Iggy Pop 60 år!

Punkens gudfar fyller 60 år den 21. april. En av rockens største vil aldri dø, og gjester blant annet Buktafestivalen i Tromsø om tre måneder.

James Newell Osterberg startet sin musikalske karriere som trommeslager i The Iguanas (derav Iggy), tidlig på 60-tallet. Gjennom oppvarmingsjobber for The Shangri-La's og The Kingsmen opparbeidet de seg et rykte som forplantet seg fra drabantbyen Ann Arbor til bilindustriens mekka – Detroit. Konserter førte til singler, gitt ut av et band som tolket Stones, Beatles og Chuck Berry ganske streit. En fin, fin samler utgitt av Norton records i 1996 dokumenterer dette godt.

Iggy ville noe annet og kastet trommestikkene for godt. The Psychedelic Stooges var et faktum i 67-68, og de to neste årene bruker legenden til å meisle ut det som skal bli ur-punkens viktigste leverandør; The Stooges. Det er her har han det fra, norsk rocks største blodfan - Michael Krohn - som gjorde det samme i overgangen Kjøtt – Raga Rockers, 15 år senere. Og ja, det er noe eget med det berusende, hypnotiske og primitive uttrykket av låtskrivere (med trommebakgrunn) som ikke helt kan sin gitar.

The Stooges skapte historie da debuten kom i 1969. Og fra og med dette blir rockehistorie skapt i en reise i angst, redsel og galskap. På tung dop er Iggys liv som et blødende, bankende sår, bunnet ut i musikk så ærlig, sterk og vanedannende at den hugger seg inn i historien med samme kraft som lagde steinalderens helleristninger. For evigheten.

Iggy Pop har kanskje ikke gitt ut noe essensielt siden tidlig 80-tall, men det som kom mellom 69 og 82 er så essensielt at det bør være pensum i enhver platesamling til et bankende rockehjerte. Og som bursdagspresang til en artist som har vært med meg nesten hele livet, har jeg gjort min rangering, en gjennomgang av musikk som har gitt meg mer enn jeg kanskje fortjener.

Ungdomstiden med alle sanser åpne, festene med plater som ble spilt i stykker, Rockefeller i 86, Kalvøya, Instinct-turneen, Roskilde, California, Bergen i 2006. Lyden av et halvgammelt liv. Iggy Pop skaper minner. Gode minner.

Her er de; platene – hentet fra grunnmuren.

Topp 10

1. The Stooges - Funhouse (1970)
Det dreier seg om smerte. Kaoset i lydbildet vitner om et band som balanserer på en knivsegg, det suicidale lurer i bakgrunnen og underbygger følelsen om at alt er i ferd med å gå til helvete, på en plate fullstendig blottet for kommersiell appell.

Storheten ligger i den komplekse helheten. Dette er et bilde fra gata der arbeidsløshet og desillusjon råder. Med manglende tro på fremtiden er Funhouse et blodig og såret mesterverk. I et støyende inferno defineres rocken på sitt mest kraftfulle og utfordrende, og The Stooges når et musikalsk klimaks få, om noen, har vært i nærheten av.

Iggy Pop, Ron og Scott Asheton, samt Dave Alexander (RIP) får på Funhouse støtte på saksofon av Steven Macay, og rattet av Don Gallucci er platen i mine ører kanskje den aller største, viktigste og mest innflytelsesrike gjennom hele rockehistorien.

En bauta.

2. Iggy and the Stooges - Raw Power (1973)
Etter at det opprinnelige Stooges gikk til grunne i herointåka, kom David Bowie (som da var en av bandets største fans) til unnsetning. På beina igjen klarte Iggy Pop å samle et nytt The Stooges. Under Bowies vinger bar det i studio og i 1973 slippes Raw Power. Nytt medlem er James Williamson på gitar. Ron Asheton er flyttet til bass og broder Scott slår fremdeles trommer. Iggy markerer hvem som er stjernen ved å sette seg foran bandet – for første gang.

Platen er inn til beinet mørk og desperat. Fra første gitartone i Search and Destroy varsles det krig. Tekstene er dystre, det finnes ikke håp. Det rå uttrykket, sinnet og brutaliteten er smertefullt til stede i en musikk som er banebrytende med sin redsel, sitt raseri og sin hudløse ærlighet. Raw Power er en totalopplevelse på samme måte som Coppalas Apokalypse Nå!, og bildene fra marerittet i Vietnam dukker urovekkende opp når lyden fra mesterverket fyller rommet.

En krigserklæring. En krig. En slagmark. Og et av rockens store album.

3. Iggy Pop - The Idiot (1977)
Høydepunktet fra Berlin-perioden er dunkel og totalt annerledes enn alt annet Iggy Pop har gitt ut. Nattsvart, kun opplyst av neon, beveger musikken seg inn på områder milevis unna urpønken de fleste forbinder med gudfarens musikk.

Etter at lyset ble slukket for The Stooges, reiser David Bowie og Iggy Pop sammen til Europa. Der lagde de musikk som ble en ny start for en artist, som gikk helt andre veier da hans tidligere misjon eksploderte i 77-opprøret – punken – som knapt kunne eksistert uten det banebrytende arbeidet som ble lagt ned mellom 69 og 73.

Alle låtene, som på påfølgende Lust For Life, er skrevet av Pop/Bowie. Og det bør ikke herske noen tvil om at engelskmannen setter sitt preg, også gjennom produksjonen, på et av de mest oppløftende kapitler i Iggys karriere. Med låter som Sister Midnight, Nightclubbing, China Girl og Dum Dum Boys (låten som Wannskrækk fikk til å bytte navn) i spissen er platen enestående med sitt hypnotiske lydbilde.

Nerven og den musikalsk nedtoningen viser frem nye aspekter av vokalisten Iggy Pop, som vel aldri har sunget mer følsomt. Idiotisk bra.

4. Iggy Pop & James Williamson - Kill City (1977)
Kanskje den mest underkjente av klassikerne i Iggys katalog. Samtidig som Berlin-platene slippes kommer et gammelt samarbeid med James Williamson frem i lyset. Og her er uttrykket amerikansk, i et hjerteskjærende nakent skue. Selv om platen er støttet opp av de rasende rockesøylene Kill City og Consolation Prizes, er det balladene, og da spesielt Johanna som treffer hardest. På sitt mest nakne bretter Iggy ut sitt indre, med trollmannen James Williamson som musikalsk kapellmester. Med hylende saksofon, keyboard, og et vell av gitarer er musikken nedtonet, men samtidig intenst til stede, på et album som ber om nåde på rent bibelske manerer.

Rock blir ikke stort bedre enn dette.

5. Iggy Pop - Lust For Life (1977)
Lust For Life er Iggys første hit, og signaturlåten – med sin fantastiske groove og sitt uimotståelige refreng - pløyer seg inn på ny mark for en kunstner inne i en kreativ periode. Hva David Bowie og Iggy går på i Berlin vites ikke, men å utgi to klassikere samme år er en sjokkerende sterkt prestasjon. Og selv om The Idiot er best av 77-årgangen, kan jeg godt forstå at mange regner denne som essensiell.

The Passenger er platens andre dødelig killer av en hit, og den fullstendig ublu flørtingen med irriterende fengende rytmer gjør låtskrivingen på Lust for Life til en maktdemonstrasjon, fra en duo som smelter engelsk art og amerikansk gatepoesi med største selvfølge.

6. The Stooges (1969)
I 68/69 var The Psychedelic Stooges - som de het først - et liveband av format. De var så ville og aggressive at få ville spille etter de på konserter. MC5 var unntaket, og det var på en oppvarmingsjobb for åndsbrødrene at Iggy Pop og The Stooges ble oppdaget av en talentspeider for Elektra. Med John Cale som produsent bærer det i studio. Iggy, Asheton-brødrene og Dave Alexander, bruker to dager, og debuten blir utgitt samtidig som Woodstock og drukner selvsagt i hippiestøyen.

Med Iggy som snerrende talsmann er The Stooges en perfekt motvekt til samtiden. La gå at Sonics og andre garasjerock pionerer, samt til en viss grad The Velvet Underground, var tidligere ute med noe av det samme; The Stooges er tidenes første punkrock album. Anført av fantastisk fengende 1969, den sexy og mystiske Now I wanna Be Your Dog og punkeksplosjonen No Fun, er debuten uferdig, men unik med sin energi.

Rockehistorie.

7. Iggy Pop - New Values (1979)
Nesten hemmelig utgivelse, men denne plata er i sannhet en sann svir. Berlin og Bowie er historie, og det virker som Iggy nå føler det nødvendig å vende tilbake til Detroits gater. Scott Thurston og James Williamson hentes inn, og med sistnevnte som produsent skapes ennå et nytt kapittel for Iggy Pop. New Values er den første av tre plater på Arista, og helt klart den beste med sin dynamikk, energi og alvorlig sterke låter.

Hoggende Five Foot One er strålende, og helt klart et av Iggys største øyeblikk, med sin genuine lyd av 79. London Calling av The Clash, Costellos Armed Forces, Joy Divisions Unknown Pleasure, Secondhand Daylight av Magazine. Alt utgitt i samme år – 1979. Og New Values står godt sammen med noen av de mest betydningsfulle album i rockehistorien. De som tar pulsen og fryser tiden da punken blir til noe frodig, viltert og helt unikt. Dystert også. Som sagt, ett av rockehistoriens store år.

Jeg er redd New Values skulle vært høyere opp.

8. Iggy Pop - Zoombie Birdhouse (1982)
Platene etter New Values; Soldier og Party flopper, og Iggy blir sparket fra Arista-stallen. En sliten Iggy med alvorlige dopproblemer blir tatt med i studio av Chris Stein, som også gir ut herligheten på sitt plateselskap Animal. Iggy sliter, men med nesten samme kraft som på tidligere kraftanstrengelser slår han tilbake. Som en trussel mot naturlig overlevelsesevne, henter Iggy Pop ut så mye kraft og storhet fra en kropp som nekter å gi seg, at det nesten ikke er til å fatte.

Zoombie Birdhouse blir selvsagt ingen stor suksess, og går vel de fleste forbi. Synd for de, for platen er god. Og ikke bare det, den har en nerve og følsomhet som beveger. Iggys stemme skjuler ingen ting, han er sliten. Men for noen låter platen inneholder. På sitt beste tangerer Iggy gamle høyder, og med sitt skeive, fordreide lydbilde skinner gammel galskap gjennom. Det handler om å ta ut sitt siste, blåse hodet rent, og deretter ta en lang pause.

Zoombie Birdhouse er Iggys Scary Monsters. Det siste store og nødvendige albumet.

9. Iggy and the Stooges - Metallic K.O (1976)
The Last ever Iggy and the Stooges show. Trodde vi - og sikkert bandet også. Men som the Stooges med James Williamson stemmer skriften på platen. Live var bandet i tiden etter Raw Power totalt nihilistisk i en smørje av aggresjon, blod, sex og tung dop. Metallic K.O, tatt opp i Detroit i oktober, 1974, viser noe av dette, og er en fantastisk dokumentasjon over en tid da rocken ennå føltes farlig. En råtten lyd klarer ikke å skjule et band som raser bak en spastisk frontmann, som nok en gang tøyer strikken farlig langt, og konserten ender i slagsmål mellom bandet og deler av publikum.

Knockout.

Live har Iggy Pop alltid levert. Alltid.

19. Juli står bautaen, sammen med legendene fra verdens beste band, på scenen i Telegrafbukta i Tromsø, og i september settes Østfold på kartet når gigantene Iggy & The Stooges igjen står på norsk grunn. Og selv om combacket på plate, med den ferske The Weirdness, var en ventet nedtur, foringer det ikke et faktum at vi snakker om en av verdens aller, aller beste liveattraksjoner. Konserten i Bergen i fjor var så ettertrykkelig et sanseløs deilig øyeblikk av pur magi. Med all kraft pløyd inn i det original The Stooges' to første og eneste plater opplevde vi storhet, og en musikalsk maktdemonstrasjon i en vårlig vestlandshovedstad.

Ta godt i mot en ytterst vital 60-åring når han nok en gang har planter beina på norsk jord. Det fortjener han. Og dere.

I kveld skal jeg feire med min beste rødvin og min nye samleplate, som foruten å være et soundtrack til store deler av mitt eget liv, er en overdådig dose klassikere hentet på rockens øverste hylle.

Her er de, satt sammen på to plater. 36 låter i urangert rekkefølge. De beste.

10. A real cool time (2007)

CDR 1 – Detroit og urin, blod og heroin (1969-75)

1969
No I wanna be your dog
No Fun
Real cool time
Down on the street
Loose
T.V. Eye
Dirt
1970
Fun House
Surch and Destroy
Gimme Danger
Your Pretty Face Is Going To Hell
Penetration
Raw Power
I'm sick of you
I got a right
Gimme some skin

CDR 2 – James Williamson, David Bowie, veien videre (1976-82)

Kill City
Johanna
Sell your love
Consolation Prizes
Sister midnight
Nightclubbing
China Girl
Dum Dum Boys
Lust for Life
Some Weird Sin
The Passenger
Success
Five Foot One
I'm Bored
Tell me a story
Run Like a Villain
Eat or Be Eaten
The Villagers

Gratulere med dagen, vi sees i Telegrafbukta!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bertine Zetlitz - Sweet Injections

(Capitol / EMI Virgin)

Den hyperaktive ertekroken har funnet seg en lysere skog for utfoldelse av sjofle pek.

Flere:

Proviant Audio - Real Love Tastes Like This
Ensemble 96 - Immortal Nystedt