• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Konsert: Ryan Adams

Sentrum scene, mandag 19. november 2007: Halvdøv Ryan Adams med amputert konsert.

Vegard Smevoll 

Del på Facebook21.11.07

You have to apologize this. We have huge technical problems, and I’m afraid it’s all my fault. I’m half deaf on my left ear. You know. It’s because of rock n’ roll

Slik forklarte Ryan Adams de store tekniske problemene han og hans The Cardinals måtte slite med mandag kveld. Ikke lenge etter forlot han scenen etter det som ikke kan bli husket som noe annet enn en skuffende konsert.

Det skulle jo egentlig bli en magisk kveld. Snakket om fjorårets tre timer lange kavalkade har strakt seg et godt stykke lenger enn innsiden av veggene på Rockefeller. Et år etter flyttet Ryan Adams seg noen meter nede i gata og stod på scenen foran et sittende og svært så forventningsfullt publikum på Sentrum scene.

Etter bare tre låter måtte han dessverre forlate scenen, sånn at teknikerne kunne jobbe med det som ble konsertens store problem. Adams hadde ikke monitor i ørepluggen sin, og forklarte at det var som å spille i en stumfilm. Vi hørte ikke den store forskjellen, men bandet fyrte løs med bind for øynene. De kom fort tilbake, og svarte med flotte Goodnight Rose fra sin nyeste plate Easy Tiger, samtidig som stjernehimmelen bak scenen brettet seg over oss. Bra svart, Ryan.

Men etter en litt trå versjon av Off Broadway måtte de av igjen. Og denne gangen ble pausen lang. En drøy halvtime tok det før de kom tilbake, og en ydmyk hovedperson sa unnskyld og beklaget så godt han kunne. Og la til og med skylda på seg selv. Da ble det veldig lett å tilgi også, og vi kunne ta fatt på akt nummer to, med forhåpninger om at alt var i orden. Vi begynte til og med å drømme om en ny opplevelse som de som var der i fjor fortsatt småsnakket om mellom låtene.

Den nye Everybody Knows var et fint og velspilt høydepunkt like før klokka elleve. Men etter hvert ble oppholdene mellom låtene så lange at utålmodigheten spredte seg via bandet og helt opp til galleriet bak i lokalet. Hvorfor folk skal begynne å rope etter favorittlåtene sine allerede etter sju-åtte låter har jeg aldri skjønt. Det handler nok like mye om å få kredibilitet for en obskur yndlingslåt som å få høre akkurat sin favoritt. Ryan Adams likte ikke ropingen, og ble mer og mer gretten. En lang, gitarbasert og Neil Young-aktig Magnolia Mountain var nok like mye en måte å få ut aggresjon på, som å formidle vakker musikk.

Etter A Kiss Before I Go fra Jacksonville City Nights orket ikke Ryan Adams mer. Teknikerne klarte aldri å rette opp feilen, og en hørselsskadet Adams ble aldri bekvem med stasjonære monitorer så lenge ørepluggene ikke fungerte. Det var nok bare Ryan Adams selv som ikke var fornøyd med sin egen stemme, men han slet åpenbart med motivasjonen. Konserten ble derfor oppstykket, og kom aldri i den viktige konsertflyten. Ekstra synd siden det var såpass fint innimellom. Når så mange fabelaktige låter av en av de siste ti årenes aller ypperste låtskrivere uteblir, blir det uansett aldri en minneverdig kveld. Fryktelig, fryktelig synd. Lettere kan det ikke sies. For han sang da egentlig veldig bra?

Neste gang Ryan Adams spiller i byen vil forventningsbruset bli byttet ut med et nervøst drag over publikum. 33-åringen fra Jacksonville beviste mandag kveld at han aldri blir forutsigbar. Akkurat som platene hans vet vi aldri hva vi får. Det som skulle bli en ny konsert å huske lenge ble dessverre et eksempel hva en kveld med Ryan Adams også kan være når ting ikke fungerer.