surrealistiske ørkenrytmer

Sirkus blir det eneste ordet som passer til det Slagsmålsklubben leverer på Kanonscenen. Som om ikke den fine hjemmefest-følelsen var komplett nok så har de også satt opp en sofa bakerst på scenen hvor en noe slapp fyr sitter store deler av konserten. Men festen er ikke utelukkende gøy, det er grenser for hvor lenge klovneriene er interessante når de er dynket i bassgale elektrojams.

Det er nesten alltid litt surrealistisk å se Calexico spille norske sommerfestivaler – særlig når de som her på Pstereo og som på Bukta i 2007 har regn og skyer. Noe stemmer ikke helt, og gjør helt klart noe med stemningen. Men det surrealistiske aspektet kler et band som Calexico utmerket, og låter som Güero Canelo virker nesten uvirkelig mens det pågår. Slik ble Calexico, dog kanskje ikke på forventet vis, et av de store høydepunktene på Pstereo, slik de alltid er blant høydepunktene på hvilken som helst festival de spiller på.

De unge og de gamle er best

Det har blitt en del Norgesbesøk for ungguttene i Late Of The Pier siden de slapp flotte Fantasy Black Channel i fjor. Konserten på Pstereo var også den siste de kom til å gjøre på ubestemt tid, men det var langt fra noen utslitte turnéofre som kom på besøk. Bandet begynner å opparbeide seg et solid rykte som liveband, og det er bare å håpe at de kommer like hyppig på besøk når de får gjort ferdig sitt andre album, for dette er en konsert av typen man ikke kan få nok av.

Det er vanskelig å finne skikkelser som Thåström andre steder i skandinavisk rockhistorie, og han har en tilstedeværelse på scenen bare år etter år med erfaring kan være årsaken til. Det hjelper at det i tillegg var en av de få konserter der både lyd og lys satt som et skudd.

Det samme gjorde det sannelig for Gang Of Four også. Og man kan være unnskyldt for å avskrive et band som Gang Of Four i totusenogni, men ikke etter å ha sett gamlingene på scenen. Det er i år tretti år siden Entertainment! satte post-punk standarder som har blitt stående siden den gang, og det er jommen ikke rart når de freser av gårde med låter som At Home He’s A Tourist, Damaged Goods eller I Love A Man In A Uniform. Det var ikke lenger noen tvil om hva som var det desiderte høydepunktet på hele festivalen etter dette.

Det er ikke godt å si om det var derfor Primal Scream fremstod usedvanlig tamme. Den platte lyden hadde naturligvis noe med det å gjøre også, men også et autospastisk Bobby Gillespie & Co må ta sin del av skylden. De hadde vel egentlig til dels samme problemet under konserten i Oslo i oktober, så mye kan vel tyde på at de ikke helt har funnet formen under Beautiful Future-turnéen.

Uansett så burde det nesten være unødvendig å si at vi gleder oss til 2010, og kan garantere at Pstereo vil komme tilbake med et nytt og variert program nok en gang.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.