Parallell Label Night, Nasjonal Jazzscene 06.02.10

Bugge Wesseltoft er månedens musiker hos Nasjonal Jazzscene, og stiller både som utøver og kurator. Denne kvelden presenterte han etiketten Parallell med Erik Nylanders Orkester, Lekverk og Bugges Organ Club.

Det nystartede konseptet «månedens musiker» er Nasjonal Jazzscenes forlengelse av konsertserien Session, hvor en profilert musiker får booke fritt hver mandag i en måned. Denne sesongen åpner med at Bugge Wesseltoft gjennom hele februar har både mandagassessions og presenterer øvrige artister og band.

Første kuratorkonsert fant sted sist lørdag da plateselskapet Parallell hadde hele to plateslipp med Erik Nylanders Orkester og Lekverk, samtidig som Wesseltoft selv hadde invitert kvintetten Monoswezi til å avslutte aftenen med Bugges Organ Club.

Trommeslager Erik Nylander har etter endt utdannelse ved jazzlinja i Trondheim markert seg som en allsidig og sterk musiker i flere band, deriblant Ola Kvernberg Trio, Kobert og Magic Pocket. Erik Nylanders Orkester er hans ferskeste prosjekt som nå er ute med platen A Festa Vale Tudo, en inspilling med en sekstett hvor oppgitt referanseramme spenner fra Sigur Rós til indisk raga via friimprovisasjon. På scenen på Victoria denne kvelden fant vi en kvartett bestående av vokalist Hanna Gjermundrød, brødrene Ole Morten og Petter Vågan på bass og gitarer, foruten Nylander selv.

Uten å ha hørt selve platen, har jeg i utgangspunktet et svært godt inntrykk av dette orkesteret. Det er en god og kreativ sammensetning av musikere som setter alle musikalske grenser til side og heller lar seg henrive av egne impulser innenfor eget rammeverk. Det er også Nylanders intensjon bak bandet, noe som på sett og vis er med på å illustrere hvilken musikk dagens jazzutøvere faktisk hører på, komprimert ned til ett band og én plate.

Følgelig spriker uttrykket fra låt til låt, fra et sensitivt vokalsentrum i det ene øyeblikket, til en kaotisk og progressiv rockelåt i det neste, tilbake til gitarknitring og friperkusjon i neste strekk. I studio kan dette klippes og limes til en gjennomtenkt helhet, mens live må helheten skapes intuitivt. Lørdagens opptreden ble i så måte preget av en avtalt settliste, og også solistliste. Kanskje var det meningen å følge en slik streng struktur, men på tross av fine enkeltprestasjoner – særlig fra Hanna Gjermundrød – ser jeg for meg at liveformatet for dette bandet vil sitte bare bedre og bedre fremover.

Svenske Lekverk setter rett og slett «hverdag» på dagsorden med sitt siste prosjekt. Piano/bass/tromme-trioen snakker om oppvaskbørsten, barbermaskinen og bordet som er arvet etter mormor når de promoterer sin helt ferske plate Everyday. Her får vi sjarmerende synthlyder og kjøkkenromstering om hverandre mellom lekende melodier, støttet av et jovialt komp. Flåsete beskrevet, men sånn er det faktisk.

Det er nemlig ingen tvil om at Adam Forkelid på tangenter, Putte Johander på bass og Jon Fält på trommer lykkes i å smitte et hverdagslig smil om munnen over på lytteren når de enkelt og greit leker seg på scenen som en helt annen hverdagslig ting. Tuftet på enten en enslig basslinje eller et melodiøst motiv, er det like mange populærmusikalske som jazzihstoriske forbindelser å høre i musikken. At de i tillegg frir til publikum med et sceneshow gjennomsyret av humor basert på performance-tull og tøys, gjør ikke bare at Lekverk lever opp til navnet sitt, det legger samtidig an en viss fallhøyde. En intendert pinlig stillhet i salen er ikke like morsom sjette gang.

Men jeg skal ikke grinebite og si at jeg ikke likte konserten, for all musikk bør ha plass til tulling så lenge et musikalsk alvor er ivaretatt. Og dét fikk Lekverk jammen til.

En time etter annonsert spillestart, gikk klubbkonseptet kalt Bugges Organ Club på scenen. Kurator Bugge Wesseltoft hadde invitert saxofonist og Parallell-medgründer Hallvard Godals kvintett Monoswezi, som han grunnla etter et opphold i Mosambik, til å gjøre en session på tampen. Men samme hvor spennende det kan høres ut med en mosambiker på djembe, en zimbabwer på marimba, to svensker på trommer og bass og to nordmenn på saxofon og B3, må jeg som ærlig lytter medgi at dette var heller uengasjerende.

Det samme må jeg i grunnen konkludere med om kvelden for øvrig. Her var flere gode stunder, men jeg satt hele tiden og ventet på en tydeligere nerve, en musikalsk brodd, som kunne gjøre opplevelsen i hvert fall ett hakk hvassere. Dessverre skjedde ikke det.

Sjekk likevel ut både Parallell og Bugges øvrige konserter, det kan jeg gjerne anbefale.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo