Akron/Family, Garage Oslo 1. mai 2010

Variert og varierende - og ikke lett å forholde seg likegyldig til. Det var ikke akkurat full fest på Garage, men tidvis god stemning og flere høydepunkt.

Tekst og foto: Bjørnar Håland

Akron/Family burde ha de beste forutsetninger for å gjøre en god konsert: De har et par knallsterke skiver i bagasjen, alle spiller en rekke instrumenter og de har et lydbilde som burde komme til sin rett i livesammenheng. Skivene har flere låter som er så bra at hvilken som helst artist ville ofre høyrearmen for dem, men også låter det er lett å være likegyldige til. De kan sies å være en miks av Beatles, Led Zeppelin, Captain Beefheart og tja - Beach Boys, kanskje.

Jeg må si at jeg var overrasket over hvor få som stilte opp på Garage Oslo. Det var både lørdag og et dritbra band, så jeg skjønner ikke at det ikke var utsolgt. Jeg var overbevist om at det kom til å være avgjørende å komme tidlig for å ikke bli klemt flat ned gangen til kjelleren, ettersom artister som både Yeasayer og Beach House har spilt for fulle hus allerede i år. Jeg har tydeligvis minimal forståelse for hva som selger.

Under den første delen av konserten tenkte jeg at det i grunnen var ganske allright og var for det meste fornøyd, men da de dro på med Ed Is a Portal mot slutten tok det virkelig helt av. Da ble det tydelig at den første halvtimen (+/-) manglet struktur og egentlig bestod av et eneste langt instrumentalparti. Det ble rett og slett litt for mye av det gode. Det er mulig denne delen var bestod av flere låter, men jeg klarte i hvert fall ikke skille dem ut siden alt hørtes så likt ut. Det hele minnet egentlig mest om en syretrip av dimensjoner.

Det var først da de spilte den allerede nevnte Ed Is a Portal at konserten snudde. Synd for de som allerede hadde forlatt lokalet, for konserten herifra og ut var en eneste stor gigantisk rytmisk ekstase. Jeg synes de hadde ruget på de gode låtene frem til dette. Det burde de ikke gjort, for det er når de fokuserer på melodier, rytme og sang at de er geniale og lekne. Når de ikke gjør det, er de i beste fall kjedelige. Jeg aner ikke hvor lenge de holdt på med Ed-låta. Det var faktisk så fett at jeg glemte tida, og ikke ville at de skulle slutte etter at de sikkert hadde spilt den i et godt kvarter.

Da de vartet opp med Everyone is Guilty som ekstranummer var jeg egentlig godt fornøyd. Ryktene sier at de var mye bedre forrige gang, slik at det er lov til å håpe at de er tilbake i gammel form neste gang de kommer.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters

(New Records)

Frå ein lovande debut til ein sjelevitaliserande oppfølgjar. Sersjanten leverer eit av årets definitive norske høgdepunkt på platefronten.

Flere:

Diverse artister - If I Make It Through Christmas
Deradoorian - Mind Raft EP