Nattjazz, dag 9: Kvartettjazz og elektronikablues

På festivalens niende dag var det de neddempa musikalske uttrykkene som sto i fokus, uavhengig om det var snakk om pop eller jazz.

Nattjazzen er inne på oppløpssiden, og dagen i dag er den nest siste. Programmet blir stadig mer tettpakket med gode artister, og også Verftet blir stadig mer tettpakket. Både med jazz- og musikkelskere, men også med godt berusede pratmakere. Mon tro hvorfor de tar seg bryet med å gå på konserter... Torsdagskvelden inneholdt uavhengig av dette en god del trivelige øyeblikk, de fleste av disse kom fra unge og taltentfulle musikere.

Stein & Mari
Kveldens første musikalske innslag var bergensduoen Stein Urheim og Mari Kvien Brunvoll. Før de gikk på scenen fikk Brunvoll tildelt Vitals talentpris, som ga henne 25.000 klingende mynt i kassa. I bergenske jazzkretser har det gått gjetord om Mari lenge, etter en etter sigende legendarisk solo-opptreden i fjor, som jeg desverre gikk glipp av. Dette var første gangen jeg fikk sjansen til å møte denne unge, talentfulle artisten. Hvordan låt det så denne kvelden, i samspill med Stein?

Elektronikablues med glimt i øyet, er kanskje den mest treffende beskrivelsen. Instrumentparken er stor, viljen til lek og eksperimentering like så. Gitar, zither, knapper, pedaler. Looping og vreng. Og kazoo. Masse kazoo! Brunvoll viste seg som en svært så habil kazooist, noe som var både moro og fiffig. Låtene lå ganske trygt innenfor et slags alt.pop-landskap, og var ikke særlig nyskapende i og for seg. Det var arrangementene (som like gjerne besto av en reisegitar og fuzza munnspill som loopa og lagvis vokal fra Mari) og duoens litt virrete og fantastisk sjarmerende tilstedeværelse på scenen som gjorde meg betatt. Det skal bli spennende å følge Mari Kvien Brunvoll videre.

Lugom Trio
Som et intermezzo mellom mellom Stein & Mari og Karl Seglem, begge på Scene USF, fikk jeg med meg årets Jazz i sikte-vinnere, Lugom Trio. Jazz i sikte er en konkurranse arrangert av Bergen Jazzforum og Vestnorsk jazzsenter, som har som mål å finne det mest lovende jazzbandet i Bergen og omegn. Lugom Trio har utgangspunkt i jazzlinja på Griegakademiet, og viste i går lovende takter. Som navnet antyder er dette en klassisk pianotrio, som holder seg til det akustiske formatet, uten noen påvirkning fra elekttonikk eller synther. De låtene jeg fikk med meg fra denne unge trioen var lovende. Et lyttende samspill og fine soloprestasjoner fra spesielt Marte Eberson på piano gjorde denne konserten minneverdig, selv om bandet lignet veldig på In the Country til tider. Enda en pianotrio som er verd å notere seg bak øret, og som jeg gleder meg til å høre igjen i litt roligere omgivelser.

Karl Seglem (med Eple Trio)
Fordi jeg måtte løpe videre, til Karl Seglems nyeste konstellasjon. Saksofonisten har akkurat gitt ut plata norskJAZZ.no, der han spiller sammen med Eple Trio. Det ble en stille stund på Scene USF denne kvelden, sammen med denne kvartetten. Liksom på plata ble konserten preget av et lavmælt, men konsentrert samspill. Låtmaterialet er folkemusikkinspirert, og Seglem spilte i går kveld straightere enn hva jeg noensinne har sett tidligere. Jeg kjenner ham som en utforsker av klanger og den norske folkemusikktradisjonen, samtidig som han har vært en sentral skikkelse innenfor norsk improvisert musikk, blant annet gjennom duoen Islgem.

Seglem fortalte i løpet av konsertens gang at arbeidstittelen på plata hadde vært Sju seine songar. Og det var på mange måter det denne konserten formidlet. Langsomme fraser, langsomme improvisasjoner. Men dette var ikke overhodet noe likt eksempelvis Solveig Slettahjell og hennes Slow Motion Quintet, hvor langsomheten bare reduseres til en gimmick. Hvem som helst kan spille langsomt, i alle fall de aller fleste. Det som er vanskelig er å skape en spenning i det langsomme. Og det syntes jeg Seglem og Eple Trio klarte i går. Samspillet i går bar litt preg av at konstellasjonen er fersk, men likevel ble jeg imponert over roen som kvartetten formidlet. Karl Seglems konsert i går var et herlig pustehull fra et festival-liv i ultrarapid.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo