Kongsberg Jazzfestival: Motif m/gjester, Smeltehytta, 8-7-2005

Tamt. Reddet av Wiik og Kullhammar.

Motif debuterte i fjor på Aim Records. Albumet besto av brukbart og variert låtmateriale, men preget jevnt over av lite egenart og ofte ganske tam framføring, selv med noen høydepunkter. Motif-Motif har allikevel vært gjenstand for god kritikk både i Norge og i utenlandske medier, og de har i løpet av karrieren antagelig gjort flere jobber i utlandet enn i Norge. Det sier ikke nødvendigvis så mye; medlemmene har mye å gjøre i andre band som hyppigere opptrer på konsertplakatene, som Shining (Håkon Mjåset Johansen, trommer), Roundtrip (Ole Morten Vågan, bass), Jaga Jazzist, Jacob Young Band (Mathias Eick, trompet) og Nymo og Nymo (Atle Nymo, tenorsaksofon). Et viktig poeng er at Håvard Wiik erstattet David Tor Jonsson som pianist på denne konserten.



Vågan stod for de fleste komposisjonene på albumet, og det har kommet en del nye låter til siden i fjor. Eick var signert et par av låtene framført på denne konserten, og det er klart at de sliter med det samme problemet som på albumet: Låtene har for det meste potensiale, de har dynamikk og et driv, men som på plate: Det fantes ikke nok sprut og energi i bandet til å løfte dem opp og ut til publikum i Smeltehytta. Tilløpene til det mer frie, løsslupne og groovy drivet som representerer høydepunktene på albumet, der Vågan og Johansen kan spille på hverandre og utløse energi, ble effektivt undertrykt, og Vågan/Johansen kom ikke til sin rett før Jonas Kullhammar entret scenen på siste låt og endelig pustet liv i dem. Da så det ut til at bandet frigjorde seg.

Før det bestod høydepunktene av et par lekre soloer av Wiik, og en rå bass-solo av Vågan. Nymo og Eick var tamme og kraftløse i forhold til Kullhammar. Melodiene sitter, men uten energi i framføringen ble det ganske dødt.

Motif ble omtalt som unge nye kometer under introduksjonen. Vel, det ser ut til at Motif har kommet inn i atmosfæren og brent opp kruttet de tok med seg fra jazzutdannelsen i Trondheim. Gjestene Wiik og Kullhammar stjal showet, uten dem hadde konserten antgelig blitt en ganske traurig affære.

Smelthytta er uegnet som konsertlokale. Den avlange salen gjør at bare de 30-40 nærmeste, hvis det er så mange, får den nærheten til band og lyd man er avhengig av som publikummer. Når PA-anlegget ikke greier å distribuere lyden til resten av salen blir det nesten meningsløst å selge flere billetter. I tillegg er inneklimaet uutholdelig.

Det kan heller ikke være noe særlig for bandet å gjøre konsert under disse betingelsene, og Motif led nok dessverre av dette.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Magnet - On Your Side
Gluecifer - Automatic Thrill