Bukta 2011: Tromsø Rock City

Tromsørocken viser muskler, Buktafestivalen med sterke nordnorske innslag i år.

Foto: Mona Steffensen & Øyvind Rones (flere bilder i galleri du kommer til ved å trykke på vilkårlig bilde)

Ved å studere programmet til by:Larm de siste årene kan det virke som om musikkbyen Tromsø er i dvale, noe som selvsagt ikke stemmer. Tvert i mot, noe ferske og lovende tilvekster på flere kanter underbygger. Buktafestivalen hadde i år en sterk nordnorsk kontingent på programmet. Mange av artistene levert også konserthøydepunkter blant de beste på festivalen, og med dét understreker faktumet at musikkbyen Tromsø lever i beste velgående, selv om vår selvsentriske hovedstad ser ut til å tro noe annet. Her følger en oppsummering av Bukta sett med Tromsø-briller.

The Northern Lies, Little Henrik 16. juli

I løpet av noen måneder har folkpop-trioen The Northern Lies blitt et av de sterkeste konsertkortene i Tromsø. Bandet, bestående av ringrevene Henry Johnsen (The Considerate Lovers), Håvard Stangnes (Badger) og Anne Nymo Trulsen (Hekla Stålstrenga), ble startet på tampen av fjoråret og har allerede levert et knippe småmagiske konserter, blant annet under Bransjefestivalen Tromsø Sound City og som support til The Handsome Family noen måneder tilbake.

Musikalsk snakker vi om smektende folkpop og følsom countryrock, fremført av et band som imponerer musikalsk med et låtmateriale som føles mer enn modent for vinylriller.

Vokalist Henry Johnsen har en stemme som virkelig kommer til sin rette i denne tappingen. Ikke fordi han synger dårlig i front av The Considerate Lovers, langt derifra, men fordi den følsomme crooneren i front av dette bandet har langt flere strenger å spille på. Fra vare kyss til energiske utblåsninger, vokalen er praktfullt til stede hele veien. Og når stemmebåndene halvveis i settet er blitt skikkelig varme, fanges voldsomme kraftanstrengelser med en rusten følsomhet som får nakkehårene til å reise, også på grunn av den musikalske innpakkingen bandet svøper inn sine sanger i.

På gitar, steel, mandolin, kor og mye mer finner i strengemagiker Håvard Stagnes, som fargelegger musikken med imponerende stødig hånd, godt hjulpet av en flørtende Anne Nymo Trulsen på piano og smektende backingvokal. Ja, så synger hun også i fremste rekke på en del av låtene – samt binder settet sammen på ytterst sjarmerende vis. Til sammen fremstår trioen som noe av det fineste i Tromsø for øyeblikket.

Konserten på den minste scenen, Little Henrik, var som alle konsertene der preget av håpløse forhold for de som ville se noe annet enn bakhoder, dog ikke for undertegnende som denne gangen sto - med en liten klump i halsen - på fremste rekke.

Vishnu, Paradisbukta 16. juli

At Vishnu ikke ble tatt ut til årets by:Larm var en skandale. At bandet ikke heller ble plukket ut av Øyafestivalen ligner på det samme, all den tid bandet for øyeblikket fremstår blant de aller fremste innen norske mollstemt rock'n'roll. Vishnu har vokst enormt som band det siste året, noe konserten på Bukta også underbygget. Tromsøbandet sto for eksempel ikke noe tilbake for den eldre garde i Kitchie Kitchie Ki Me O. Tvert i mot, Vishnu leverte en adskillig hvassere konsert enn den “supergruppa” sto bak på storscenen to dager tidligere, selv om Tor Thomassen & co slet noe infernalsk med lyden i starten da de kom til dekket bord som sisteband i Paradisbukta i år.

Lyden i Paradisbukta er noe Bukta øyeblikkelig må gjøre noe med. Mange av konsertene på en ellers flott scene ble i år skjemmet av gjennomgående dårlig lyd. Her må det investeres i bedre lydanlegg, noe festivalen burde ha økonomi i massevis til å gjøre.

Alt lå virkelig til rette for at Vishnu skulle innta tronen på hjemmebane. Et stort og forventningsfullt publikum, nydelig stemning, smil og varme. Tipper bandet følte på det samme da de inntok scenen i Paradisbukta. Et stykke bak var det imidlertid ikke mulig å høre en døyt av gitaren, da konserten startet med helt for jævlig irriterende dårlig lyd. Heldigvis ble den adskillig bedre ved å forflytte seg nærmere scenen. Derfra og til mål var dette det aller beste jeg har hørt fra Vishnu, noensinne. Til tross for en lyd som ikke akkurat var på bandets side.

Med ropert og smakfulle vibber av Tommy Tokyo varsler Vishnu nye toner i sitt mørke noir-repertoar, noe som fungerer aldeles strålende i møte med et allerede bunnsolid låtmateriale. Veldig kledelig at bandet turte å ta musikken så langt ned som de gjorde da crooneren Tor Thomassen dypdykket i blåfarget tristesse mellom støyende aggresjon fra fjorårets fine debutalbum, Outskirts of Love. Vishnu gav oss også én helt ny – og veldig lovende - låt med The Storm, som med sine ekko av The Doors blir å finne på bandets oppfølger som er under oppseiling.

Vishnu har gjort, og gjør ennå, en rekke festivaljobber i sommer. De har også spilt en rekke klubbkonserter landet rund i vår. Alt dette mens de også har spilt inn nytt materiale. Det er ingen tvil om at bandet er inne i en kreativ periode der overskuddet også kan føles fra scenen. Vishnu virker skjerpet og ser ut til å mene alvor med sin satsning, og vil da med letthet og største selvfølge kunne ta steget over til den største scenen på Bukta neste år.

Rart da at Øya ikke en gang ryddet plass til et av Norges fineste rockband på sitt klubbprogram.

The Replaceable Heads, Driv 16. juli

Selv om denne banden har tilhold i Oslo, er linken til Tromsø så sterk at The Replaceable Heads hører hjemme her. Norges beste punkband med klassisk tilnærming? Tja, jeg har i alle fall ikke hørt så veldig mye av tøffere old-school-punk i rødt, hvitt og blått enn det Per Ivar Jensen (øverste bilde) og hans menn med imponerende intensivitet leverte som aller siste band under Bukta 2011.

Per Ivar Jensen satte sine avtrykk i Tromsørocken med bragder i eventyrlig energiske Diddy Wah Diddy og senere Per Ivars Orkester på nittitallet. De siste årene har filmskaperen og låtskriveren, fra sin base i hovedstaden, fått på beina et nytt slagkraftig mannskap. The Replaceable Heads slapp sitt debutalbum i 2007 til en blank femmer her på huset, og karakteristikk som en tilsmusset og billig juvel, en de fleste vil overse, men som skinner nok til at noen vil plukke den opp og jublende stikke ned i lomma - med en følelse av å ha funnet en liten skatt.

Danseglade Glad To Be Happy får nå sin oppfølger fra bandet som fortsetter å bytte ut trommiser i Spinal Tap-tempo. Nå er det Paulo Velasquez som pisker rytmen. Trommeslageren spiller ellers i Turdus Musicus og F.A.C.E., og leverer som vanlig varene bak trommesettet – også i The Replaceable Heads som føles tightere i 2011-utgaven enn noensinne. At bandet klarer å holde tempoet oppe, med en fresende Jensen i front, hele veien mot konsertslutt, vitner om langt bedre kondisjon enn skribentens.

The Replaceable Heads oser av spilleglede og smittende entusiasme, og dykker i denne penns røtter med 77-punk der det meste klaffer, enten vi snakker om sinna gitarer, autoritær vokal, bjeffende koringer eller et batteri som truer med juling. Man kan bli i godt humør av mindre!

The Replaceable Heads er klare med albumslipp av The Vodka Plan, i august spiller bandet på Last Train i Oslo.

Kamikaze a Go Go, Driv 16. juli

Ellers må Kamikaze a Go Go nevnes i positive vendinger. Tromsøbandet har fått til mye på kort tid. 10-tommer, spillinger ute og hjemme, alt etter at de startet opp ett halvår tilbake. Med sin energiske framtoning føles bandet både tungt, sinna og sprettent lekent på samme tid. Konserten på Driv inneholdt det beste jeg har sett og hørt av Carl Christian Lein Størmer (bildet over) & Co, bandet virker å ha satt seg etter en rekke konserter de siste månedene.

Kamikaze a Go Go står virkelig fram som et nytt friskt pust på rockscenen i Tromsø, jeg applauderer i alle fall den positive energien til bandet som er klar for klubbkonsert under Øyafestivalen i Oslo.

Man kan selvsagt ikke unngå å trekke fram The Pussycats i denne settingen, og om popveteranene er det bare å si at de slett ikke dummet seg ut, noe som gjorde at bookingen som headliner i Bukta ikke blir stående igjen som en gamliskalkun. Det føles både rett og riktig at bandet som varmet opp for Rolling Stones på sekstitallet fikk muligheten til å avslutte festivalen med sin siste konsert i Telegrafbukta, for nå skal vel forhåpentlig pensjonisttilværelsen nytes.

Kudos til Bukta som også sto bak eksklusiv hyllestvinyl til Tromsøs legendariske pop-pusekatter.

Tilslutt må det nevnes at vinneren av Buktas demokonkurranse, Lisa Skoglund, leverte en flott halvtime på den minste scenen, med et låtmateriale og musikalsk innpakning som gjorde konserten til den unge, lokale singer/songwriteren mye mer interessant enn de søvndyssende tonene til Melissa Horn som vi fikk servert i forveien.

At Badger og supererinnbytter på Bukta, Taliban Airways (erstattet Gallows) – og flere andre for øvrig - ikke nevnes, har noe med at jeg dessverre ikke fikk sett de.

Nevnes på tampen må derimot popfine Cold Mailman, selv om bandet kommer fra Bodø.

En rangering av hva som var Buktas aller beste konserter i år er rett rundt hjørnet.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Boom Boom

(Jazzland Rec.)

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere:

Björk - Greatest Hits
Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics