• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Supergrass, Rockefeller 10. november

Supergrass kom tilbake til Norge, med den den beste settlista vår skribent har sett de gjøre på lenge.

Øyvind Rones 

Del på Facebook12.11.08

Hvis jeg måtte laget en topp fem liste over de beste bandene fra England på nittitallet, så hadde defintivt Supergrass vært med blant disse. I Should Coco er og blir en klassiker, In It for the Money tangerte nesten debuten, og Supergrass hadde flere høydepunkter som kanskje toppet alt det der.

Midten og slutten av nittitallet var så definitivt i Supergrass sitt navn. Så kom det nye årtusenet, og gutta åpnet med et heller labert bidrag i form av Life on Other Planets. Singlene var fortsatt på plass, men noe manglet. Road To Rouen hjalp litt på æren, men det er først nå på småirriterende titulerte Diamond Hoo Ha, at de er i sin beste form siden 1999. Og det hørtes på Rockefeller. Til gangs.

Forrige gang jeg så Supergrass var de bare dager fra å slippe Diamond Hoo Ha, og nesten hele skiva ble levert med brukbar overbevisning i Edinburgh. Fokuset var likevel på Gaz Coombes, og hans mer og mer tydelige måne, så da var det kanskje greit at han hadde på seg hatt på Rockefeller. Det var også like etter, at bassist Mick Quinn hadde returnert med et brudd i ryggen etter å ha gått i søvne ut fra en balkong i Frankrike. En noe absurd hendelse altså, men Quinn har kommet seg på beina igjen og rocker slik han alltid har gjort.

Det er vel knapt noe skumlere enn rutinebasert rock. Og det kan kjapt virke som dette er ren rutine for Oxfordbandet, men det hjalp at de leverte den beste settlista jeg har sett de gjøre. Da de spilte på Bukta i fjor, og i Edinburgh i år, savnet jeg spesielt Alright og Mary.

Alright ble nok en gang utelatt, men denne gangen fikk vi i alle fall Mary, som var svært stor stas. Hvorfor de ikke byr på Alright lengre, det vet jeg ikke, men det er jo i grunn litt trist. At Life on Other Planets er helt utelatt hadde jeg egentlig ikke store problemer med, selv om Rush Hour Soul ikke hadde vært å forakte.

Dette settet ble åpnet på samme måte som Diamond Hoo Ha, med tittelsporet og singelen Bad Blood, og det fungerte overraskende bra. Men det er helt klart når de tar det tilbake til I Should Coco og She’s So Loose, at man blir skikkelig varm i kroppen. Så kom Moving, som de to forrige gangene har hatt et underlig temposkifte i forhold til studioversjonen. Denne gangen var dette fjernet, og en aldeles perfekt overgang mellom låtens to deler, gjorde det til et av kveldens høydepunkter. Det eneste jeg var fullstendig likegyldig til på settlista var deres aller nyeste single, Rebel in You, som vel må være deres kjipeste til nå.

Richard III tok det hele opp på et ekstatisk nivå igjen litt senere, i likhet med andre selvfølgeligheter som Strange Ones, Caught By The Fuzz, Pumping On Your Stereo og Sun Hits the Sky. Så kom en solid overraskelse da de tok løs på en knallcover av The Police-Next to You.

Når Lenny avsluttet, så var det i alle fall ingen tvil om at det skulle vart mye lengre. På lista over savnede låter så befant det seg til og med et par fra Diamond Hoo Ha, og da innser man at det på ingen måte er på tide å glemme Supergrass. Whisky & Green Tea var et av høydepunktene da den nye skiva ble presentert, samme med 345. Savnet av Alright står likevel sterkest, nok en gang.

Men dette er godt over godkjent fra de etter hvert så gamle traverne, og at de lovte å komme tilbake når det neste albumet kommer, betyr forhåpentligvis at vi kan forvente flere slike trivelige høstkvelder.

Bilder: Hilde Wallacher

Dette spilte Supergrass:
Diamond Hoo Ha Man
Bad Blood
She’s So Loose
Moving
Rebel In You
Ghost of a Friend
Late in the Day
Return of (Inspiration)
Richard III
Mary
Outside
St Petersburg
Strange Ones
Caught by the Fuzz
Pumping on Your Stereo
-----
Sun Hits the Sky
Next to You (The Police)
Lenny