Dungen & The Soundtrack of our Lives, USF Verftet, 26. februar

Dungen og TSOOL på samme scene, og til alt overmål på samme aften! Men dessverre ble ikke dobbeltkonserten høydaren den kunne ha vært.

Det var en litt underlig stemning på Verftet denne kvelden. Stedet var nesten helt fullt, og lokalet var preget av å være noe avventend, som om man ventet på noe stort og magisk.

Men de magiske øyeblikkene inntraff dessverre aldri denne kvelden.

Jeg ankom lokalet noe sent, og rakk akkurat å kjempe meg fram til de fremste radene i det Dungen gikk på scenen. Svenskene, som har fått et noe frynsete live-rykte i Norge (blant annet etter en mislykket konsert på Storåsfestivalen), imponerte meg denne kvelden. Der deres nyeste skive, 4, er en utforskning av lavmælt fuzz og distinkte pianomelodier. Viste Dungen seg som et mer kraftfullt band i live-utgave.

Reine Fiske, gitaristen i bandet, er en nøkkel i live-uttrykket, der han veksler mellom solistiske fuzz-orgier og renere passasjer; det hele med et vidunderlig psykedelisk weirdoslør over seg. Gustav Estjes holder seg, som på den siste skiva, til pianoet stort sett gjennom hele konserten. Det at vokalisten og låtskriveren er henvist ut på flanken på scenen gjør at bandet fremstår åpent og demokratisk, og uten noen klar frontfigur. I de lange, obligatoriske, men inspirerte og gode jammepartiene kom den likeverdige tilnærmingen virkelig til sin rett. I disse øyeblikkene minnet bandet aller mest om et improviasjonsorkester fra jazzland der idéer kastes fram og tilbake og utvikles i fellesskap. Det var disse øyeblikkene som ble kveldens høydepunkt.

Estjes er en av de mer spastiske og morsomme scenepersonligheter jeg har sett på en stund. Så lenge han holder seg til pianoet holder han seg ganske i ro; men mellom låtene hopper og spretter han rundt og framstår som en vimsete og sjarmende guttunge som roper mer eller mindre random beskjeder til publikum. Mot slutten av tittellåta fra gjennombruddsalbumet Ta det Lungt, slipper Estjes like godt gitaren i bakken med et durabelig feedback-brak som resultat. Tilsynelatende fullstendig umotivert, men samtidig veldig i overenstemmelse med hans sceneframtoning.

"Som klippet ut fra 70-tallet", som en i publikum sa i riggepausen mellom Dungen og The Soundtrack of our Lives.
Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.

Etter oppturen med Dungen, var det Sountrack of our Lives´ tur. Etter en kjapp og effektiv riggepause, var scenen klar for TSOOL, som desverre ble kveldens store nedtur. Göteborgerne virker rett og slett vanvittig uinspirerte. Proffe, bevares, de er et band med en lang live-erfaring bak seg, men gud bedre så kjedelig og dødt.

Publikum må nok ta sin del av skylden. Der de under Dungen virket avventende og spente, skjedde det liksom ingenting når Soundtrack kom på scenen. Jeg hadde tenkt meg at lokalet skulle eksplodere i entusiasme, men i stedet ble stemninga nesten stusselig. Ikke en gang kappekledde Ebbot, en av skandinavias mest karismatiske rockevokalister, kunne få sidrompa bergensere i humør selv om han prøvde ganske så hardt.

Det virket som om den labre responsen smittet over på bandet, og etter hvert virket de bare leie av å stå på scenen. Låtene framsto som forutsigbare og klisjepregede. Til tider var faktisk det mest spennende den duracell-kanin-lignende sceneteknikkeren som strente over scenen med nystemte instrumenter til gutta.

Hvis man skal ta denne kvelden på Verftet som noen indikasjon på fremtiden til The Soundtrack of our Lives og Dungen, har jeg mest tro på sistnevnte. Men det kan godt være at Ebbot og gjengen bare hadde en dårlig dag på jobben.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots

(Warner Bros.)

The Flaming Lips bekjemper elektronikken, rosa roboter og andre demoner.

Flere:

Sukpatch - 23
Tom Waits - Blood Money