Iggy Pop 60 år!

Punkens gudfar fyller 60 år den 21. april. En av rockens største vil aldri dø, og gjester blant annet Buktafestivalen i Tromsø om tre måneder.

James Newell Osterberg startet sin musikalske karriere som trommeslager i The Iguanas (derav Iggy), tidlig på 60-tallet. Gjennom oppvarmingsjobber for The Shangri-La's og The Kingsmen opparbeidet de seg et rykte som forplantet seg fra drabantbyen Ann Arbor til bilindustriens mekka – Detroit. Konserter førte til singler, gitt ut av et band som tolket Stones, Beatles og Chuck Berry ganske streit. En fin, fin samler utgitt av Norton records i 1996 dokumenterer dette godt.

Iggy ville noe annet og kastet trommestikkene for godt. The Psychedelic Stooges var et faktum i 67-68, og de to neste årene bruker legenden til å meisle ut det som skal bli ur-punkens viktigste leverandør; The Stooges. Det er her har han det fra, norsk rocks største blodfan - Michael Krohn - som gjorde det samme i overgangen Kjøtt – Raga Rockers, 15 år senere. Og ja, det er noe eget med det berusende, hypnotiske og primitive uttrykket av låtskrivere (med trommebakgrunn) som ikke helt kan sin gitar.

The Stooges skapte historie da debuten kom i 1969. Og fra og med dette blir rockehistorie skapt i en reise i angst, redsel og galskap. På tung dop er Iggys liv som et blødende, bankende sår, bunnet ut i musikk så ærlig, sterk og vanedannende at den hugger seg inn i historien med samme kraft som lagde steinalderens helleristninger. For evigheten.

Iggy Pop har kanskje ikke gitt ut noe essensielt siden tidlig 80-tall, men det som kom mellom 69 og 82 er så essensielt at det bør være pensum i enhver platesamling til et bankende rockehjerte. Og som bursdagspresang til en artist som har vært med meg nesten hele livet, har jeg gjort min rangering, en gjennomgang av musikk som har gitt meg mer enn jeg kanskje fortjener.

Ungdomstiden med alle sanser åpne, festene med plater som ble spilt i stykker, Rockefeller i 86, Kalvøya, Instinct-turneen, Roskilde, California, Bergen i 2006. Lyden av et halvgammelt liv. Iggy Pop skaper minner. Gode minner.

Her er de; platene – hentet fra grunnmuren.

Topp 10

1. The Stooges - Funhouse (1970)
Det dreier seg om smerte. Kaoset i lydbildet vitner om et band som balanserer på en knivsegg, det suicidale lurer i bakgrunnen og underbygger følelsen om at alt er i ferd med å gå til helvete, på en plate fullstendig blottet for kommersiell appell.

Storheten ligger i den komplekse helheten. Dette er et bilde fra gata der arbeidsløshet og desillusjon råder. Med manglende tro på fremtiden er Funhouse et blodig og såret mesterverk. I et støyende inferno defineres rocken på sitt mest kraftfulle og utfordrende, og The Stooges når et musikalsk klimaks få, om noen, har vært i nærheten av.

Iggy Pop, Ron og Scott Asheton, samt Dave Alexander (RIP) får på Funhouse støtte på saksofon av Steven Macay, og rattet av Don Gallucci er platen i mine ører kanskje den aller største, viktigste og mest innflytelsesrike gjennom hele rockehistorien.

En bauta.

2. Iggy and the Stooges - Raw Power (1973)
Etter at det opprinnelige Stooges gikk til grunne i herointåka, kom David Bowie (som da var en av bandets største fans) til unnsetning. På beina igjen klarte Iggy Pop å samle et nytt The Stooges. Under Bowies vinger bar det i studio og i 1973 slippes Raw Power. Nytt medlem er James Williamson på gitar. Ron Asheton er flyttet til bass og broder Scott slår fremdeles trommer. Iggy markerer hvem som er stjernen ved å sette seg foran bandet – for første gang.

Platen er inn til beinet mørk og desperat. Fra første gitartone i Search and Destroy varsles det krig. Tekstene er dystre, det finnes ikke håp. Det rå uttrykket, sinnet og brutaliteten er smertefullt til stede i en musikk som er banebrytende med sin redsel, sitt raseri og sin hudløse ærlighet. Raw Power er en totalopplevelse på samme måte som Coppalas Apokalypse Nå!, og bildene fra marerittet i Vietnam dukker urovekkende opp når lyden fra mesterverket fyller rommet.

En krigserklæring. En krig. En slagmark. Og et av rockens store album.

3. Iggy Pop - The Idiot (1977)
Høydepunktet fra Berlin-perioden er dunkel og totalt annerledes enn alt annet Iggy Pop har gitt ut. Nattsvart, kun opplyst av neon, beveger musikken seg inn på områder milevis unna urpønken de fleste forbinder med gudfarens musikk.

Etter at lyset ble slukket for The Stooges, reiser David Bowie og Iggy Pop sammen til Europa. Der lagde de musikk som ble en ny start for en artist, som gikk helt andre veier da hans tidligere misjon eksploderte i 77-opprøret – punken – som knapt kunne eksistert uten det banebrytende arbeidet som ble lagt ned mellom 69 og 73.

Alle låtene, som på påfølgende Lust For Life, er skrevet av Pop/Bowie. Og det bør ikke herske noen tvil om at engelskmannen setter sitt preg, også gjennom produksjonen, på et av de mest oppløftende kapitler i Iggys karriere. Med låter som Sister Midnight, Nightclubbing, China Girl og Dum Dum Boys (låten som Wannskrækk fikk til å bytte navn) i spissen er platen enestående med sitt hypnotiske lydbilde.

Nerven og den musikalsk nedtoningen viser frem nye aspekter av vokalisten Iggy Pop, som vel aldri har sunget mer følsomt. Idiotisk bra.

4. Iggy Pop & James Williamson - Kill City (1977)
Kanskje den mest underkjente av klassikerne i Iggys katalog. Samtidig som Berlin-platene slippes kommer et gammelt samarbeid med James Williamson frem i lyset. Og her er uttrykket amerikansk, i et hjerteskjærende nakent skue. Selv om platen er støttet opp av de rasende rockesøylene Kill City og Consolation Prizes, er det balladene, og da spesielt Johanna som treffer hardest. På sitt mest nakne bretter Iggy ut sitt indre, med trollmannen James Williamson som musikalsk kapellmester. Med hylende saksofon, keyboard, og et vell av gitarer er musikken nedtonet, men samtidig intenst til stede, på et album som ber om nåde på rent bibelske manerer.

Rock blir ikke stort bedre enn dette.

5. Iggy Pop - Lust For Life (1977)
Lust For Life er Iggys første hit, og signaturlåten – med sin fantastiske groove og sitt uimotståelige refreng - pløyer seg inn på ny mark for en kunstner inne i en kreativ periode. Hva David Bowie og Iggy går på i Berlin vites ikke, men å utgi to klassikere samme år er en sjokkerende sterkt prestasjon. Og selv om The Idiot er best av 77-årgangen, kan jeg godt forstå at mange regner denne som essensiell.

The Passenger er platens andre dødelig killer av en hit, og den fullstendig ublu flørtingen med irriterende fengende rytmer gjør låtskrivingen på Lust for Life til en maktdemonstrasjon, fra en duo som smelter engelsk art og amerikansk gatepoesi med største selvfølge.

6. The Stooges (1969)
I 68/69 var The Psychedelic Stooges - som de het først - et liveband av format. De var så ville og aggressive at få ville spille etter de på konserter. MC5 var unntaket, og det var på en oppvarmingsjobb for åndsbrødrene at Iggy Pop og The Stooges ble oppdaget av en talentspeider for Elektra. Med John Cale som produsent bærer det i studio. Iggy, Asheton-brødrene og Dave Alexander, bruker to dager, og debuten blir utgitt samtidig som Woodstock og drukner selvsagt i hippiestøyen.

Med Iggy som snerrende talsmann er The Stooges en perfekt motvekt til samtiden. La gå at Sonics og andre garasjerock pionerer, samt til en viss grad The Velvet Underground, var tidligere ute med noe av det samme; The Stooges er tidenes første punkrock album. Anført av fantastisk fengende 1969, den sexy og mystiske Now I wanna Be Your Dog og punkeksplosjonen No Fun, er debuten uferdig, men unik med sin energi.

Rockehistorie.

7. Iggy Pop - New Values (1979)
Nesten hemmelig utgivelse, men denne plata er i sannhet en sann svir. Berlin og Bowie er historie, og det virker som Iggy nå føler det nødvendig å vende tilbake til Detroits gater. Scott Thurston og James Williamson hentes inn, og med sistnevnte som produsent skapes ennå et nytt kapittel for Iggy Pop. New Values er den første av tre plater på Arista, og helt klart den beste med sin dynamikk, energi og alvorlig sterke låter.

Hoggende Five Foot One er strålende, og helt klart et av Iggys største øyeblikk, med sin genuine lyd av 79. London Calling av The Clash, Costellos Armed Forces, Joy Divisions Unknown Pleasure, Secondhand Daylight av Magazine. Alt utgitt i samme år – 1979. Og New Values står godt sammen med noen av de mest betydningsfulle album i rockehistorien. De som tar pulsen og fryser tiden da punken blir til noe frodig, viltert og helt unikt. Dystert også. Som sagt, ett av rockehistoriens store år.

Jeg er redd New Values skulle vært høyere opp.

8. Iggy Pop - Zoombie Birdhouse (1982)
Platene etter New Values; Soldier og Party flopper, og Iggy blir sparket fra Arista-stallen. En sliten Iggy med alvorlige dopproblemer blir tatt med i studio av Chris Stein, som også gir ut herligheten på sitt plateselskap Animal. Iggy sliter, men med nesten samme kraft som på tidligere kraftanstrengelser slår han tilbake. Som en trussel mot naturlig overlevelsesevne, henter Iggy Pop ut så mye kraft og storhet fra en kropp som nekter å gi seg, at det nesten ikke er til å fatte.

Zoombie Birdhouse blir selvsagt ingen stor suksess, og går vel de fleste forbi. Synd for de, for platen er god. Og ikke bare det, den har en nerve og følsomhet som beveger. Iggys stemme skjuler ingen ting, han er sliten. Men for noen låter platen inneholder. På sitt beste tangerer Iggy gamle høyder, og med sitt skeive, fordreide lydbilde skinner gammel galskap gjennom. Det handler om å ta ut sitt siste, blåse hodet rent, og deretter ta en lang pause.

Zoombie Birdhouse er Iggys Scary Monsters. Det siste store og nødvendige albumet.

9. Iggy and the Stooges - Metallic K.O (1976)
The Last ever Iggy and the Stooges show. Trodde vi - og sikkert bandet også. Men som the Stooges med James Williamson stemmer skriften på platen. Live var bandet i tiden etter Raw Power totalt nihilistisk i en smørje av aggresjon, blod, sex og tung dop. Metallic K.O, tatt opp i Detroit i oktober, 1974, viser noe av dette, og er en fantastisk dokumentasjon over en tid da rocken ennå føltes farlig. En råtten lyd klarer ikke å skjule et band som raser bak en spastisk frontmann, som nok en gang tøyer strikken farlig langt, og konserten ender i slagsmål mellom bandet og deler av publikum.

Knockout.

Live har Iggy Pop alltid levert. Alltid.

19. Juli står bautaen, sammen med legendene fra verdens beste band, på scenen i Telegrafbukta i Tromsø, og i september settes Østfold på kartet når gigantene Iggy & The Stooges igjen står på norsk grunn. Og selv om combacket på plate, med den ferske The Weirdness, var en ventet nedtur, foringer det ikke et faktum at vi snakker om en av verdens aller, aller beste liveattraksjoner. Konserten i Bergen i fjor var så ettertrykkelig et sanseløs deilig øyeblikk av pur magi. Med all kraft pløyd inn i det original The Stooges' to første og eneste plater opplevde vi storhet, og en musikalsk maktdemonstrasjon i en vårlig vestlandshovedstad.

Ta godt i mot en ytterst vital 60-åring når han nok en gang har planter beina på norsk jord. Det fortjener han. Og dere.

I kveld skal jeg feire med min beste rødvin og min nye samleplate, som foruten å være et soundtrack til store deler av mitt eget liv, er en overdådig dose klassikere hentet på rockens øverste hylle.

Her er de, satt sammen på to plater. 36 låter i urangert rekkefølge. De beste.

10. A real cool time (2007)

CDR 1 – Detroit og urin, blod og heroin (1969-75)

1969
No I wanna be your dog
No Fun
Real cool time
Down on the street
Loose
T.V. Eye
Dirt
1970
Fun House
Surch and Destroy
Gimme Danger
Your Pretty Face Is Going To Hell
Penetration
Raw Power
I'm sick of you
I got a right
Gimme some skin

CDR 2 – James Williamson, David Bowie, veien videre (1976-82)

Kill City
Johanna
Sell your love
Consolation Prizes
Sister midnight
Nightclubbing
China Girl
Dum Dum Boys
Lust for Life
Some Weird Sin
The Passenger
Success
Five Foot One
I'm Bored
Tell me a story
Run Like a Villain
Eat or Be Eaten
The Villagers

Gratulere med dagen, vi sees i Telegrafbukta!


comments powered by Disqus

 



Rune Riff
2007-04-20Grattis Iggy!

Kjempeflott artikkel om rockens aller største. I mine ører er i alle fall Iggy aller størst!
Gratulerer med 60 Iggy!

Karl Arne Dalsaune
2007-04-26Ikke første punkrock-album

jeg må nok si meg uenig i at The Stooges fra 1969 er tidenes første punkrock-album. Den tittelen må nok gå til The Velvet Undergrounds "White Light/White Heat". Bare hør på tittelsporet, "I Herd her Call My Name" og "Sister Ray". The Stooges var også utvilsomt inspirert av VU, mtp at John Cale produserte debutalbumet deres.

En ganske morsom anekdote fra plateinnspillingen er forresten at bandet nektet å skru ned lyden på forsterkerne sine, selv om John Cale forklarte om og om igjen at utstyret i studio ikke vill tåle at de spilte så høyt. The Stooges hadde jo alltid spilt med alle forsterkerne stilt inn på maks. Denne anekdoten samt mye mer om punkens fødsel kan leses i den ypperlige boka "Plese Kill Me: The Oral Uncensored History of Punk" av Legs McNeil (en av grunnleggerne av PUNK magazine) og Gillian McCain

Geir Levi Nilsen
2007-04-29Iggy Pop - En Bløff Og En Vits

Iggy Pop har blitt 60 år. Hvem bryr seg? Kan det tenkes noe mer latterlig enn denne tullingen? For min del kan han gjerne bli 600 år, det er helt likegyldig.

Herregud så lei jeg er av Iggy Pop. En mann som har laget slik dritt som platene "Soldier", "Party" og ikke minst den tragiske 80-talls vanilje-plata "Blah Blah Blah" fortjener ingen ros.

Iggy Pop er en altfor overvurdert og oppskrytt artist. Jeg har inntrykk av at veldig mange byråkrater, konsulenter, mammadalter og hjemmesittende musikkjournalister tror at de får "street cred" hvis de på sitt søkte vis hevder å digge "Iggy".

Iggy Pop er en bløffmaker som i over 30 år har levd på styrken og ryet til sin gamle gruppe The Stooges og levert massevis av middelmådige produkter i ettertid, som f.eks. den urfæle plata "Brick By Brick".

Det hele er bare tragisk og patetisk: Iggy Pop og kultusen rundt ham er det mest forutsigbare noensinne: Hr. Pop kan gi ut en plate med bare egne fjertelyder og det vil automatisk bli akseptert og omskrevet i patetiske tendensiøse rock-journalist-klisjeer.

Det som er slitsomt med Iggy Pop kultusen er hvor forutsigbar den er, noe som skulle være en indikator på hvor kjedelig en artist Hr. Pop egentlig er. Var f.eks. på konsert med Iggy Pop på Kalvøya 1987 og Skedsmohallen november 1988 - dritkjedelige konserter. Det hele var et studie av Keiserens Nye Klær: Iggy Pipp sprader naken omkring og ingen rock-journalister har guts nok til å påpeke det. Iggy Pop er så danseband at en konsert av ham kan anmeldes før du har vært på konserten.

Her følger en anmeldelse av Iggy/The Stooges konserten som kommer i Paradisbukta i Tromsø om noen måneder, it will go something like this: "Iggy Pop er bare den råeste konsertopplevelsen man kan få. Denne mannen er selve rocken inkarnert: svette, blod, muskler, energi, støy - alt leveres i et forrykende tempo. Klassikere som "Search And Destroy", "Raw Power" og "Kill City" treffer som en knyttneve i mellomgolvet, dette er musikk levert rett fra sentralnervesystemet fra en artist som balanserer på en knivsegg mellom liv og død. Iggy vrir seg, hopper omkring, spretter overalt som en Adonis i delerium, snerrer som et villdyr, brøler som en gud, sparker i fra som et sinnsykt godstog. Dette er essensen av hva ekte rock dreier seg om: råhet, energi, totalt kompromissløshet, den ekte vare. Iggy Pop er Gud og Paradisbukta lever opp til navnet: vi er i paradis idet Ron Ashetons akkorder til "Loose" hamres avgårde og Iggy, Mr. Rock himself, brøler som det energifylte villdyret han er: "I´m loose, baby". Ingenting i rocken kan overgå dette. etc.etc.etc."

Slikt pisspreik kan enhver person lire av seg angående Iggy Pop og det har da også blitt gjort de siste 30 årene angående dette overvurderte fjolset, en av rockens mest ufortjente "hellige" menn, Iggy Blopp.

Iggy Pop er danskebåten, han har forlengst overlevd seg selv, hvor lenge skal vi måtte høre på denne myteomspunnede dorsktoppartisten?

Etter å ha skrevet dette nå på en søndags formiddag trekker jeg meg nå tilbake for å høre på den triple live-plata "Yessongs" av Yes fra 1973. For en plate! For et nydelig omslag! Hvilke dyktige musikere! For noen eminente komposisjoner!

Dette er noe annet enn Las Vegas-performeren Iggy Stopp.

Bjarne
2007-04-30HELT OG TOTALT ENIG GEIR LEVI

Som man skulle sagt det selv, og det mener jeg. Golf-Iggy er bare tøft for jonnycomelatelelys som Rune riff og desslike.

Beasts of Bourbon derimot.....

Rune Riff
2007-04-30:)

Ironien lenge leve? ;-)

Å hate Iggy er det samme som å hate rock..

Rune Riff
2007-04-30Iggy

Nei, selvsagt! En mann som står bak album som Lust For Life, New Values, The Idiot, Funhouse, The Stooges og Raw Power er ikke verdt å nevne i rock sammenheng.. Haha! I kjølvannet av mottakelsen til The Weirdness fremstår dere bare som to gamle gretne populistiske nisser! Greit nok, mannen er kanskje ikke helt på topp nå, som 60 åring, men det er ikke mange som kommer i nærheten av ham hva rockale bedrifter angår.

Bjarne, finn på noe bedre enn Beasts of Bourbon da! Helt OK band, men langt ifra like outstanding som Iggys bedrifter. En parentes i rockhistorien i forhold til Iggy Pop.

Aaaah! Jeg koser meg med Lust for Life på vinyl og humrer for meg selv over at den eldre garde ikke kan styre seg for "velkommen etter" holdningene sine. Trist. Skikkelig nitrist.

Bjarne
2007-04-30Iggy

Iggy har ikke levert ei bra plate siden sent 70-tall, og det er ett faktum. Selvsagt var han bra da, men har siden 80-tallet vært utelukkende pinlig. Beasts of Bourbon er, i sammenligning, helt genialt. Og så myyyye tøffere da gitt. Sjekk nye låten på You Tube. Nytt album snart.
Det blir greier Rune :)

Sønnen til Iggy
2007-05-01Eh...

Nilsen... Hva er greia? På den ene side slakter du iggy og alt han står for, samt bruker han som et eksemplel på hva forhatte, verdiløse streitinger bruker tiden sin på (ganske desperat aversjon du fremviser mot slike, btw). Samtidig innrømmer du glatt storheten til Stooges, uten at Iggy ser ut til å tilskrives mye av æren. At du avslutningsvis kontrasterer hatobjektet med Yes, ja det har jeg rett og slett problemer med å fatte nytten av. Å underslå Iggys betydning for punk, ungdomsopprør, pop art og den generelle estetisering av rocken vitner om manglende kunnskap, og har svært lite med smak å gjøre. Om du derimot misliker musikken, så ville det kanskje vært naturlig å vie dette litt større oppmerksomhet i innlegget ditt. At du retter skytset mot Iggys åttitalls-plater er vel ikke egnet til å overraske noen som kjenner til dine øvrige bidrag til Groove. Har også proplemer med å se verdien av dette fokus, da både artikkelforfatteren, iggys fans, samt haters bør kunne enes om at åttiltallet ikke er mannens sterkeste periode. Blir omtrent som å hevde Paul McCartneys irrelevans i kraft av hans post-1975 output, mens man glatt overser Beatles. Men det ville du vel ikke gjort, Nilsen?

Geir Levi Nilsen
2007-05-03Get This

Svar til Iggys sønn og alle andre: jeg hater ikke Iggy Pop, jeg hater det som Iggy har blitt, nemlig forutsigbarheten selv. Iggy Pop i dag står ikke for noe, han er like streit og kjedelig som de eventuelle børsmeglerne som veksler mellom å lytte til Frank Sinatra og Iggy Pop. Fra 1969 til 1979 er alt Iggy Pop har vært i befatning med gull. Etter dette har han vært på inspirasjonsmessig uføretrygd. Om Iggy Pop har en viss betydning for "punk, ungdomsopprør, pop art og den generelle estetiseringen av rocken" er en historisk analyse og helt usaklig i forhold til det jeg sier i min kommentar: nemlig at han PR. I DAG er en utvasket lille fille som gjør akkurat det samme som Iggys sønn gjør, nemlig han lener seg på fortiden for å kunne eksistere i nåtiden. Er Iggys sønn med i en religiøs sekt, Iggyanerne, som kritikkløst er nødt til å digge Iggy Pop uansett hva han gjør i dag? Svar meg på dette Iggys sønn og Rune Riff: er det en plikt å digge Iggy Pop uansett? I så fall så er dere ikke musikkelskere men millitarister. Og deres rocke-millitarisme er bare dum. Fint at du tok opp McCartney for han er akkurat samme typen: leverer dvask pop-drit og lever på Beatles og Wings navnet. Og Rolling Stones. Og Deep Purple. Flogging a dead horse heter det. Iggy Pop er über-flådd et par millioner ganger allerede.

Sønnen..
2007-05-04Den er god

Føler vel egentlig at poenget ditt kommer noe bedre frem i dette innlegget enn i det første. Jeg tilhører på ingen måte noen sekt, og var heller ikke fra meg av begeistring over Stooges reunion (platen er svært svak).

Det jeg mener er det at jeg synes en diskusjon rundt iggy bør fokusere på hans interessante/viktige/kontroversielle arbeider, ikke det de aller fleste vil enes om er dritt. At en skulle mene at mannen er redusert til et tomt symbol og et kreativt vakuum i senere år blir altså mindre relevant i denne sammenheng. Og det er ingen plikt å digge iggy. Men får du ikke fot av 1970, så kan det være det samme.

Takk for utdypende svar, forresten.

Filip
2007-05-07Iggy Pop - en god bløff og en hysterisk morsom vits

Hmmmm. Så Stooges på Roskilde i 2004 - og da redda de dagen. Tviler ikke på at karen leverer mer enn sin del skandaløst dårlige opptredener, men det gjorde han (visstnok) allerede i 1969, så det er i grunnen lite nytt der i gården.

Å stikke på en konsert med the Stooges i dag er ingen sikker vinner, men det er jo jævla morsomt om det kicker.

"Yessongs"? Jaja. Der snakker man virkelig om et band som har overlevd seg selv. "Dyktige musikere"? Det har Ole Ivars også. "Eminente komposisjoner"? Spar meg. Men "Fragile" var konge.

Tor H Bergsrud
2007-05-30Elendig!

Stooges nye skive "The Weirdness" er bare helt elendig. Har ikke turt å høre på skiva inntil nylig. Men den er faktisk mye dårligere enn jeg fryktet. Elendige låter, elendig produksjon. Hvor har vurderingsevnen vært når man gir ut slikt søl...??
Hvorfor måtte Iggy og hans kumpaner gi ut denne skiva?? Helt utrolig.
Men likevel er han/Stooges booket til mange av sommerens festivaler. Det må være The Great Rock'n'Roll Swindle.... Eller?
Kan det bli tilnærmelsesvis så dårlig som på nyskiva er det jo bare å holde seg hjemme. Men de casher vel inn usannsynlig mye spenn da. Det er vel det som lokker Iggy og gutta. Kanskje de er blakke. Men IGGY-menigheten godtar vel ALT Iggy måtte komme med. Ukritiske rockfundamentalister!

Mathias Eugen Engen
2007-05-30Bløff? Hvem er bløff?

Jeg skjønner ikke hvordan det går an at gamle menn i midtlivskrisen som sitter med tekoppen sin og hører på Ane Bruun skivene sine sitter og kaller Iggy for en bløffmaker?

Hva faen har han bløffet med? Å være punkens gudfar er ikke bare bare, og det er da f*** ikke en bløff? Da har iallefall klart å lure en jævlig mange mennesker, blant annet meg selv. Og jeg føler det jævlig ærlig.

Og til: Karl Arne Dalsaune. Du kan være så uenig du bare orker, men det er faktisk fakta at "The Stooges" var den første skiva som ble omtalt som punk.

Dine ører er dine ører, og ser at du har peil, men historien taler for seg selv.

sønnen..
2007-05-30Plata suger!

Synes også fansen. Bare så det er sagt.

Geir Levi Nilsen
2007-05-30Bløff, bløff - og atter en gang bløff

Enig med det som Bergsrud sier her. Og til Mathias Eugen Engen: greit nok at jeg er 45 år men jeg sitter f*** ikke og lytter til Ane Bruun hvem nå enn det måtte være.

Har nettopp fått mine hender på ti CDer av G.G. Allin. Sistnevnte er den ekte vare, mens Iggy Blopp bare er en karikatur, en Las Vegas performer i rocken i dag.

Og Engen, lider du av et farskompleks? Iggy Pop er ikke punkens gudfar, det finnes ingen gudfar/gudfedre i rocken. Et slikt utsagn er en musikkjournalistisk mytomani-klisje som ikke betyr noen ting. At Iggy Pop har "klart å lure en jævlig mange mennesker" blir ganske tydelig når man leser Engens følelsesmessige rock-fundamentalistiske innlegg. Og til sist Engen: jeg utfordrer deg til å dokumentere det du sier, at plata "The Stooges" "var den første plata som ble omtalt som punk." Dvs. dokumentasjon: en amerikansk musikkavis/publikasjon som i 1969 anmeldte den første Stooges-plata hvor dette blir sagt i anmeldelsen, at dette er punk rock.

Eller er bare "fakta" på dette noe som svirrer omkring i ditt rockfundamentalistiske mytoman-musikkjournalistiske Iggy-menighets-hode?

Rune Riff
2007-05-30G.G.??

G.G. Allin den ekte vare?! Haha! Snakker om å skyte seg selv i foten.. med hagle! Allin er, og har alltid vært, en kjedelig posør blottet for musikalsk verdi. Iggy har i hvert fall musikalske bedrifter å skilte med.

Magne Johnsen
2007-05-30...ukritiske rockfundamentalister

Vel, vel Bergsrud. Et kjapt søk over dine "artikler" på Tromsø by viser følgende: 56 små tekster med terningkast så langt i år. 6 album fortjener full pott. 32 album er verdt en femmer. De 18 andre er fra fire og nedover. Foreslår at du sparer deg for bruken av ordet ukritisk.

Når det gjelder resten av diskusjonen gidder jeg ikke å blande meg inn, men jeg synes det kan være greit å si noe om intensjonen bak artikelen. For meg er Iggy Pop en av rockens mest betydningsfulle artister. Sammen med Velvet, MC5 og også New York Dolls, la han grunnlaget for debuten til Ramones i 76 - og også eksplosjonen i England året etter.

Med det er han like viktig som Cash, Young og hvem faen andre det måtte være i rockens utvikling.

Og ja, det er svakheter med artikelen. Jeg burde også ha skrevet litt om platene etter 82, for det finnes gull på de fleste frem til elendige The Weirdness i år.

Et annet moment jeg forsøkte å si noe om er at jeg har sett Iggy live 3 ganger på 80-tallet, to ganger på nittitallet og maktdemonstrasjonen i Bergen i fjor. Og tro meg - alle konsertene har vært fra meget bra til glitrende. Mange aviser gav full pott for Iggy & the Stooges i fjor. Selv endte jeg på 9/10 på Pstereo.no (rip) Men vi tar vel feil, alle som så, hørte og følte storheten i Bergenshallen.

Det er bra å ha bedrevitere som Geir Levi Nilsen som vet hvor skapet står. Men hvis Iggy er en bløff er det jaggu andre i denne meningsutvekslingen som fortjener samme karakteristikk.

Avsluttnigsvis; Bergsrud ta deg en tur i Telegrafbukta i sommer. Frisk luft pleier å klarne tankene. Så kan vi ta debatten etter at tidenes beste urpunk-band har hatt sin utblåsning.

Men du går kanskje ikke ut lenger?

Tor H Bergsrud
2007-05-31Rockeren Magne Johnsen!

At MJ reagerer på denne måten er ganske typisk for rocka IGGY-diggere. Hvis han hadde lest grundig vil han finne ut at det er den siste Stooges-skiva jeg har uttalt meg om, ikke Iggys fyldige bacckatalog. Og selvsagt innser jeg hans sterke betydning i rockhistorisk sammenheng.

Med flåsete bemerkinger trekker MJ inn mine plateomtaler på nettstedet "Tromsø By". Som at jeg skulle være en snill og ukritisk plateanmelder. Men dette er jo en generalsering av dimensjoner. En anmelder behandler plate for plate og er både positiv og negativ. Men MJ prøver her å få belegg for jeg skulle være kritisk til Iggy faller på sin egen urimelighet.

Makan til vrøvl!

Mange rockmiljøer er lukkede i den forstand at de har sine "ledere" som forlanger underkastelse slik at den "rocka" smaken kan digges. Iggy må for all del ikke røres, eller komme kritiske bemerkninger mot. Da reagerer menigheten med vemmelse og kaster disse utbryterne på bålet! Takhøyden for kritiske og subjektive meninger er ikke særlig stor og saueflokkmentaliteten råder!

Iggy er blitt "kanonisert" innenfor deler av disse miljøene. Som rockGUD. Selve urGUDEN som aldri eller sjelden har gjort noe dårlig. Og da bruser de med fjærene når noen måtte tørre og utfordre den vedtatte "sannhet". De innser ikke sin egen hjernevaskede virkelighet, men fortsetter digginga om at Iggy er så tøff og rocka og en helligdom som ikke må røres. Men har IGGY gitt ut noe skikkelig bra de siste 15 årene? Uvesentlig for IGGY-menigheten, IGGY er GUD!

Joda, MJ, jeg går ikke så mye ut lengre. Mye skyldes innpåslitne "rockere" som er fortalt hva som er tøft av selverklærte "ledere" som forlanger at "koden" og kodeksen følges. Hvis ikke er du ikke rocka nok og er helt ut og har ikke peiling og er blitt en "satt" innesitter. Men de egentlige "satte" her er de "rockerne" som er forhåndprogramerte og som ukritisk følger "rockestrømmen". Men de innser det ikke selv.

BUKTA i sommer? Vel, jeg er blitt svært usikker etter siste Stooges-skiva. Iggy kommer sikkert å lirer av seg et eller annet (til fett betalt!). Banner, raper og hyler og er sikkert overtøff og overrocka.

Men det er ikke tøft nok for meg, for jeg har avslørt hulheten forlengst.

Geir Levi Nilsen
2007-05-31puddinger!

Tor H Bergsrud har truffet spikeren på hodet i sitt siste innlegg.

Hvorfor er disse "rockerne" så hårsåre? De oppfører seg jo som overbeskyttede jomfruer fra Victoria-tiden. Tåler de ikke kritikk, hverken av seg selv eller av de hellige idolene sine?

Her er det langt mellom liv og lære: hvis Iggy Pop er en slik "punkens gudfar" og derav en slik rockens "tough guy" så tror jeg vi må konkludere at hans fans er det motsatte: et gjeng med puddinger og mammadalter.

Det er det gode gamle historien om psykisk onani: slik AKP-ml'erne på 1970-tallet kom fra Vestkanten, fra overklassen, fra høyborgerskapet med sølvtøy og seilbåt, og lå flate for de tøffe "arbeidera" og "arbeidsrøyrsla" og romantiserte en arbeiderklasse de var millioner av lysår fra, slik koker Iggy-fansen opp mytologisk og sentimentalt tull om dette fjolset som de digger.

Latterlig og desverre en helt vanlig menneskelig handling på nivå med at millioner av nordmenn tipper lotto hver lørdag: vi vil alle sammen være noe annet enn det vi er.

Og til Rune Riff: å hevde at G.G. Allin er en posør blottet for musikalsk verdi viser bare hvor du kommer fra: du får bli med neste gang NRK avvikler en ny utgave TV-spørreprogrammet "Kontrapunkt". Der passer du inn.

Magne Johnsen
2007-06-01pudding?

Vrøvl, THB? Jeg opplyste kun om du har gitt ca. 60 % av plateanmeldelsene dine karakteren 5 eller full pott 6, så langt i år. Det dreier seg om nesten 40 plater i løpet av årets fem første måneder. 6 er utpekt som fullkomne klassikere. I noen av dine vurderinger er jeg enig, men jeg synes det er drøyt å kalle noen andre ukritisk, så lenge statistikken din ender opp med nesten 100 2007-utgivelser med karakter 5 eller 6. Nesten 15 vil stå igjen som udødelige klassikere. Ærlig talt!

Rockefundamentalist? Vel, jeg liker rock, men også mye annet. De beste skivene i mine ører så langt i år, er laget av: The Shins, Elliot Smith(RIP), Dinosaur jr, the Apples in stereo, Richmond Fontaine, Grinderman, Bright Eyes og Lucinda Williams.

Innpåsliten "rocker" under en "leder"? Her legger du opp til mye anonym drittslenging, som du ærlig talt burde holde deg for god til. At du opplever verden slik er bare trist.

Iggy som Gud? Tja, nå er jeg ateist og har kastet barnetroen på historiens søppelhaug. Men Iggy er viktig for meg. Det er også Cash, Young, Dylan og Molina.

Pudding, Nilsen? Sikkert. Som snart 40-åring, med kone og tre barn passer det vel inn i dine skrudde tanker, men jeg er helt sikker på at du selv er nærmere karakteristikken.

Verden kunne trenge 40-åringer som tar sitt kulturelle ansvar, og støtter opp om den levende musikkscenen. Kulturinstitusjonen Kaos i Tromsø sliter, og alle burde få fingeren ut for å støtte en av landets viktigste små scener. Så etter dere i går, da amerikanske The Insomniacs spilte fin, fin garasjepop. Lokale Badger varmet opp med pop møter country – inspirert av Byrds og Jayhawks. Flott kveld, men dette er vel ikke den ”ekte vare”?

Sikkert derfor dere ikke var til stede.

Er det noe verden ikke trenger, må det være sure halvgamle menn som bruker nettet til å slenge dritt og bruse med fjærene. Men det hjelper kanskje på selvbildet?

Iggy & the Stooges kan selvfølgelig buklande på sine to konserter i Norge i år, men jeg ville ventet med å være skråsikker i forkant. Gi de en sjanse og gå på konsertene – det kan jo bli storartet.

Men det tryggeste er vel å sitte hjemme. Der har man jo full kontroll på omverden.

For ordens skyld: Jeg har ikke møtte en eneste person som synes the Weirdness er annet enn makkverk. Og det er den, skiva altså.

Asle
2007-06-01

Tor Bergsprut sa:
"Her er det langt mellom liv og lære: hvis Iggy Pop er en slik "punkens gudfar" og derav en slik rockens "tough guy" så tror jeg vi må konkludere at hans fans er det motsatte: et gjeng med puddinger og mammadalter. "

Jepp, dette er jo enkel matematikk. Ærlig talt...

Geir Levi Nilsen
2007-06-01SIDESPOR

Magne Johnsen har visst løpt tom for argumenter - plutselig debatterer man ikke lenger Iggy Pop og hvor relevant han er i dag eller hvilken status han burde ha i rocken, men slår debatten om til noe annet: alder og geografi.

Men han bør være klar over at han opptrer som snublefot når han drar inn alder: Iggy Pop tilhører 70-tallet som var min ungdomstid. At Johnsen har kommet inn etterpå blir tydelig når han gir sine "evighets"-perspektiver på Iggy Pop, for hvis man ikke var med når det hele skjedde så kan man tillate seg å være historisk generøs med å helt ukritisk digge en samlet back-katalog til en forsoffen "rocker" som Piggy Op.

Selv husker jeg hvor skuffet jeg ble da den idiotisk dårlige plata "Party" kom ut i 1981. Dette var Iggy Pops første forsøk på sell-out og det skulle ikke bli det siste. Men dette har ikke ti-tyve år yngre Magne Johnsen opplevd og derfor tror han at han som ettertids-profet ang. Iggy Pop kan vurdere hr. Pops "bedrifter" som om de transcenderte tid og rom og sted, noe de ikke gjør.

Magne Johnsens analyse av Iggy Pop er derfor fullstendig uten kontekst og blir en religiøs pamflett. Dette angir et problem i rock-journalistikken: nemlig den totale mangelen på kritisk journalistikk.

Og det har med alder å gjøre. La oss anta at Jesus disipler var mer kritisk til sin Mester enn de troende som i ettertid leste og skrev om ham. Hvis Magne Johnsen er ateist så er ihvertfall Iggy Pop hans verdslige Gud.

Mangelen på tilstedeværelse i epoke og tid skaper slike ettertidsdisipler som Magne Johnsen. Og jeg er sikkert en pudding som oppga Iggy Pop i 1979.

Hva som angår geografi så skjønner jeg ikke hva Magne Johnsen prater om: hvilket kulturelt ansvar har 40-åringer? Og hvorfor skal jeg på liv og død bry meg om hvilke problemer Kaos i Tromsø har? L

igger det i kortene at man har et sosialt ansvar hvis man liker rock? Er rockinteresse det samme som en sosialt korrekt kostskole hvor man forventer at folk oppfyller sosiale forpliktelser i normer og etikettes vis?

Da skjønner man at Tor H Bergsrud har rett: det hele dreier seg bare om konformitet og rock-fundamentalisme.

Sønnen...
2007-06-01Jeez!

Give it a break, guys. Denne diskusjonen har godt sirkel flere ganger allerede. Undertegnede og G.L. Nilsen unnagjorde den for uker siden. Uenigheten mellom partene ligger i at Johnsen, Rune Riff, meg selv og flere velger å konse på Iggys tidlige produksjon, mens andre lar seg irritere over den figur Iggy til en viss grad kan anklages for å ha blitt. Det er ingen løsning i horisonten, karer.

La diskusjonen dø.

Rune Riff
2007-06-01Morsomt

Hver gang gamlingene løper tom for argumenterer brukes den samme gamle "I was a punk before you was a punk" mentaliteten. "Jeg var først ute." "Jeg oppdaga Iggy lenge før deg." Barnslig!

Greit, Iggy har gitt ut drittalbum. Iggy suger i 2007. Helt fair argument! Det skal derimot ikke stikkes under en stol at mannen står bak 5-6 skikkelige killer-album. Let's leave it at that.

Denne debatten har blitt skikkelig kjeeedelig..

Tor H Bergsrud
2007-06-01Iggy ikon?

Hvis Iggy hadde hatt litt gangsyn hadde aldri siste Stooges-skiva blitt utgitt. Jeg mener, tenk hvis dette blir sisteskiva?

Jeg syns også at det noe patetisk at Iggy agerer som en fjortis når han sannelig er 60! Det er noe krampaktig patetisk dette. Det handler om å eldes med stil, men det er Iggy ikke i nærheten av. Men hvis han skulle opptre annerledes ville vel menigheta føle seg sviktet. Ville ha "sviktet" rocken?

Sviktet hva? Sin egen tvangstrøye av sin latterlige myte? Når det gjelder Iggy er de fleste av hans fans så forutinttatte og manipulerte av den patetiske rockemyta. Iggy gjør ikke annet enn det som forventes, hva han vet menigheta vil se og høre. Men er ikke egentlig dette ganske langt fra rock i holdning? Iggy gjør hva rockkollektivet forventer. Er ikke individuell og utfordrende i det hele tatt.

Men Iggy synes å være fanget i sin egen myte. Og derfor gir han ut slikt søl som siste Stooges.

En som f.eks eldes med stil er Bob Dylan. Men han har skjønt dette patetiske gjennomskubare sirkuset for lenge siden. Allerede tidlig på 60-tallet. Dylan har bestandig vært individuell og gått sine egne veier. Selvsagt er ikke alle hans plater høydare. Men Dylan tør å gå motstrøms. Gir ikke alltid det fansen vil ha eller det han tror de vil ha. Nei, dette strider mot hans holdning.

Typisk nok har endel fundamentalistiske rockere stemplet Dylan for ikke å være "rocka" nok. Men dette er bare folk som ser overflata, som føler seg "sviktet" hvis ikke det er rufset rock som blir levert. Sånne folk har egentlig ikke skjønt Dylan og hva han formidler. En individualist som er mye mer rocka i holdning enn Iggy. Iggy opptrer bare på sirkuset. Dylan har kontroll på sirkuset.

Derfor er Iggy/Stooges av i dag lite annet enn form med lite eller intet innhold. Men for mange rockere dreier det seg om form. Innholdet er ikke så viktig. Det er å være "rocka" og tøff som gjelder. Men skraper man under overflata finner man mye rart. Mange disipler. Usikre individer som er livredde for å skille seg ut. Iggy er blitt en trygg!? institusjon å lene seg på. Han er jo rockeikonet, er han ikke?

Så til slutt en kommentar til Magne Johnsen som jeg skrev i begynnelsen av forrige innlegg. Men det gikk litt over stokk og stein angående det at jeg ikke (etter hans mening) ikke skulle ha troverdighet til å være kritisk mot Iggy ettersom jeg (etter hans mening) er en "snill" anmelder. Men hadde jeg slaktet bortimot alle plater jeg anmelder hadde jeg sikkert hatt cred til å være kritisk mot Iggy. Gimme a break! Noen som ser kortslutninga her?
Så til Engen som insinuerer om at folk rundt 45 sitter med tekoppen og hører på Ane Bruun. Hva f.. vet han om det? Billig "rocka" hersketeknikk.

Og hei Magne igjen: Han mener verden trenger 40-åringer med ansvar. At vi bør ut å sjekke ut delvis oppphypa og billige "rockeband". Nei, er det noe verden trenger mindre av så er det nettopp det. Men han prøver seg nok en gang med sin hersketeknikk, at sitter man hjemme og er kritisk så er man ikke "rocka" nok, men går man ut og følger saueflokken er man rocka som bare f...

En viss Asle hevder noe jeg aldri har skrevet og beviser at han ikke leser ordentlig. Men prøver seg med Bergsprut..

Bjarne
2007-06-04Dagens Iggy er en vits, og har vært det siden -79.

Dette er jo så enkelt. Iggy og Stooges var bra på 70-tallet, og Iggy har vært elendig og villfaren i sin egen mytomani siden. Det har da ikke med alderen på kritikere å gjøre, Rune Riff? Bare uomtvistelige fakta basert på referanser og sunn holdning til musikk som kulturell utrykksform.

BE
2007-06-06Iggy live

Det er lenge siden Iggy har levert en god plate, men jeg så ham live i Bergen sist år (med the Stooges), og det var en strålende opplevelse. (Bortsett fra at jeg var nødt til å holde ut Kaizers orkester som oppvarmingsband.)

Konserten var slett ikke forutsigbar, og Iggy unnlot å spille en rekke av sine "hits" som for eksempel "Lust for life" og "the Passenger". Derimot spilte han mye av det tyngre gamle Stooges-materialet.

Jeg har forlengst skaffet meg billett til Telegrafbukta.

Geir Levi Nilsen
2008-09-033 Iggy

Det mange ikke vet er at det er tre Iggy'er: Iggy Pedersen, Iggy Hansen og Iggy Tandem. Sistnevnte er den kjente sykkelfabrikanten som oppfant tandemsykkelen i 1904. Iggy Hansen (1945-2005) er mest kjent som møbelsnekker og plystrekonge fra Finnskogen som utga tre singler på norske TinTaMen etiketten i 1965-66.

Men den mest kjente er Iggy Pedersen(1944-), lounge- og easy listening-musikeren med eget orkester, fra Orsgrunn, som er kjent for sine ville og forrykende sceneshow. I 1969-1970 sjokkerte han publikum på danskebåten med å skjære seg til blods med vaniljesaus, med å rulle omkring på scenen i slips, i tillegg til å kaste sukkertøy og tyggegummi på publikum. Iggy Pedersens legendariske plater fra 1969, "Iggy Pedersen Spiser Som En Hest" utgitt på Hadelandskrystall Records, og "Munn Huset" utgitt på Kandisert Plomme Records i 1970, er legendariske klassikere i den norske easy listening genren.

Iggy Pedersens Orkester gikk i oppløsning etter dette og IP brukte de neste tre årene på bli streit før han returnerte med plata "Rå Pomade" som forlengst har blitt et samleie-objekt fordi førsteopplaget inneholdt 125 gram surdeig.

Etter dette forsvant Iggy Pedersen men returnerte i 1977 med plata "Tullingen", som omhandlet livet på bygda i Ryfylke og dalstroka innafor. Siden da har norske Iggy Pedersen holdt koken jevnt. Han fyller 63 år i dag, 3. september. Vi gratulerer, Iggy Pedersen! Norges Største!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo