Konsert: Ferenc Snetberger, Arild Andersen, Paolo Vinaccia

Blæst 06-09-06: Varme toner i kaldt høstmørke. Sett ut fra besetningen utvider på en måte Andersen og Vinaccia triobegrepet – heldigvis for bandet – og ved siden av sitter altså Snetberger og tegner skisser av Spania, skriver blant annet grooves anme

Denne trioen, bestående av en nordmann, en ungarer og en italiener bosatt på Bislett, gjorde onsdag kveld sin konsert nummer to i Norge. Etter første konsert under fjorårets Moldejazz, og slippet av platen Nomad samme år, har de reist rundt om i Europa, og gir nå det norske publikum en ny mulighet til å høre hva de har å by på. Og nordmenn, få med dere dette.

Jeg har fortsatt til gode å høre Arild Andersen gjøre en kjedelig opptreden. Han sa selv han ikke skulle være noe midtpunkt i bandet, men denne kvelden var det lett å ta utgangspunkt i ham, siden han sto midt på scenen og regjerte bunnregisteret med en mildt sagt formidabel basslyd. Ved sin venstre side satt den ungarske flamencogitaristen Ferenc Snetberger og spilte så alle gitaristene som var kommet for å høre ham måtte gape av ydmykhet. På Andersens høyre side satt Paolo Vinaccia, til vanlig perkusjonist, og for anledningen bak et trommesett.

For å starte med Snetberger, faller han inn under kategorien teknisk begavet, og er en av dem som bruker dette til å forme stilen sin. Klangen av en gitar med nylonstrenger er ikke så gjennomtrengende når det kommer et band og legger seg oppå, derfor blir ofte disse "spanske" gitarene nesten en type show off-instrumenter. Det hjelper nemlig å spille fort. Snetberger holder seg godt til rammene, og viste både fremragende plukketeknikk i høyrehånd og stålkontroll på akkordsiden. Jeg skal innrømme at dette var mitt første møte med Ferenc Snetberger, men det finurlige navnet er herved lært.

Fra sin barkrakk satt øst-europeeren sindig og lirte av seg musikk i en klasse for seg, og som et svar på dette opplevdes de to sør- og nord-europeerne som en egen liten konspirasjon. Rundere i formen og litt videre innfallsvinkel, føltes det som. Vinaccia har de siste par tiårene spilt mye perkusjon sammen med omtrent alle norske musikere, hvilket vil si at når han her spilte på et standard oppsatt trommesett, la man fort merke til at det ikke var noen ordinær trommeslager som satt på scenen.

Andersen hadde på sin side plukket frem godlyden i anlegget og utvidet som vanlig litt med oktavpedal, sampling og enkelte andre effekter. Godt huskes fremdeles da han forvandlet bittelille Blæst om til en flere hundre meter lang katedral i sin klanglige intro på Hyperborean. Flott, svevende, på grensen til harry, men det er lov.

For uten disse effektene og de perkussive trommene hadde nok ikke konserten blitt hva den ble. Nylonstrengsgitar, bass og trommer kan fort bli tørt og flatt når låtarrangentene tidvis slår litt hardt fra seg.

Sett ut fra besetningen utvider på en måte Andersen og Vinaccia triobegrepet – heldigvis for bandet – og ved siden av sitter altså Snetberger og tegner skisser av Spania. Jammen var dette en flott konsert.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo