FESTIVAL: Moldejazz 14. - 19. juli 2008

Moldejazz 2008 er nå historie. I seks dager til ende har den stakkars lille kystbyen blitt overhøvlet av tusenvis av gjestende festivaldeltakere med forskjellige interesser for sitt besøk.

Det er ikke til å komme bort fra at enkelte artister og konserter er mer omtalt enn andre. Årets Artist in Residence, Marilyn Mazur, har naturlig nok vært et midtpunkt gjennom hele uken, og like naturlig var åpningskonserten hun holdt mandag, godt besøkt. Den danske perkusjonisten hadde med seg musikere hun har spilt med før, men den samlede kvartetten var for første gang på samme scene. Med like mange motsetninger som fellestrekk var Nils Petter Molvær, Eivind Aarset og Dhafer Yousse spennende bidragsytere i Bjørnsonhuset.

Totalt ble det kanskje litt mye fokus på å frem det rytmiske i alt sammen, siden hver gang det kom en melodi, merket man hvor fraværende disse egentlig var. Derfor - fenomenet åpningskonsert tatt i betraktning - vil jeg si det var en helt kurant konsert å høre på. Senere åpningskvelden var det trioen Kobert som ga et virkelig godt musikalsk utbytte.

I fjor ble de tildelt et stipend på kr. 250 000,- av Sparebank1s SMN-fond, og fremførte i den forbindelse et bestillingsverk for seg selv og Trondheim Jazzorkester. Man kan si mye godt om storbandet fra Trondheim, det har jeg selv bidratt med i en viss grad, og jeg må nok krype til korset og skryte enda mer nå også. For en komponist, arrangør eller et band, slik som her, må det være stort å få gjøre et samarbeid med et orkester av denne art. Midtnorsk jazzsenters flaggskiporkester har både et sound, en organisering og tilgang på musikere som gjør det helt unikt, og innehar med dette et godt grunnlag for god musikk.

Mesteparten av Koberts bestillingsverk var skrevet av vokalist Ingrid Lode og organist/tangentist Daniel Buner Formo. Konserten var inndelt i låter, hvor tutti spill nesten var en sjeldenhet. Med femten musikere på scenen, ga inndeling i mindre grupper underveis en fin dybde i arrangementene. Denne måten å angripe en låt på, å la enkeltmusikere få bidra solistisk i diverse konstellasjoner, er med på å gjøre fenomenet storband langt mer spennende å høre på her enn i opphavslandet USA, hvor de fremdeles tuter i ett. Det virker i hvert fall slik når man hører stilsikre klassiske storband fremføre sine standardarrangement. Koberts spenstige låter passet den unge besetningen perfekt.

Tirsdag kom legenden ved navn Ornette Coleman tilbake til Norge etter å ha frekventert landet nokså hyppig de siste årene. I Molde var han forrige gang i 1987, og kom på jobb i 2008 iført en dress han kanskje la igjen sist han var her. Det skulle vise seg at det ikke bare var dressen som skilte seg ut i løpet av konserten, som var et stort samtaletema det påfølgende døgnet. Dette var nemlig konserten hvor alt var feil. Coleman kom annonsert som kvintett, men en av de tre bassistene var fraværende. Tilbake sto kontrabass og en s'berdeles solistisk, nærmest overspillende elbassist, som sammen prøvde å hamle opp med Denardo Coleman på trommer. Ornettes søfnn oppførte seg mildt sagt egenrådig der han slo i vei uten å tenke så mye på de andre eller hvilken låt det var, den frie jazzen ble muligens enda friere med hans tilstedeværelse.

Far på saksofon, trompet og fiolin stilte med gjester også. Plutselig kom en usikker og litt sliten dame ut på scenen og stilte seg omsider opp foran mikrofonen. Jammen var det ikke en av festivalens headlinere, Patti Smith, som sto der og resiterte en tekst mens bandet spilte et underlag som gjorde hele seansen ganske psykedelisk. Og som ikke det var nok, en stund etterpå kom en ny gjest på. Japanske Mari Okubo bidro sterkt med sin ganske eiendommelige operastil til å gjøre konserten til et lite freakshow, hvor de originale frasene hennes holdt seg langt unna pitch. Og bedre ble det ikke med Ornettes svar på disse små hylene, med nye hyl i hornet.

Mange jeg snakket med etterpå syntes det var en aldeles grusom konsert. Og det var det, på flere måter. Den egosentriske trommisen, de sære gjestene, den overspillende el-bassisten, den grusomme dressen - hele stemningen i salen ble en fadeseaktig stund med en så flau undertone at det ofte ble komisk, hvor det var vanskelig å holde fokus på musikken. Men nettopp alle disse forstyrrende elementene gjorde at musikken tok veien inn underbevisstheten. Slik oppfattet i hvert fall jeg denne omdiskuterte konserten, og føyer meg inn i rekken av dem som hyller den fremfor å angripe den.

Festivalens klubbprogram åpnet med orgeltrioen Elephant9 natt til onsdag. Ståle Storløkkens prosjekt er intet mindre enn et imponerende groovy og rått prosjekt, hvor Nikolai Eilertsen på bass og trommis Torstein Lofthus er med på å gjøre dette svært hørbart.

Referansene tilbake til syttitall, Joe Zawinul og Miles' elektriske periode er tydelig, samtidig som musikernes personligheter også kommer frem. I klubbformatet fungerte dette usedvanlig godt, og avsluttet andre kveld glitrende.

Rå klubbmusikk fantes også onsdag, da Soil & "Pimp" Sessions gjorde regelrett kål på Kulturhuset. Selv kom jeg fra et litt skuffende sett med Jupiter og Jonas Kullhammar i Alexkjelleren, hvor det var altfor mange pratende gjester som la en demper på et noe spakt band.

Derfor var det ganske friskt å komme og se seks spinnville japanere fremføre en musikk som tok pusten fra noen hver. Ikke bare holdt de et halsbrekkende tempo med en energi som ikke lignet grisen, fremtoningen på scenen gjorde også dette til en nokså bisarr og morsom session. Bakerst sto en bassist midt mellom trommisen og en rakrygget pianist, mens foran hoppet og spratt en saksofonist og en trompetist rundt som apekatter, og midt blant dem ruslet pimpalibiet Shacho rundt. Enkelte ganger sa han noe i mikrofonen, men stort sett var det de to solistene som fanget oppmerksomheten. Et tight band i høy fart inngikk ingen kompromisser.

Programmet på Moldejazz er som regel ganske fullt, med dager hvor konsertene starter allerede klokka to på ettermiddagen. Torsdag startet undertegnede klokka fire, med Marilyn Mazur Group i Forum, der den residerende artisten spilte enda en av sine totalt syv konserter. Her hadde hun med seg Fredrik Lundin på saksofoner, Krister Jonsson på gitar og Klavs Hovman på bass. En stilmessig ganske variert konsert var dette, hvor uttrykkene fra frijazz, rock og arabisk musikk både ble spilt hver for seg og mikset sammen.

Videre fra Forum løp en liten delegasjon som skulle rekke neste konsert, som var SFJazz Collective i Bjørnsonhuset. Og jamfør tidligere påstand om den kontinentale forskjellen på storbandjazz. Selv om det her var snakk om kun en oktett, var likevel den fire mann store blåserekken et uttrykksmessig bidrag til å assosiere dette med storbandet.

SF står for San Francisco, bandet er et prosjekt startet i 2004. Hvert år tar det for seg en sentral amerikansk jazzkomponist, og i år sto Wayne Shorters musikk for tur. Musikerne i bandet både arrangerer materialet og komponerer også eget stoff til kollektivet.

Konserten i Molde bar preg av tekniske ferdigheter hos musikere som alle er etablert som artister. Det er det som er litt unikt med dette, her finnes navn som Joe Lovano, Dave Douglas, Miguel Zenon og Robin Eubanks. Dette utgjør faktisk blåserekken, mens en mann som Eric Harland er trommis. Men desto mer er dette grunnlag for rutinemessig spill. Jeg synes dette bandet virket noe uinspirert, i hvert fall presenterte de en forutsigbar musikk som bare er med på å bekrefte og stadfeste forskjellen på amerikansk og europeisk (standard)jazz.

Kanskje burde de tatt en tur til Kulturhuset etterpå, og hørt Frode Gjerstads Circulasione Totale Orchestra. Her var nemlig alt fritt. Dette orkesteret så dagens lys på midten av Åttitallet, og har stadig vekslet på besetningen. Saksofonist og klarinettist Gjerstad er orkesterleder og gikk her rundt på scenen og satte musikerne inn og ut, snakket med dem og gjorde små avtaler underveis, samtidig som de små og dynamiske konstellasjonene kjørte på med sin improvisering. Om det var stille eller sterkt kom an på hvem som spilte og hvilke avtaler som var gjort. En finurlig utforming av musikk var dette, hvor ikke bare musikerne, men også dirigenten improviserte.

Kveldens konsertmaraton ble avsluttet der den startet, med musikk fra intimscenen Forum. Her sto Stian Westerhus og takket for seg etter at han i fjor ble kåret til årets unge jazzmusiker av Sparebank1s SMN-fond, et stipend pålydende kr. 50 000,-. I forlengelsen av Frode Gjerstads prosjekt rett før, var Westerhus' solokonsert som en velsmakende dessert å regne.

På scenegulvet sto to gitarforsterkere på hver sin side, i midten to gitarstativ og helt foran lå effektbokser klare til bruk. Selv satt jeg med øynene lukket eller festet på et punkt nede ved føttene, så jeg fikk ikke sett alt hva han gjorde, men det må ha vært en del og det ryktes om spilling i løse lufta. I hvert fall var det som regel mer enn bare en lydkilde som kom frem i et til tider komplekst lydbilde, med noen uttrykk og en intensitet som først fikk enkelte til å gå, deretter det gjensittende publikum til å yte stor respekt for musikanten. Innledningsvis nevnte jeg festivalens smale bredde, og hadde da nettopp denne konserten i tankene. Westerhus solo i Forum står som et av festivalens høydepunkter for min del.

Fredag startet med Paal Nilssen-Loves prosjekt Townhouse Orchestra på samme tid og sted som torsdag. Besetningen var opprinnelig initiert av Kongsbergjazz i 2002, med Ingebrigt Håker Flaten på bass, Evan Parker på saksofon og Sten Sandell på piano. Her ga de en finfin konsert uten de store overraskelsene, men fikk vist sine kvaliteter gjennom improvisatorisk høyt nivå.

Nilssen-Love og Håker Flaten spiller så mye som duo i forskjellige band at de kanskje kunne vurdert å opprette et firma sammen. I hvert fall virket det på denne konserten nesten som at det var disse to med gjester. Ikke at det er negativt, det legger bare en type beslag på uttrykket. Uansett var det en fri og frank fremtoning på de fire musikerne, som leverte fra seg to herlige strekk.

Å være på festival kan være slitsomt. Dagsformen går litt opp og ned, det skjer fort noe hele tiden for man vil gjerne få med seg det meste som finnes, og som et resultat av alt dette er det rett og slett litt vanskelig å ta innover seg alt med like stor interesse. Da Christian Fennesz & Food entret scenen fredag kveld, var det med litt for store forventninger jeg satt i salen og mottok en noe uengasjerende konsert.

Saksofonist Ian Bellamy og trommis/elektroniker Thomas Strønen er det som er igjen av kvartetten Food, som for ti år siden debuterte i Moldes nedlagte kjellerbule Hot Hat. Østerrikeren Christian Fennesz har som regel en gitar rundt halsen, men står foran et elektronikkbord og endrer lyden før den kommer ut. Det som skjedde på denne konserten, var at rollefordelingen falt litt i grus. Det var ikke så lett å skille Strønen og Fennesz fra hverandre, men det kunne virke som at førstnevnte tok mest plass. Bellamy ble satt til side av disse to, kanskje fordi han ikke hadde annet enn saksofonen å stille opp med. Og kollektivt var det ofte litt vanskelig å følge strukturen og vite hvor de ville med det de lagde. Heldigvis for konserten rettet en rytmisk slutt på helhetsinntrykket, som bar preg av at det var toppene som var mest interessant å høre på.

Lørdagens store høydepunkt var for mange Shining & Enslaved, en konsert som satte et bunnsolid punktum for festivalen. Møtet mellom jazz og metal kan være vanskelig å se for seg, om det i det hele tatt vil være mulig å oppnå, men dette prosjektet viste absolutt tendensen til et godt resultat. Shining har siden oppstarten i 2001 gått fra å være et akustisk frijazzband til å ha et uttrykk som i seg selv ligner ganske mye på tyngre rock og metal. Blackmetalbandet Enslaved er til sammenligning mer ensporet og stilsikker slik sett. Etter at førstnevnte gjestet sistnevnes scene under en turne i fjor høst, har Moldejazz bestilt et verk for begge band. Det er skrevet av både Shinings Jørgen Munkeby og Enslaveds Ivar Bjørnson.

Verket tar for seg dommedag og forløpet som kan skje på den. For å formidle dette trengs blytunge gitarer og knallharde trommer, som i grunnen er ganske beskrivende for metalsjangeren når man snakker jazzspråk. Møtet mellom sjangere og band bar kanskje noe preg av at den største ble dominerende, og den største her var selvsagt Enslaved. Selvsagt fordi musikken udiskutabelt når et høyere lyd- og aggresjonsnivå, og overkjørte til en viss grad sidemennene. Shining fremsto nemlig som snille jazzere blant de mørke og langhårede rockerne, og var mer som salt på maten fremfor en grunnleggende ingrediens, kunne det virke som. Synd for deres del, all den tid de gjør egne konserter som virkelig er imponerende energiutblåsninger. Men konserten var godt mottatt fra svært mange vil jeg tro, også undertegnede. Den var også viktig for å spe på mangfoldet årets program har vist.

Festivalledelsen må stadig stå til ansvar for anklager om for mye pop i det som skal være en jazzfestival. Uten at jeg skal ta opp den diskusjonen her, vil jeg bare få sagt at Moldejazz 2008 har gitt mulighet for å nyte god musikk uten nødvendigvis å befinne seg på samme sted som dagspressen. Jeg angrer mer på at jeg ikke fikk med meg Zeena Parkins og Ikue Moris harpe- og laptopkonsert enn Patti Smith på Romsdalsmuseet.

Det sier sitt om min personlige smak, men det sier også en god del om hva festivalen har å gi sitt publikum.

Alle foto av Ole Albrekt Nedrelid og Kjetil Vaseng


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo