• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Øya 2011: The Pains of Being Pure at Heart

Var du en av de som gikk forbi denne konserten på Øya? Da kan du være likeglad for at du gikk videre.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook12.08.11

Foto: Bjørnar Håland / Øyafoto

Var du en tilfeldig forbipasserende under The Pains of Being Pure at Heart på Sjøsiden, kan du kanskje ha tenkt at dette var et hvilket som helst band. Og med så mange referanser fra 80-og 90-tallets gullalder innen indie- og alternativ rock, er det simpelthen umulig å ikke kjenne igjen noe man liker her. Det kan være med på å gjøre enhver oppmerksom på musikken, men som suksessformel kan den også virke litt småfeig og overkalkulert – for hvem kan vel ikke kopiere det alle andre har gjort tidligere liksom?

I The Pains of Being Pure at Heart sitt univers er det svært lite som overlates til tilfeldighetene. Det er den ultimale «unge mennesker som kler seg i trange klær, med altfor stor bassgitar og rufsete hår»-konserten og alt fra sped vokal til sortsminket blikkfang bak et altfor stort keyboard er på plass.

For den uinnvidde forbipasserende kan det virke nesten komisk hvor detaljert bandet er i å være et indiepop-band (jada de har bøttevis med My Bloody Valentine-fuzz, men ærlig talt, det er det de er); sangene er korte, gitarene er ustemte og den keitete attityden er påfallende presisert. «It`s one of the best festivals in the world» sier vokalist etter bare tre låter, som om det skulle lure noen til å tro at konserten deres ble noe bedre.

I Bergen har visstnok en gruppe startet et Absolute Music 9 tribute band, hvor de spiller de klassiske hitbandenes låter spor for spor, med stor suksess hos de som henfaller til nostalgiske øyeblikk så raskt Cotton Eye Joe kommer på stereoen. Det er ikke nyskapende, men det gir lytteren noe ved at man faktisk tar del i noe som er og var bra. The Pains of Being Pure at Heart er et slikt band som vet å sko seg på sine referanser ved å skamløst gjenbruke riff, fremtoning og klesstil fra sine helter, men når alt kommer til alt er det vanskelig å ikke føle at dette er noe annet enn et forbipasserende band som er fanget i noen andres univers.