• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Oslo Jazzfestival: Friko

Den sterke røde råden gjorde det litt kjedelig for undertegnede i lengden, i motsetning til majoriteten av publikum som klappet bandet opp på scenen igjen etter siste spor.

Carl Kristian Johansen 

Del på Facebook20.08.06

Dette er Sjur Miljetig og Peder Kjellsby sitt konsept, og det skjer i konsertform én gang pr. utgivelse, på Oslo Jazzfestival. Det betyr at dette var konsert nr. to for Friko, og det var det helt ferske albumet The Journey to Mandoola som ble framført i sin helhet lørdag kveld. Albumet er en typisk studiomontasje, det vil si at bare en liten del av det er spilt live i studio. Albumet har altså blitt til gjennom en klipp- og limeprosess i studio. Det betyr store utfordringer når det skal framføres av band.

Jeg kjenner detaljene på albumet for lite til å kunne vurdere hvor nært opp til det konsertversjonen lå. For det er et album som er svært rikt på detaljer, som, med mindre du har et svært godt anlegg for gjengivelse, kanskje passer best å lytte til med øretelefoner. Uansett, Kjellsby og Miljeteig lyktes med å gjøre dette til et livekonsept, og det var tidvis en fryd å se så stort band i samspill.

Albumet viser et variert spill med genre og uttrykk som i seg selv kanskje ikke har så mye med jazz å gjøre, men det er ikke det interessante. Vokalistene, Susanna Wallumrød, hennes læremester Solveig Slettahjell, og Jarle Bernhoft spesielt, bidro sterkt med sine karakteristiske stemmer. Spesielt Bernhoft og Wallumrød bidro til å gi musikken et liv med sjel og varme. Ellers svingte fokus fra et viseaktig preg med fokus på akustisk gitar (Bernhoft), kontrabass (Mats Eilertsen) og Slettahjell, til dypere og mer groovebaserte partier med elektriske overtoner og virtoust spill fra trommeslager Kjellsby. Helt i tråd med det preget som sitter igjen etter å ha hørt albumet, uten at det virker som om Kjellsby og Miljeteig har prioritert å kopiere The Journey to Mandoola lyd for lyd.

Konseptet i seg selv er såpass tydelig og strengt i formen, og må vurderes for det det er. Som en ren opplevelse er mitt kritiske innpill mangelen på elementer som kanskje kunne brutt med konseptet, kanskje en porsjon galskap, eller et midtparti som kunne antydet et perspektiv som lå langt unna spiriten i Mandoola - et eller annet som kunne testet forventningene. Den sterke røde råden gjorde det litt kjedelig for undertegnede i lengden, i motsetning til majoriteten av publikum som klappet bandet opp på scenen igjen etter siste spor.

Kjellsby på trommer, Miljetig på elektriske tangenter og Slettahjell på vokal førte Steal Away fra Burglar Ballads i full fart fra noe beatbasert og dansevennlig, til et fullverdig soul jazz/fusion-nummer i Brian Auger-stil. Avslutningen skilte seg kraftig ut fra hoveddelen av konserten, og avsluttet en balansert kveld med et fint driv.