Pstereofestivalen 2010

Safe booket tiltross, årets Pstereo gav noen perler å spore for den nysjerrige og godt beleste innen indiemusikk.

Foto: Linn Melum & Eline Berg
Klikk på bildet for tilgang til galleri


Som en av de forholdsvis nyoppstartede festivalene fra sin spede begynnelse som en okkupasjon av området rundt Trondheims kjære Olav Trygvasons statue, til å bli en solid affære på byens grønne perle Marinen har Pstereo etablert seg som en ledende arena for kultur i trøndelag og omegn. Med økt fouks på økologi og lokalt engasjement var det mye kortreist mat og drikke å spore i de forskjellige bodene som alle var godt integrert i festivalens infrastruktur og bong betalingsssystem.

I disse dager når festivaler står i kø for å gå konkurs eller står på randen av den økonomiske avgrunn, kan man ha sympati for at man ønsker å safe bookingen sin slik Pstereo har gjort. Men det kan ha blitt litt vel kortreist og lokalt på enkelte fronter av artistaspektet. Men innimellom de økologiske svina var det en del perler å spore for den nysjerrige samt den godt beleste innen indiemusikk. Men når de møtte budsjettet allerede dagen før festivalen åpnet bør dette gi økt trygget og pågangsmot til neste års booking.

Det bør de i hvert fall sørge for at de ikke står i fare for å bli enda en lokal bygdefestival som serverer musikalsk trøndersodd i likhet med mange nærtliggende festivaler. Men det holdt uansett den største scenen kalt «Elvescenen» gående fra start til slutt med eplekjekkasen Lars Vaular som førstemann ut på fredag for kidsa med en medrapper og en mann på stopp og start knappen på CD-spilleren, ganske smart løsning da de midt i settet kunne slippe til «DJ» Vaular også. Med en god figur for kidsa og de få hitsene han har klart å bygge seg opp samt en ganske frimodig interpolasjon av en 2010 dubstep utgivelse fikk han det til å koke i småsilda som stimlet foran scenen på Fredags ettermiddag.

Men falt ikke det i smak kunne du få blåst ren øra med den andre av totalt tre scener på selve marinen da When Saints go Machine på Kanonscenen blåste i gang med deilige saker fra Danmarks boltrende elektroniske scene. Nikolaj Vonsild kom rullende og buldrende med skjelvende vokal og gjorde en god figur med opptrukket hette og danse-koreografi som en robotisk sjøpølse. Og etter å ha proklamert «Fuck hvad det er fint at va tilbaka i Norge» ble de mer utagerende med plettfri live fremføring og en lidende sjelfull vokal som smakte av en ung Bryan Ferry kombinert med drivende synthbass.

Festivalens første ordentlige trekkplaster for hele aldersgruppen tok turen innom imellom fiskefestivaler og grisgrendte strøk på årets signingsferd. Og kong Åge regjerte med sitt hoff Sambandet samt to runder med gjesteartister. Først med sine gamle venner Fremmed Rase som rappet seg igjennom hvert sitt vers på det kommende albumet «Fri Flyt» og deretter fikk Åge oppfylt sin drøm om å dele scene med Nullskatesnylterne som hjap til med rampestreker på tittellåta til albumet «Ramp» i anledning dens 30års jubileum. Med tanke på gudfaren av norsk rocks illebefinnende tidligere i år og ett nytt album som står på trappene så var dette en legitim booking.

Den øltørste bjørnen Erlend Hjelvik fra Kvelertak takket Åge for oppvarmingen da Elvescenen tok en pause og ting begynte å skje ut på sidescenene. Men Grooves tighte dekning av bandet i det siste kan ha vært litt i meste laget og en av Grooves fotografer endte opp med å få en trommestikke i kjeften så det var mer ro og trivsel å hente på for denne anledningen godt navngitte scenen Basstionen. En veldig fremadstormende ung dame kalt Goldielocks fra London komplett med to Oo-ah damer og en DJ på Laptop og CD spillere brakte frem sikkel, pesing og jubel fra unge menn blant publikum og solid applaus fra resten. Nesten så man skal tro det var med overlegg at de plasserte udyret på en scene og skjønnheten på det andre. Men det ble mest billedskjønnhet på sistnevnte som med en anelse ustemt vokal og en litt introvert vuggende scenefremtoning var mest løsslupen i klesveien og leverte formulaisk Dubstep og Grime som alikevel ble godt motatt av ett stappfullt telt med armer i været under store deler av opptredenen.

Hos fagfolk og andre musikkelskere har det blitt knyttet skyhøye forventninger til The Pains of Being Pure at Heart som dessverre led av blant annet en del feedback i begynnelsen av sin opptreden på Elvescenen. Med sin behagelige riffing og en vokal som lå ganske tett i smørbrødet mellom gitar og synth men som fant veien ut i det uskyldsrene lydbildet ca. midtveis og ble akkompagnert av litt ablegøyer fra bandmedlemmene stod de ganske støtt i solnedgangen på Marinen virket som ett helt annet band enn det som opprinnelig entret scenen. Hele opptredenen var så ulidelig sår og skjør og de lever godt opp til navnet sitt men de hadde nok hatt mer uttelling på en mindre scene eller en grundigere lydsjekk.

Pstereo var griseheldige da de klarte å booke Robyn før hun tok fullstendig av og ble et elektropop-ikon som får publikum til å hyle som årsmøtet i Penny klubben hver eneste gang det stilner fra scenen. Etter å ha fått hodet sprengt av Shining mens stroben slo spøkelsesaktig i eiketrærne var den svenske kroppslige blondinen en perfekt og nesten religøs avslutning på festivalens første dag.

For de som dagen derpå ikke ble hypnotisert av Moddis kritikerroste katzenjammer og fortsatte fra Elvescenen til Kanonscenen kunne dermed oppleve ett underfundig intermezzo hvor det midt i settet til Soup virket som det kom en eller annen skjeggete fyr og bare plukket litt på en gitar og begynte å spille. Men som for innvidde viste seg å være selveste Snah fra Motorpsycho som krydret festivalåpningen på Lørdag med en herlig cameo og hyllest til ett av sine favorittband.

Festivalens andre store indieopptreden kom i form av Megafaun som var landlige gutter fra Wisconsin som virket litt gladere enn forventet. Med en lun oppstart tok de opp tempoet ganske radig og eksploderte inn i andre låt mens de priset de norske skyene og sine Norske aner. De vakre Norske smilene er vistnok å se over hele Wisconsin og de hadde lært å si «Toosen tach» og «Schoel». Selv om det forsøkte å regne litt så lokket låta Volunteers fra nyplata frem en åpning i skyene. Og underveis kjente jeg en dråpe på kinnet og var ikke sikker på om opphavet var regnskyer eller øyekroken. De var i helhet ett jævlig lekent band, spretne Megafaun som dro igang ganske intrikate allsangsprosjekt men bar preg av ett litt tungrodd publikum. De proklamerte «Rock and roll banjo should be loud» og dro av noen sprelske påstander som massebading i elva etter endt festval men flesket også til med en god del singalongs og vant nok mer enn ett trønderhjerte da de tok farvel.

Sidescenene tok over før det virket som om folkemassen hadde multiplisert seg mange ganger over og til lyden av ett svart sceneteppe som falt åpenbarte Teddybears seg fra vårt naboland med en helt rabiat scenerigg og ett show som parkerte samtlige i samme klasse som Røyksopp og Daft Punk og alt annet man kan forsøke å sammenligne det med. Til en like stor folkemengde som sistemann ut på Elvescenen DumDum Boys dro Teddybears avgårde med hit etter hit etter hit og to trommeslagere som trøkte så jævlig at det ikke er mulig å høre det igjen på plate og synes det er syltynt og blasst. I en sky av konfetti og røyk tok de bjørnehodede svenskene farvel og gjorde det klart at på pstereo i år var det en dobbelt Svensk seier.

Yacht & the straight gaze presenterte festivalens spenstigste og mest spastiske sceneopptreden og var seg selv typiske hvor Jona Bechtolt gled bortover scenen som om det var småkupert terreng og virket besatt av ånden til Michael Jackson en helsikkes sceneenergi. Som et revitalisert Eurytmics ga de full pinne og mistet ikke publikumskontakten ett øyeblikk, noe som dessverre ikke var tilfelle for de mystiske og kryptiske trønderikonene Israelvis. Men det var aldeles ikke på grunn av sceneopptredenen men av den enkle grunn at de var tildelt for liten plass på Basstionen og det var tidlig stappe fullt helt opp i bakken forbi scenen til venstre hvor folk ikke så annet enn en teltduk og sakte stigende scenerøyk.

Men selv de som ikke så noe holdt ut til det var på tide å få med seg festivalens kanskje mest kritiserte bookning som nektet å levere selve temalåta Pstereo og som surfet på fjorårets album men likevel ga fansene det de ville ha og satte ett anstendig punktum for årets festival. Men holder budsjett og plasseringspolitikk i ettertid så får vi alle håpe de nå har opparbeidet penger og mot til å virkelig dra inn noen titaner til 2011 samtidig som de klarer å bevare sin forkjærlighet for de unike indie bookingene som preget en del av de lune høydepunktene på årets festival.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Waits - Blood Money

(Anti)

Tom Waits er tilbake i sin aller beste og mest imponerende form.

Flere:

Motif - Expansion
Helge Lien Trio - Live