Konsert: The Apocalypse Dudes

Telegrafen, Narvik, 03. Januar 2004

"From the ashes of this golden age of confusion, the denim recruits came to be known as the Apocalypse Dudes."

Opprinnelsen til navnet på bandet gir vel ingen rom for tvil, skulle jeg tro. Men det nærmeste Narvik kommer Great Garlic Girls goes rock'n'roll, var altså å se på Telegrafen lørdag 3. januar 2004. The Apocalypse Dudes har med tiden blitt et aldri så lite kultband i hjembyen. Det er lenge mellom hver gang man kan se bandet spille, så det er ekstra gledelig når det først skjer. Når medlemmene bor i Trondheim, Tromsø og Narvik, sier det seg selv at det blir vanskelig. Tre av fire i bandet spiller også i bandet Graceland Deadhead. Men The Apocalypse Dudes skriver ikke egne låter, de låner låter fra forskjellige band. Blant andre Turboneger, (selvfølgelig), og ellers fra Danko Jones, The Hives, The White Stripes og The Darkness.

For guttene i The Apocalypse Dudes teller konseptet og det visuelle nesten like mye som musikken når de spiller live. Bandet, med Jerry Halliwell (Remi S. Langseth) i spissen er nemlig litt av et syn på scenen. I anledning konserten, stilte vokalist Remi i en tigermønstret topp som vel uten å overdrive kan sies å være noe avslørende. Linjer kan nok gjerne dras mot Hank von Helvete, det er en aldri så liten likhet å spore. Kanskje Jerry er Hanks ukjente tvillingbror? Trommis Ronnie Tyler (Thomas Breivik) kjørte klasse, med sort skjorte og rosa slips. Gitarist Bryan McFaget (Markus Nilsen) stilte i en svart tights med små sølvstjerner, og en blomstrete, halvt gjennomsiktig bluse. Og ikke minst masse, masse knallrød leppestift. Kveldens vinner i bandet var nok likevel Tony Braxton (Tony Fredriksen), som opptrådde i noe som kunne minne om en bestefartrøye, og en rosa saueskinnsvest som ville fått Steinar Bastesen til å kaste selskinnsvesten sin i ren sjalusi.

Konserten ble sparket i gang med Turboneger-klassikeren The Age of Pamparius (selvsagt), bare med en litt egen keyboardvri i introen. Og det kan jo ikke slå feil. Jerry Halliwell viser seg raskt som den fødte frontfigur, med poseringer og hele pakka. Når neste låt er Danko Jones' Play the Blues (”Get Yourself a Woman!”), skjønner alle hva det er snakk om (selv om de aller fleste hadde noenlunde peiling før konserten). Bandet leker seg hemningsløst på scenen, og viser oss at guttene absolutt har kontakt med sitt feminine selv (nesten skremmende overbevisende i grunn). Jerry mestrer de lyse tonene i I Believe In a Thing Called Love usannsynlig bra (nesten så jeg mistenker ubehagelige virkemidler under prosessen...?) Så var spørsmålet: ”Vil dåkker ha rap - eller rock? Publikum fikk så en liten rocka hip-hop medley bestående av litt Eminem, litt Tungtvann og litt P. Diddy. Bad Boy For Life gikk elegant over i enda en Turboneger-klassiker; Rendezvous With Anus. Publikum sang med alt de maktet, og de få foran scenen laget lyd mange band ville ha misunnet dem. Gleden var stor da de fortsatte med Hate to Say I Told You So, fra vårt alltid nye favorittband The Hives. Og med det riffet kan vel ingenting gå galt. Så mer Danko Jones; Samuel Sin fra I’m Alive and On Fire før de spilte mer Turboneger (Denim Demon), og Bryan og Jerry klatret opp på hver sin høyttaler på hver sin side av scenen og fyrte løs The White Stripes' Seven Nation Army (bra timing McFaget).

Like etter ble det mer Hives på programmet, og hva annet enn Die, All Right! Her fikk vi faktisk også en liten snutt av 50 Cents hit In Da Club (Go shawty, It’s MY Birthday - klokka har passert midnatt og det har blitt Jerrys bursdag!) Det betyr bursdagssang(er) fra publikum. Og for de som liker Danko Jones, var kanskje kvelden ekstra bra, for det ble enda mer fra det kanadiske bandet med Cadillac. Jerrys dag fortsatte med mer White Stripes i Fell In Love With A Girl, hvor han gjorde en kjempejobb på rabiat vokal. Hovedsettet ble avsluttet med tittelsporet fra den ferske Danko Jones skiva, We Sweat Blood. Det blir en liten pause, før bandet kom tilbake igjen. Publikum vil ha mer, og det fikk de selvfølgelig. Det andre settet dras i gang av et av årets kuleste riff, Turbonegers Sell Your Body (to the Night), Danko Jones Lovercall, enda en låt fra den fantastiske forrige skiva Born a Lion og like selvfølgelig som at The Age of Pamparius åpner, avslutter The Apocalypse Dudes med I Got Erection. Scenen blir stormet av publikummere som vil være med på moroa, og en mer suspekt scenebesetning enn det vi nå er vitne til, skal man lete lenge etter.

Det er så tydelig at The Dudes har det morsomt på scenen når de spiller, og når alt kommer til alt er det noe av det viktigste. Når de i tillegg klarer å smitte det over på publikum er mye komplett. Akkurat slik en rock’n’roll konsert skal være.

Halliwell, Braxton, Tyler og McFaget er herved mine favorittransvestitter!



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo