Øyaintervju: Yeasayer

Yeasayer er plutselig et av de mest etablerte såkalte indiebandene. Selv sier de det er fordi de leverer de beste konsertene og er mer spennende enn andre.

- Vi leverte jo en av de beste konsertene på Øya i 2008, forteller gitarist Anand Wilder.

- Ja, det var faktisk den beste konserten i Øya sin historie, skyter vokalist Chris Keating inn kjapt.

Det er flaks at man kan spore enn viss grad av ironi når New York-bandet blåser opp sine egne egoer i stor stil. Wilder og Keating er ettertraktet for tiden, og turnerer omtrent konstant.

Likevel blir man nysgjerrig, og velger å se forbi ironien. Hvem har sagt at det var den beste konserten noensinne?

- En liten goblin som jeg har i skapet mitt hjemme, forteller Keating og virker nesten snurt for at jeg ikke fulgte den ironiske tonen.

Mer spennende enn Animal Collective

Yeasayer opplevde å bli heist opp i skyene av både kritikere, blogger og publikum da de slapp sitt debutalbum, All Hour Cymbals, i 2007.

- Platene har faktisk solgt omtrent like mye, forteller Wilder. Men nå skal det jo være sagt at vi ikke solgte særlig mange av den første heller da. Men det ville jo vært for jævlig om vi hadde solgt mindre av den andre da.

Da har dere jo oppnådd mer enn de fleste som har opplevd den type hype?

- Ja mulig det. Whatever, det var sikkert ikke fortjent likevel, sier Keating og forsøker å kjøre videre på den ironiske tonen.

Når groove.no snakker med de er det passende nok mens Panda Bear har lydsjekk i teltet ved siden av. Er familiefølelsen man får av å høre på New York-band som dere korrekt? Det virker nesten som en slags klikk der borte – Animal Collective for eksempel?

- Nja. Vi er vel som et mer spennende Animal Collective. Men vi er strengt tatt veldig lite i New York, forklarer Wilder. Men det var kanskje litt slik før vi begynte å leve ut drømmen.

- Marerittet, utbryter Keating og korrigerer Wilder.

Jøss, har det vært et mareritt å bli indie superstjerner?

- Nei, sier Keating og stopper umiddelbart uten å glise ironisk denne gangen.

Nei vel. Bandet virker halvveis ambivalente til hele intervjusettingen plutselig.

Over til noe annet da.

Bandet ankom Øya i god tid før sin egen konsert, og fikk med seg flere konserter på festivalens første dag.

- Serena Maneesh var helt drøye! Og Shining! Wow altså, begynner Wilder ivrig.

- Men det er veldig mye dårlig popmusikk her, fortsetter han. Dere vet hvordan man gjør mørke og aggressive ting, sånne ting man ser og blir livredde for hva lyden som kommer ut av monitorene er i stand til å gjøre med en.

- Men nei, popmusikken her gir meg ingenting.

Kanskje er det derfor popmusikken til Yeasayer har falt i smak hos nordmenn?

- Ja, kanskje det. Vi lager popmusikk nordmenn kan vandre inn i mørket til, foreslår Wilder.

Har dere startet arbeidet med album nummer tre da?

- Ja, det begynner å nærme seg at vi skal starte arbeid med det, begynner Keating, og drar et lurt grimase.

Noen tanker om hvordan det kommer til å bli?

- Det er nok konfidensielt, sier Keating bestemt.

Wilder er litt mer ivrig etter å fortelle litt om planene, uten at det virker som man kan ta så veldig mye av det alvorlig.

- Det kommer til å være flere låter. Nesten femti prosent flere låter enn før.

Man kan altså være trygge på at selv om man nok må vente lenge på å få høre dette, så får man så det holder når Yeasayer returnerer med ny plate.

Foto: Steffen Rikenberg/Øyafestivalen.





comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jens Lekman - Night Falls over Kortedala

(Service / Secretly Canadian)

Etter noen år med diverse samarbeid verden over er Lekman endelig ute av studioet igjen, og Skandinavia holder pusten.

Flere:

The Streets - Original Pirate Material
The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells