Trondheim jazzfestival – en oppsummering

Vår utsendte til jazzfestivalen i Trondheim oppsummerer noen av konsertene han fikk med seg i år.

Godt og vel halvannen uke har Trondheim jazzfestival – eller jazz fest .no, som logoen sier – holdt det gående i trønderhovedstaden. Et fyldig og variert program har blitt presentert, med et tett utvalg av interessante arrangementer. En god tradisjon med festivalen er Fokus, hvor gjestende artister holder en times seminar om hva de vil, og som regel er det en god blanding av spill og prat.

Her følger et par betraktninger på noen konserter groove har hatt anledning til å overvære.

The Cookers
"Amerikansk jazzhistorie – rett i kroppen!", sto det i programmet. Og man kan si det sånn at heldigvis kom andre kontinenter og tok over. Jeg kan ikke påstå at settet de eldre herrene i The Cookers spilte lørdag 31. mai er representativt for hele den amerikanske jazzhistorien, men hvis vi avgrenser oss til å snakke om bebop og hardbop, er dette musikk som viser til disse epokene. Det sørgelige ved denne konserten var at amerikanerne faktisk ikke gjorde det så godt.

Ordet og fenomenet køjazz kunne ikke stemme bedre, større forutsigbarhet har jeg ikke sett på lang tid. I mine ører er det ikke så mye musikk som kommer ut av et band når det kjører gjennom temaet på en låt, for så å la en etter en etter en lire av seg solo på solo. Det er mange toner, men formmessig er det fryktelig monotont å høre på.

Og det hjalp ikke at den fire mann store blåserekken fremsto som overraskende utight, ei heller at trommisen hadde en tendens til å overspille eller at bassisten så så gammel ut at det ikke var rart at det skortet på intensitet i spillet hans. Dessuten var lyden i hele rommet og spesielt fra den stakkars pianisten skremmende flat.

Det var mye som ikke stemte for dem totalt sett, men det skal være sagt at enkelte kor, som fra saxofonistene Billy Harper og Craig Handy, hadde noe ved seg og var riktig gode å høre på. Men som jeg tror jeg har poengtert, disse lyspunktene druknet i for mye rutine, for faste rammer. La oss kalle det avtalefestet pensjonistjazz.

Hegdal – Kvernberg 4
De to bymusikerne Eirik Hegdal og Ola Kvernberg er også landsledende på sine instrumenter, og har satt sammen en kvartett hvor Rune Nergaard spiller bass og Truls Rønning sitter bak trommene. Tirsdag 3. juni fylte de bittelille Credo både med mennesker og nesten like mange antall celsiusgrader.

Saxofonist Hegdal og fiolinist Kvernberg hadde skrevet låtene som ble spilt de siste tre kvarterene, som var den stunden jeg rakk å være der. Det vandret fra høyt til lavt i karakter, skjønt det var tydelig at de er glade i å spille sterkt og drivende. Og fritt. Det improvisatoriske er viktig i musikken de representerer, hvor det som er nedskrevet gjerne bare er en skisse for hvordan låta skal utarte seg. Lengre og åpne strekk er derfor selvsagt, og byr på et godt utbytte for den som lytter.

I løpet av året kommer bandet med plate, det blir spennende å høre hvordan det låter. Det jeg kan si for sikkert, er at denne kvelden på Credo låt det steintøft.

Dobbelkonsert: Organic Jukebox / Shining
For 150 kroner kunne festivalen onsdag 4. juni tilby to konserter fra hvert sitt univers. Espen Reinertsens akustiske kvartett Organic Jukebox startet. Dette er harmløs og omgjengelig jazz spilt etter dagens ideal, som sier "spill litt stygt, så blir det fint". For det var fint, men muligens litt slapt og umotivert. Det var i grunnen vanskelig å engasjere seg i denne konserten. Men en annen årsak til dette var at det lå en forventning i rommet, jeg tror mange kom for å høre neste band. En time senere skulle nemlig Shining spille.

Og Shining har heller lite til felles med Organic Jukebox. Dette bandet som startet som en helakustisk Coleman/Coltrane-frijazzkonstellasjon tidligere dette tiåret, med musikere som kom fra ganske forskjellige steder, har nå blitt et helt nytt band musikalsk sett med mørk gitar og rocketrommer. Siden den manifesterende platen med den lange tittelen In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster kom i 2005, har bandet ikke bare utviklet seg mer og mer, men også vunnet stor respekt fra mange hold.

Dette beviste de noe så til de grader på Blæst, med en hardtslående og engasjert og inspirert konsert foran jazzpublikummet. Lyden av dem er så tung at man må kalle det metall, samtidig er mange av elementene her, særlig fra Jørgen Munkebys saxofon, klart hentet fra jazz. Til sammen blir dette komplisert rock og svartmalt impro om hverandre. Satanjazz, som jeg overhørte funksjonæren i døra forklare en gjest. Munkeby har uttalt at de jobber sjangerfritt, noe som stemmer til punkt og prikke når man hører dem. Og i forlengelsen av dette, er det ingen overraskende konstellasjon Moldejazz har bestilt et verk av, når Shining og Enslaved sammen lager musikk under årets festival i juli.

Earth Died Screaming
Fredag kveld rakk jeg bare så vidt å høre litt musikk, men i gjengjeld hadde jeg sett frem til denne konserten. Marita Røstad og Stian Leknes inviterte til en hyllest til Tom Waits, noe som i programmet virket svært forlokkende. Og med et akkurat surt nok piano, whisky i Leknes' glass og noen kvadratmeter skrangleperk, var det klart for en norsk hilsen til den amerikanske legenden.

Bandet for øvrig, med trommer, bass, gitar og trompet, kompletterte dette uttrykket Waits er så kjent for. Han er blant de få i verden som får enkel, stygg og hengslete musikk til å høres ut som jordbær med sukker og fløte. Tendensen til dette var der også på Blæst denne kvelden, men kanskje mest når alle instrumenter, også oljefatet, ble brukt.

En stor del av konserten tok nemlig for seg Waits' viserepertoar, hvor Røstad på vokal og piano og Leknes på vokal og alkohol bestandig var en unisontsyngende duo, tidvis utfylt av Hayden Powell på trompet. I og for seg ikke noe galt i dette, men det kom litt uventet på meg at mesteparten skulle ligge så langt nede i terrenget. For bandet låt absolutt best når alle spilte alt, og det kunne de godt ha gjort mer.

Etienne Mbappé
Mange lovord er sagt om denne bassisten fra Kamerun, som bor i Frankrike og kom ens ærend hit for å spille i Trondheim lørdag. Han stiller sterkt i stilen han representerer, som for mange er en imponerende sjanger, men som for andre fort blir for glattpolert. Personlig må jeg innrømme å tilhøre den siste gruppen. Det blir ofte for rent og perfekt, og den crispy lyden i bassen har jeg også en del å utsette på. Musikken har tydelige koblinger tilbake til åttitallets fusion, og er lillebroren til andre storheter som Marcus Miller, Victor Bailey og Victor Wooten. Liker man stilen, var det nok en bra konsert. Liker man ikke stilen, går man etter tredje låt. Og så freidig var jeg.

--

Når jeg sitter her og går gjennom hva jeg har sett og ikke sett, og hva jeg har likt og ikke likt, er det faktisk en del negativt som kommer frem. Det er nok ganske tilfeldig, vil jeg både tro og håpe, for festivalen har absolutt bydd på gode konserter også. Men det har seg en gang slik at sannhetens ord må frem, og det er ikke til å stikke under en stol at årets jazzfest i Trondheim vant nordmennene. Norsk musikk er knallbra, og selv om den kanskje er mest synlig og tilgjengelig her hjemme, er det noe vi bør være stolte av.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deradoorian - Mind Raft EP

(Lovepump United)

Sophisticated, sultry and confident debut from Dirty Projectors' Deradoorian

Flere:

Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress
Motörhead - Inferno