Daniel Johnston, Rockefeller 09.04.2010

Overorkesterert og bortgjemt ble Daniel Johnstons visitt en gedigen skuffelse.

Relaterte sider:

Daniel Johnston

Foto: Øyvind Rones

Første gang jeg så Daniel Johnston var på Quartfestivalen i 2003. Johnston var da ukjent for meg, men jeg hadde hørt rykter om en helt spesiell artist. Jeg ble heller ikke skuffet. Johnston stilte i grå joggebukse, marineblå t-skjorte, og var også på den tiden en eldre herremann, med grått, fettet hår og kulemage.

Konserten gjorde han helt alene, bare hjulpet av en kassegitar og et piano. For meg, og sikkert mange andre, var det umulig ikke å bli sjarmert. Flere ganger, mens han lespet seg gjennom sine merkelige, abstrakte og naive låter, måtte han stoppe for å bla i låtheftet, mens han ved andre anledninger måtte gi opp midt i låter. Konserten avsluttet han med å love tre ekstranumre, og fremføre to.

Slik begynte det også på Rockefeller, hvor Johnson alene fremførte de første tre låtene. Etter denne sekvensen fikk han imidlertid hjelp av et backingband (mer korrekt; Orkester), bestående av intet mindre enn ti (tror jeg) instrumentalister. Johnston satte seg da ned på sin stol med låtheftet foran seg, manøvrerte mikrofonen med sin sterkt skjelvende hånd, mens hans tilsynelatende slåss mot all verdens krefter for å kunne fremføre låtene.

Slikt gjør selvfølgelig inntrykk, og når han synger låten Mind Movies fra hans siste album, Is and always was (2009), er det vanskelig ikke å bli berørt av en åpenhjertig og selvransakende strofe som; ”I`m just a psycho trying to write a song”. I løpet av konserten blir det imidlertid mer og mer opplagt at det enorme orkesteret vil ta sin plass, og dermed dra fokus bort fra Johnston.

Etterhvert er det nesten så man glemmer hvor unik denne artisten er, fordi han har med seg et orkester som tilsynelatende forsøker å polere bort alle hans skavanker. Spesielt ille blir det når trommisen begynner å telle opp rytmen, mens Johnston kommuniserer med publikum. Enda verre blir det når Johnston tar seg fem minutter backstage, og orkesteret følger opp med en like lang taffel-sekvens, fremført som om det var dem, og ikke Johnston, publikum var kommet for å se. For min del kunne hele gjengen like godt tatt en pause sammen med Johnston.

Jeg skal likevel trå forsiktig. Kanskje føler Johnston, ustabil som han er, at han må ha et enormt backingband for å tørre å legge ut på en større turne. Likevel drukner han helt i det store bandet, og fokuset forsvinner fra hans vakre melodier om klønete kjærliget. For meg er det Johnstons annerledeshet som gjør ham unik som artist, og jeg ser ikke noen grunn til å forsøke å pynte for mye på dette, og det gjør meg heller ingenting om det noen ganger blir krøll, slik som på Quart-festivalen. Min oppfordring er å gi Johnston den hjelpen han trenger for å opptre, men ikke la den unike artisten drukne blant trompeter, tromboner, strykere og gitarer. Til det er han for enestående.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

(30/30)

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere:

Sigur Rós - Takk
Loscil - Triple Point