Festival: All Tomorrow's Parties, weekend 1 2006

En langhelg kurert av Mudhoney, Yeah Yeah Yeahs og Devendra Banhart. Camber Sands, 12-15. mai 2006.

"Actually I have no idea on how this thing works..."

Stephen McBean fra Black Mountain står med hodet dypt inne i strømboksen på det maurbefengte rommet som ikke har vært pusset opp siden Harold MacMillans dager. På plenen utenfor ligger fire nakne jenter under en dyne og spiser noe fritert fett og snakker med en slang som ville gjort Mike Skinner lettere forvirret. Nabokåkens australske gla'gjeng har trolig forsørget minst et par luksusbiler i Mendellin og i vårt reisefølge hersker det mild forvirring om hvor mange vi egentlig er. Det er en gusten dag, de truende og glupske måkene er nærgåede og på størrelse med havrørn - og jeg lurer på hva i huleste McBean gjør inne på det som skal være mitt hjem de neste tre dagene. Yup, det er utvilsomt All Tomorrow's Parties igjen. Stedet er fremdeles et av de minst glamorøse feriestedene i den vestlige verden: Camber Sands i East Sussex og Pontin's Family Park.

Vaktene var blitt en smule strengere, lyden var som vanlig under pari og det var fremdeles ingen andre aktiviteter enn konserterne på kveldene (med mindre man ville bruke sparepengene på spillmaskiner og fritert mat). Selv om konsertene startet relativt tidlig på ettermiddagen er det nesten litt merkelig at det ikke satses litt mer på også andre kulturelle akitivteter under en slik helg. Men programmet på denne artiststyrte festivalen var som alltid glimrende og stemningen vennlig og usnobbete. Weekend 1 2006 ble kurert av Mudhoney, Yeah Yeah Yeahs og Devendra Banhart, hvilket betød tre dager med henholdsvis mye møkkete gitarer, en solid porsjon energisk rock og en svær bøling med lurvete folksters.

Mudhoney hadde satt sammen en pakke som balanserte fint mellom gammelt og nytt. Smålegendariske The Flesh Eaters markerte at det var 25 år siden de spilte med originalbesetningen, blant andre Chris D., Steve Berlin, Dave Alvin og John Doe - med andre ord var store deler av Los Angeles' rockescene tidlig på 80-tallet inkludert (Blasters, X, Los Lobos, Divine Horsemen), mens australske The Scientists med Kim Salmon nærmest var en selvfølge i kraft av å være en av Mudhoneys store inspirasjonskilder. Ingen av disse to bandene rocket min verden til himmels, og begge bar preg av alderens tyngde vil jeg mene (så har jeg da heller ikke noe særlig kjennskap til noen av dem, så det nostalgiske aspektet uteble også) - men det var et par andre band som gjorde helgen hot.

Først og fremst Comets On Fire. Noe annet ville da også vært en overraskelse. Med både nytt og gammelt materiale, en Ben Chasny i storform på gitar som tryllet frem soloer som strakk seg fra Sussex til Saturn, Noel Harmonsons frenetiske mishandling av sin echoplex og vokalist Ethan Miller supercoole attityd leverte Santa Cruz-bandet en konsert som ville tatt fyr hvis noen hadde kastet en fyrstikk opp på scenen. Hvis de nye låtene er representative for den kommende platen er det bare å glede seg, i mellomtiden oppfordres alle til å anskaffe deres to foregående mesterverk. Tidvis heftig ble det også under Black Mountain, som aldri søkte seg opp til det samme energinivået. Det canadiske bandet, frontet av ekstremt sedate Stephen McBean, er heller ikke et storslagent liveband, men med et fokusert sett basert på den strålende debutplaten var det fornøyelig å oppleve hvordan de rullet ut hits som ehh.. No Hits, Set Us Free, No Satisfaction og Modern Music. Melbourne-bandet The Drones fortjener også et par linjer. Med ett bein i sumpen og det andre i garasjen er The Drones destillatet av en lang fest med The Birthday Party, Royal Trux og Green On Red, skikkelig møkkete og grinete bluesrock bygget på tomme kanyler og slunkne whiskeyflasker, og som dermed plasserer seg solid i den australske rocktradisjones mest stolte øyeblikk. Mens vi er inne i garasjen: Seattles gudfedre Mudhoney rocker fremdeles fletta av de fleste. Den litt deprimerende tanken på at det var 15 år siden sist jeg så dette bandet på en scene ble raskt glemt da de kjørte et vinnersett fra store deler av karrieren - med særlig vekt på de første utgivelsene: If I Think, Touch Me I'm Sick, In n' Out of Grace, og selvfølgelig Here Comes Sickness og Hate the Police. Ingen kan brøle "Mooommmyy" som Mark Arm (med unntak av Bill Hicks), hvis raspende barberblad-stemme bare blir råere med årene. Originalmedlemmene Arm, Turner og Peters er godt opp i 40-årene, og ikke lenger like utagerende som tidlig på 90-tallet, men låtene kler nettopp en seigere og gretnere fremføring, ikke minst den kanskje beste av alle; Sweet Young Thing Ain't Sweet No More. Ah, for et ungdoms-anthem.

Ikke uventet hadde New York-bandet Yeah Yeah Yeahs plukket med seg band med en estetikk ikke helt ulikt sin egen. Liars, Blood Brothers, TV on the Radio og Ex Models var blant bandene som gjorde lørdagen til helgens mest heseblesende - og likelydende. Det bandet som virkelig brant seg mest fast i minnet var faktisk Oneida, som med noe skuffende The Wedding i bagasjen, leverte en gnistrende konsert, en slags hurtigvariant av Each One Teach One og en psykedelisk scenografi gjorde det til en nærmest transcenderende opplevelse å følge trioens eksesser på scenen.

Spol over til skeive strenger, batikk, strenginstrumenter og uflidd skjegg. Devendra Banhart hadde satt sammen et imponerende program, med en blanding av gamle helter (Jandek, Bert Jansch, Ramblin' Jack Elliott, Vashti Bunyan, som sang så lavt at det knapt var mulig å høre hennes vakre viser), gode venner (Vetiver, Espers) og introverte damebekjentskaper (Jana Hunter, Danielle Stech-Homsy). Jeg skal være den første til å innrømme en smule savn av noe mer utadvendte øyeblikk denne søndagen, men du verden så mye fin musikk som ble presentert her, selv om det ble en dag fri for de helt store øyeblikk eller voldsomme overraskelser, heller en konstant følelse av kreativitet og kvalitet, i time etter time. Det er slett ikke så ille.

Blant mange snålinger stiller nok Jandek likevel i en særklasse. Han har vel snart spilt fire hele konserter i løpet av sin 30 år lange karriere, og begynner å bli skikkelig scenevant nå. Han hadde denne gangen med seg en bassist og en trommeslager som virket relativt skvetne med tanke på hva den merkelige mannen i svart til enhver tid skulle finne på. Det er noe merkelig besnærende over Jandeks ukomfortable låter, hjerteskjærende tekster, hans krasse gitarspill og en vokal som ikke virker å trives ute i det fri. Lokalet ble gradvis glissent utover konserten, men jeg tok meg selv i å bli stående, og, vel ikke akkurat glede meg over den, men jeg lot meg fascinere på et slags merkelig vis. Det er øyeblikk i hans låter som er fryktinngytende bra, men sannelig er det også lange ørkenvandringer som fører oss dit.

Espers var vel det bandet groove-mannen gledet seg mest til, ikke minst med tanke på deres kommende og flotte plate Espers II. Philadelphia-bandet står for en mykere og vennligere folk, som særlig er beslektet i den britiske tradisjonen, halvt paganistisk ritualstyrt, halvt kollektivbasert nyhippie-orientert. Denne konserten var både vakker og ven, og den manglende sisteprikken kan nok dels skyldes noe grumsete lyd som ikke tjente detaljene som platen kan tilby og det faktum at sekstetten stilte på scenen uten alle de rare instrumentene som fargelegger platen deres. Vetiver har også en meget sterk oppfølgerskive på gang (To Find Me Gone), og sammen med sitt band og Devendra Banhart hensatte den godeste Andy Cabic oss til California en gang tidlig på 70-tallet med et sett blandet av viser, country og folk fremført på liketilt og slentrende vis. Devendra Banhart ja, han var sistemann ut på hele festivalen, og bar selv preg av at han ikke bare hadde ligget på gresset som oss andre. Kanskje var det litt grunnet et festivaltrøtt publikum, men konserten med Banhart og hans familie var ikke like forrykende som for eksempel det han leverte i Göteborg i 2005. Men for all del, fantastiske versjoner av Little Boys og Heard Somebody Say, etter en del om og men fikk han til en duett på Dragonflys (og sjelden har 40 sekunder virket så forbasket kort), et sjarmerende stunt der han overlot scenen til en tilfeldig publikummer (en heldig unggutt fikk trampeklapp for sin innsats - og det var vel fortjent) bidro til at vi alle kastet ponchoen og danset oss inn i den lyse morgen.

Av de mer ukjente bandene vil jeg særlig trekke frem trioen Bat For Lashes fra nærliggende Brighton, fremstilt som en blanding av Cat Power og Kate Bush (og legg gjerne til litt Björk) tok i hvert fall meg litt med storm med sin rike vokalbruk, folkinstrumentering og veksling mellom uskyld og mørke. Det var heller ikke lett å komme seg unna favntaket til Bert Jansch, den legendariske gitaristen fra Pentangle, det var nesten som å overvære Nick Drake eller John Martyn, og ikke vanskelig å forstå hans påvirkningskraft til for eksempel Six Organs of Admittance, Jack Rose/Pelt eller Harris Newman.

Summarum: All Tomorrow's Parties levde igjen opp til forventningene, og om man ikke blir slått i bakken så ofte så som før, kan det skyldes helt andre ting enn kvaliteten på det som serveres. Man blir unektelig mer kresen og tilbakeholden med årene, og ikke minst; tre dager med nærmest konstant livemusikk sliter både på ører og kropp. Men vi ses vel igjen i desember...


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Einar Stray - Chiaroscuro

(Spoon Train Audio)

Stray forener indiepop, indierock og klassisk musikk på en særegen og drivende god måte.

Flere:

The Core - Vision
Bonnie Prince Billy - The Letting Go