Festival: Rockfest, Tromsø

Blå Rock, Tromsø 13. og 14. april 2007: Flott antifestival for tredje år på rad. Ideen om 8 Band, to kvelder med pur og primitiv rock'n'roll, og en deilig dose musikalsk nostalgi, fungerte utmerket også i år.

Rockfest er en helg på byen, med familien parkert hjemme. Det er også en fin anledning til å treffe gamle venner, drikke øl og ikke minst rense øregangene for americana, country, pop og annet som til daglig ruller over stereoanlegget. Med garasje og rock'n'roll, i alle former, som en slags fellesnevner har arrangør Egon Holstad gjennom tre år gjort happeningen til noe som kan sees på som de eldres opprør mot trendhysteriet blant musikkungdommen.

Fredagen ble sparket i gang av lokale The Considerate Lovers, som byr på rock i skjæringspunktet garasje/blues. At de har noe å fare med viser også Zoom/Urørt-seieren en tid tilbake, og gjennom aktiv konsertvirksomhet har de opparbeidet seg et godt rykte på den lokale rockescenen i ishavsbyen. Fortjent nok, for bandet har klart å skape et energisk musikalsk brygg, der gitarveggene og den intense vokalen viser et band som tar jobben på alvor.

Göteborg-bandet The Movements var noe av det jeg gledet meg mest til på forhånd. Vidunderlige Grain of Oates pløyde seg inn på min topp 10 liste for 2006, og med en uimotståelige, luftige 60-talls lyd skaper de viltre rykninger i mine øreganger.

Slektskapet til storebrødrene i The Soundtrack of Our Lives skinner gjennom, men The Movements har så vist mer å by på. Den lekne orgellyden fra skiva er også med bandet på scenen. Med en deilig 60-talls nostalgi spytter svenskene ut gylden rock som treffer hjerte og hjerne med samme kilende kraft. Tidløst, men den drøye halvtime ble for lite. En helaften med noe av det mest oppløftende fra Sverige, siden nevnte TSOOL åpenbarte seg på 90-tallet, står derfor høyt på ønskelisten. The Movements og sommer hørers dessuten opphissende ut.

Hører dere Øya? Eller Bukta?

Adolf sveis, du liksom!

Sveitsiske The Monsters (bildet) var festivalens sensasjon. Med 20 års fartstid innen grisete, rå og fengende rock'n'roll hadde veteranene ingen problemer med å feie over et måpende fredagsklart publikum - som fikk en humoristisk, stilfull utblåsning av garasje og punk midt i fleisen. Jeg må innrømme at jeg ikke har en eneste skive med bandet fra Bern, men live var dette en opplevelse.

Ikke siden salige Dead Moon fremførte sin svanesang i fjor høst, har jeg hatt samme følelse av å bli skambanket i en garasje med et smil rundt munnen. Og selv om bandet nok ikke er like bra på stereoanlegget, sånn til daglig, er de dynamitt i levende live. Sveitserne var også et underlig visuelt skue. Med en hårssveis hentet fra 40-tallet og matchende røde dresser, så The Monsters ut som et danseband fra helvete, og to trommesett signaliserte at dette er så langt unna Ole Ivars det er mulig å komme.

En sykt morsom opplevelse - som garantert vil bli snakket om i lang, lang tid.

My Midnight Creeps var på papiret årets trekkplaster, og med nye, kritikeroste Histamin i bagasjen burde alt ligge til rette for regelrett knockout.

Men Robert Burås & Co klarte ikke helt å innfri. Det var noe daft over bandet, og ved å tråkke fuzzpedalen i bånn gled låtene inn i et psykedelia-landskap der musikken ikke helt klarte å finne fremdriften, variasjonen og retningen som gjør den siste plata til en sann svir. Det kan også ha noe med at MMC var siste band på fredagen, og dermed var kanskje både band og publikum mettet. Det kan også ha noe med ”å hoppe etter Wirkola”, for bandet klarte aldri å følge opp utblåsningen til The Monsters. Men hvem ville gjort det?

Dag to, lørdagen, ble åpnet av 17-åringene i The Love Cramps. Trioen fra Tromsø har via foreldrenes platesamling funnet ut at Hendrix-influert rock og blues anno 67 er veien å gå. Uttrykket virker modent, og disse ungguttene ser ut til å satse hardt. Og ved å velge en form som åpner for improvisasjoner, vitner det om mye tid i øvingslokalet. Selv om bandet er i støpeskjeen er masse allerede på plass. Attityden og musikkforståelsen viser i alle fall et svært lovende band, som ennå må ha verge med seg når de spiller konserter.

Caddy er prosjektet til Thomas Dahl, som debuterte med Go Slow i fjor. På Blå Rock hadde han et kompetent og hardt arbeidene band i ryggen. At Dahl kan sin skole, viser også bidrag på Krøyt, Emphera og Turboneger sine plater. Den brede musikalske erfaring innen jazz, rock og visepop leder oss likevel - med Caddy - inn i et powerpop-landskap også Big Star, The Poesis og andre godbiter vandrer i. Fengende pop ikledd rockens røffhet var oppløftende bra og fungerte som et fett musikalsk glis. Thomas Dahl. Merk dere navnet.

Engelske Gin Palace presenterte festens eneste kvinne på scenen, Meaghan Wilkie, som frontet Londonbandet med P.J.Harvey-aktig vokal, støttet av trommer og gitar. Elementer fra blues, garasje og rockabilly skinner gjennom i musikken, som på primitivt vis føles friskere enn den velkjente britiske sutring innen populærmusikk. Det er ikke mye britpop i Gin Palace, som sløyfer bass, og på samme måte som i amerikanske The White Stripes` minimalisme, gjør bandet et dykk tilbake til essensen i rockens røtter. Fint med et feminint innslag også.

Dansk dynamitt

Finalen natt til søndag stod danske The Defectors for. Frontet av en to meter høy vokalist leverte danskene et energisk sett der Lux Interior lurte i bakgrunnen. Det handlet kanskje om det teatralske, en sirkusfølelse, men aller mest om det musikalske slektskapet til bautaen The Cramps. Hardt og energisk beviste danskene at landet har mer å by på enn slapp soul og vassen listepop. Og var samtidig et utmerket bevis på at rock ikke bare dreier seg om trender og fornyelse. The Defectors viste til fulle at den historiske skattekisten inneholder de viktigste elementene, også for fremtidens rockemusikk. Et knakende godt punktum på to viltre dager.

Vel blåst til arrangør Egon Holstad, som nok en gang presenterte en variert og fin meny på antifestivalen. Ved å la Oslo, og også Bergen til neste år, ta del i Rockfesten, vil arrangøren kunne vise større økonomiske muskler. Dermed kan vi kanskje forvente større (amerikanske) navn neste år. At festivalen dessuten er moden for offentlige støttekroner gir en lys følelse for fremtiden til en av årets hyggeligste helger. Antifestival, du liksom.

Sees i 2008.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kullrusk - spring spring spring spring spring

(Moserobie)

Med Per 'Ruskträsk' Johansson og Jonas Kullhammar i spissen, har Kullrusk for alvor utvida det tradisjonelle bruksfeltet for saksofon og klarinett.

Flere:

Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust
Sukpatch - 23