Akron/Family, Garage Oslo 1. mai 2010

Variert og varierende - og ikke lett å forholde seg likegyldig til. Det var ikke akkurat full fest på Garage, men tidvis god stemning og flere høydepunkt.

Tekst og foto: Bjørnar Håland

Akron/Family burde ha de beste forutsetninger for å gjøre en god konsert: De har et par knallsterke skiver i bagasjen, alle spiller en rekke instrumenter og de har et lydbilde som burde komme til sin rett i livesammenheng. Skivene har flere låter som er så bra at hvilken som helst artist ville ofre høyrearmen for dem, men også låter det er lett å være likegyldige til. De kan sies å være en miks av Beatles, Led Zeppelin, Captain Beefheart og tja - Beach Boys, kanskje.

Jeg må si at jeg var overrasket over hvor få som stilte opp på Garage Oslo. Det var både lørdag og et dritbra band, så jeg skjønner ikke at det ikke var utsolgt. Jeg var overbevist om at det kom til å være avgjørende å komme tidlig for å ikke bli klemt flat ned gangen til kjelleren, ettersom artister som både Yeasayer og Beach House har spilt for fulle hus allerede i år. Jeg har tydeligvis minimal forståelse for hva som selger.

Under den første delen av konserten tenkte jeg at det i grunnen var ganske allright og var for det meste fornøyd, men da de dro på med Ed Is a Portal mot slutten tok det virkelig helt av. Da ble det tydelig at den første halvtimen (+/-) manglet struktur og egentlig bestod av et eneste langt instrumentalparti. Det ble rett og slett litt for mye av det gode. Det er mulig denne delen var bestod av flere låter, men jeg klarte i hvert fall ikke skille dem ut siden alt hørtes så likt ut. Det hele minnet egentlig mest om en syretrip av dimensjoner.

Det var først da de spilte den allerede nevnte Ed Is a Portal at konserten snudde. Synd for de som allerede hadde forlatt lokalet, for konserten herifra og ut var en eneste stor gigantisk rytmisk ekstase. Jeg synes de hadde ruget på de gode låtene frem til dette. Det burde de ikke gjort, for det er når de fokuserer på melodier, rytme og sang at de er geniale og lekne. Når de ikke gjør det, er de i beste fall kjedelige. Jeg aner ikke hvor lenge de holdt på med Ed-låta. Det var faktisk så fett at jeg glemte tida, og ikke ville at de skulle slutte etter at de sikkert hadde spilt den i et godt kvarter.

Da de vartet opp med Everyone is Guilty som ekstranummer var jeg egentlig godt fornøyd. Ryktene sier at de var mye bedre forrige gang, slik at det er lov til å håpe at de er tilbake i gammel form neste gang de kommer.


comments powered by Disqus

 



Ole
2010-05-05Hmm

Jeg gikk kanskje hjem for tidlig, men dette var en meget skuffende start på en konsert jeg hadde store forventninger til. Et band som ga ut en av de beste skivene i 2009 klarte definitivt ikke å overbevise fra scenen så lenge jeg gadd å følge med. Men jeg gikk lenge før det var slutt og det var muligens dumt? Kjenner jeg angrer litt nå, men store deler av det jeg så var dørgende kjedelig. Dessverre.

2010-05-05Akron-gigen

Åpningen var ikke bra, noe grunnet lydproblemer vil jeg tro. Men jeg kom heller ikke i bedre modus utover konserten, selv om de siste par låtene var hederlige. I motsetning til de sprelske konsertene på Mono og John Dee fremstod A/F som et introvert jammeband som kompenserte manglende dynamikk med et mer metallisk og høylydt uttrykk. Det var vel ikke helt fullklaff. Trist også at halvparten av de 50-60 fremmøtte tuslet hjem før slutt...

Snakket med Seth Olinsky etter konserten, og han var riktig så fornøyd. - Mye bedre enn Bergen mente han. Hvordan var det der tro?

Harald Gunnarsen
2010-05-06Bergen

I Bergen, under Bergenfest fredag 30. April, var det mykje likt slik du skildrar det, Hammershaug.

Akron/Family framsto som eit jammeband, og gav lite av seg sjølv - det var noko ufullstendig og mangelfullt over det heile. I heile teke verka bandet lite interessert. Dei verka meir nøgd med å gjere seg sjølv til lags, med eit virvar av støyinnfall, enn å servere publikum godbitar. Av og til er innadvente opptrednar glimrande, men ikkje denne gangen.

Høgdepunktet på konserten var når dei treiv i gang med "Everyone is guilty", som dei også framførte i ei groovy og leikande drakt. Til gjengjeld var det siste nummer, og mange hadde allereie dratt frå lokala i likesæle - ein effekt som vart forsterka av dagspass-fridommen på festivalen.

Det var rett og slett noko utilfredstillande ved det heile. Bandet verka likeglad, men så var ikkje publikum noko særleg entusiastisk heller. Så framføring kan til ein viss grad forsvarast, men venta likevel mykje meir av bandet etter det flotte albumet frå ifjor.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo