Festival: Øya 2007

Oslo 8-11. August: Skeive drømmer, gammel testamentlig vrede og en konges ankomst. Høydepunktene var spredte, men festivalen beviser med tidvis strålende booking at de fortjener knutepunktstøtte, mener grooves Magne Johnsen.

Det er onsdag og klart for ny festival i Middelalderparken. I støyen rundt de mange festivalene vi har hatt landet rundt, nå i sommer, klarer Øyafestivalen som vanlig å tilby en konsertpakke der det er litt til alle. Med rimelig bred og samtidig smal booking, klarer festivalen å gi noe til de fleste, selv om det nok er indiepublikummet og rockerne som har mest grunn til å smile. Med en sommer i sin fineste prakt er Norges største festival en selvskreven del av mine, og mange andres ferieplaner.

Ingen kø og ypperlig logistikk tar meg inn til festivalstart med ørkenblues fra Mali. Tinariwen var nok det mest eksotiske festivalen har presentert, med sine folkedrakter og en elektrisk rebellversjon av musikk farget av Afrikas blodig sand. To gitarer, bass og perkusjon hentet frem lyden av Hendrix rundt '67, og med et arsenal av sangere bygde de opp sitt uttrykk fra hviskende kjærtegn til støyende, hypnotiserende øyeblikk, som suggererende tok tak i kroppen og fikk føttene til å begynne å leve sitt eget liv. Totalt annerledes og samtidig en selvfølgelig del av musikkens grenseløse verden.
Med sola i nakken var dette en perfekt start på Øya i år.

Svovelvrede

Åpningsdagen inneholdt et av festivalens største øyeblikk. Litt for tidlig, med sola i fjeset sitter David Eugene Edwards rugende på en stol og skuer ut over Enga, og han ser litt misstilpasset ut med så mye lys og varme. Woven Hand har et hardere uttrykk fra scenen enn vi kanskje kunne forvente. Samtidig er det jo festival, og den aller mørkeste delen av Edwards gammeltestamentlige svovelvrede har måtte vike for et mer rocka sett.

Selv om Woven Hand på en mørk klubb klart ville vært å foretrekke, klarte bandet lekende lett å skape øyeblikk av magi, også i solsteiken. Med en fantastisk intensivitet klarte Edwards å mane frem så mye bunnløs og glødende vrede at en idyllisk sommerdag plutselig føltes faretruende og mørk.

Med musikken i sentrum, og ved å skape minst mulig ståhei rundt seg selv og bandet, fremsto Woven Hand som et mektig, sinna monster, flasket opp på det gamle testamentet og hjemmebrent. Noe du føler kan fly i strupen på deg med sitt budskap om øye for øye, tann for tann. Med totalt fravær av kommunikasjon med et måpende publikum, sneier bandet innom det meste av katalogen, og når vi også fikk øyeblikk av 16 Horsepower var i hvert fall jeg utladet og lykkelig. En liten time med Woven Hand var kort og godt skremmende mektig, intenst, og inn i helvetes bra. En klubbkonsert med Edwards & co står definitivt høyt på ønskelisten for høsten.

I'll let the light shine on you

Øya, Madrugada og My Midnight Creeps viste klasse da Robert Burås ble minnet i en følsom og monumental utblåsing, der Sivert Høyem tok ut sitt ypperste. The Kids Are on Hight Street, Don't Let Them Bring You Down og ikke minst en monumental I'll Let the Light Shine on You – avslutningslåten på mektige Histamin – skapte gåsehud i et storslaget øyeblikk for norsk rock. Med en haug venner på scenen fikk Burås et følsomt farvel - som han sikker gliste fornøyd ned til oppe fra rockehimmelen, der han sikker allerede er i gang med å skape et nytt band basert på rockehistoriens leven og spetakkel. Ektefølt og rørende var dette uansett, og helt klart et av festivalens høydepunkt.

Torsdagen i strålende vær ble åpnet med Norges kanskje beste band for tiden, countryrockerne i Shit City. Med varme og vibrasjon fra legendariske Gram Parsons overbeviste det folksomme bandet med en vegg av gitarer, pedal steel, orgel og et kor fra himmelen. Ta med en følsom og ung versjon av Emmylou Harris, personifisert i Ingrid Olava, som med sin tilstedeværelse skaper små, magiske øyeblikk. Overgangen fra glimrende Shit City til masende og irriterende platte Gorgol Bordello kunne ikke ha vært større, og etter få sekunder trakk jeg bort fra Enga for ennå å kunne smatte på en deilig ettersmak fra Gudbrandsdalen.

Ellers huskes Sivert Høyem & The Volunteers fra dag to. Jeg har sett Høyem mange ganger denne sommeren, og jeg fastslår mer enn gjerne at det ikke er uten grunn. Ved å inkludere Åge Aleksandersen på scenen viste gullstrupen romslighet, og samtidig et pek til indiehipsterne på jakt etter det neste store rundt festivalens minste utendørsscene i Vika.

High, happy and free

Fredag, og klart for mitt første møte den amerikanske frikfolk-scenens ubestridte åndelige veileder. Det er starten på et imponerende dagsprogram, og Enga inspiseres. Mye folk, mange glis. Fin, litt skeiv stemning. Selvsagt. Med første øl innabords er det på tide å kvitte seg med torsdagen, selv om det nok er enklere sagt enn gjort.

Så står han der, Devendra Banhart, i spissen for et langhåret og skjeggete orkester. Som med Jesus er det et mildt og kjærlig blikk som møter en, men bandet veide tidvis opp med et helvetes leven og en musikk som kunne vært fremført på Woodstock, uten at noen hadde hevet øyenbrynene. Med kjærlige Grateful Dead-vibber skaptes gode, skeive øyeblikk der gjensidig kjærlighet preget Enga. At bandet tok en røykepause, og slapp til Finn fra Oslo i sitt livs største øyeblikk, ble mottatt med forståelsesfull glis. Alt var i grunnen helt perfekt, selv om det nesten utelukkende var nye låter som ble fremført. Kun mot slutten hentet Devendra Banhart frem godbiter fra kritikerroste Cripple Crow.

Uten at det gjorde ikke noe fra eller til.

Som en viltvoksende blomst i et ganske så flatt musikklandskap, gir han totalt blaffen i tidens strømninger og skaper musikk som gjerne kan oppfattes som håpløst og ujevnt, der ideene drar i alle retninger, i en løssluppen stil med et oppriktige budskap om kjærlighet. Musikalsk er det selvsagt ganske så slakt, men det organiske bandet han hadde med på Enga var mye tettere og dynamisk enn jeg hadde forventet. Men det dreide seg selvsagt om den skeiveste Jesus-imitasjonen i Oslo på fredag. Forferdelig sa noen. Fantastisk sier jeg, selv om nok konserten ikke vil gå inn i historien som en klassiker. Banhart selv satte ord for dagen da han introduserte seg selv som "high, happy and free".

Han var ikke den eneste.

Dansbar indie, støyende gitarvegger, Amulets farvel og skuffende helter

Battles leverte varene, ingen tvil om det. Dansbart og suggererende angrep New York-bandet Vika, og fikk publikum i bevegelse. Med en elektronisk tilnærming til sin post-punk viser amerikanerne at all rosen de har fått virker fortjent. Selv skal jeg sjekke ut skiva, ikke minst fordi at i overgangen til gitarstøyende Trail of Dead var lyden av hippe 2007 overlegent best.

Med meg i år var min eldste sønn, og han var ikke i tvil om hva som var festivalens viktigste konsert. Med resolutte skritt satte han kursen for Sjøsiden, og jeg slo følge for å se avskjeden til frihetskjemperne i Amulet. Hardt, tett og fort slo et av punkflaggskipene i Norge fast at de vil gå inn i historien og skape savn. I hvert fall for den yngre delen av publikum. Dette er deres ungdomshelter, på samme måte som støyende Jesus & Mary Chain var mine.

Jeg klarte selvsagt ikke å la være, og etter 20 minutter med norsk hardcore var tiden og håpet inne for magi. Det ble dessverre en liten nedtur. Rutinepreget og ufarlig klarte ikke Reid-brødrene å nå den soniske storheten fra 80-tallet, selv om konserten hadde en brukbar stigning og avslutningen slett ikke var verst.

En Konges gjenkomst

Combacket til legenden Roky Erickson var intet mindre enn en maktdemonstrasjon i skinnende storhet. I en gylden time denne historiske fredagen skaptes det musikkhistorie og magi på Sjøsiden. Roky Erickson & The Explosives skremte selvsagt sola til å gjemme seg bak regntunge skyer, med sanger som skremmer i et musikalsk univers der skinnende galskap møter råskåren garasje-blues, med en nerve like intens som på det snart 30 år gamle mesterverket The Evil One.

At Øyafestivalen har gjort sommerens desidert viktigste og beste booking, viser en konsert med et vidunderlig dedikert publikum. Med bankende hjerter, langt utenfor kroppen, tok vi i mot en levende legende som på mesterlig vis har klart å komme seg på beina. Og for en kraft han oppviser, og som han ennå synger. Sammen med et tett og hardtarbeidene band, låt det vidunderlig stramt, langt unna LSD-psykedeliaen fra 13th Floor Elevators.

Riktig nok skapte You're Gonna Miss Me gode Elevators-vibber, og Stary Eyes frembrakte deilig '95-stemning, året da Erickson faktisk leverte et meget bra album med All That May Do My Rhyme. Men altså; i all hovedsak var dette en manifestasjon på hvor fantastiske låter Roky Erickson lagde etter sitt møte med amerikansk sjokkpsykiatri på 70-tallet. Utstyrt med udødelige klassikere viste kulthelten sann klasse. Låter som Cold Night for Alligators, I Walked With a Zoombie, Bloody Hammer, White Faces, Two Headed Dog, Don't Shake Me Luicefer, The Wind and Moore og ekstatiske Night of the Vampire står alle som påler i rockhistorien. Og vi fikk de, alle sammen og mer til.

Med en applaus som ingen ende ville ta, viste vi at dette var en kveld for historiebøkerne. Delvis fordi Roky Erickson satte sine føtter på norsk jord for første gang, eller for han i det hele tatt klarer å stå oppreist. Konserten vil likevel først og fremst bli husket fordi den var hårreisende bra, med en skremmende vital 60-åring som kraftfull spydspiss i et monster av et rock'n'roll-band, som med marerittaktig intensitet eksploderte i magiske musikalske øyeblikk fulle av bloddryppende, rørende kjærlighet.

De som valgte Enga denne mektige kveldstimen fortjener eder og galle, og vil sannsynligvis gråte blod i fremtidige mareritt der de innser at de har gått glipp av en av de sterkeste, fineste og mest kraftfulle konserter festivalen noensinne har stått bak. At Roky Erickson & the Explosives ikke fikk stå på den største scenen er festivalens største skandale, der krusningene fra de avlyste britiske kokaindamene går inn som bagateller i forhold.

Lørdag

Med eksplosjonen fra gårsdagen ennå deilig sitrende i kroppen ankommes Øya seint, men jeg rekker da en halvtime med canadiske The Besnard Lakes, som overbeviste den tiden jeg var til stede. Med suggererende gitarvegger, drømmende lydbilde og en Flaming Lips-aktig skeiv følelse skaptes fine øyeblikk i Vika. Kombinert med elementer fra gedigne Arcade Fire, kan dette godt bli det neste store fra Canada. Den nye skiva ble i alle fall resolutt kjøpt inn.

Den siste dagen sto imidlertid i fotballens tegn. Med sesongåpning i England ble brune St. Halvard på Grønland peilet inn for første tv-kamp. Og uten å nøle vil jeg nok karakterisere Steven Gerrards kunststykke av et frispark som lørdagens høydepunkt, selv om jeg vet redaktøren banner og gråter blod. [Han er Villa-fan, ja... Red.anm.]

Oppglødd måtte mer musikk prioriteres. Konserten med narkorockerne i Primal Scream ble en hul, tom oppvisning, av et band som føles unødvendig og enormt kjedelig i 2007. Jeg forsøkte, men fant ingen nerve, nesten ikke liv og i hvert fall ingen glimt av storhet i det en gang så farlige bandet. Etter en stund sattes kursen mot Big Dipper og Tigers boder, for å bruke opp det siste på kontoen. Og jaggu fant jeg gull, da den nye delikate treboksen til Magnolia Electric Co. ble kjøpt inn med et salig glis om munnen.

Norske Salvatore ble festivalavslutningen i år. Ikke noe dårlig valg, all den tid postrockerne imponerte med presis, tett og samtidig leken musikk. Med stilige visuelle effekter var bandet rytmisk strålende, selv for oss som har et delt forhold til sjangeren. Sammenlignet med de engelske bråkebøttene var i alle fall Salvatore flere lysår foran i musikalsk interesse, og med det en manifestasjon om at også smalere hjemlig musikk har gode kår på Øya - en festival som gjør mer for norsk musikk enn alle andre i floraen.

Knutepunktstøtte til Øya? Selvsagt! Jeg skulle ønsket Arcade Fire fra Sørlandet og Dinosaur Jr. fra trøndersk fyllerøre på Storås. Og Gillian Welch fra Farmen, selvsagt.

Likevel er Øya best i Norge, og kombinert med Bukta har sommeren bydd på mange fine øyeblikk, der amerikanske 60-åringer har stått for den største magien. Der enkelte har brukt nye dårlige album fra gamle helter som skremmeskudd, velger jeg motsatt innfallsport. Tenk om sommerens vidunderlige oppturer med Roky Erickson og The Stooges ble de siste.

Tiden er nå inne for å trekke innendørs igjen. Heldigvis.

Foto: Magne Johnsen (Devendra Banhart og Roky Erickson) & Bjørn Hammershaug (Enga og Tinariwen)


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1

(Normann)

Et stykke kulturhistorie - Robert Normanns musikk gjenoppstår i oppusset lyddrakt.

Flere:

Fever Ray - Fever Ray
Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini