Buktafestivalen 2010

Praktfullt vær og hyggelig stemning, men uforståelig slapp booking kombinert med headlinere som skuffet stort, gjorde festivalen til den svakeste på mange år.

Foto: Gøran Stensrud

Denne penn skulle egentlig ikke på Bukta i år, men på grunn av omstendigheter jeg ikke skal trøtte dere med, ble det likevel mulig – med armen i fatle og hodet på snei - å få med seg festivalen i Tromsø også i år. Værgudene var helt klart i godt humør, to av dagene var i praktfullt sommervær, lett da å ikke grine på nesen når kun fredagen bød på små regnbyger.

Bukta har gjennom mange år bygd opp en infrastruktur som til de grader fungerer. Logistikken er utmerket, bongsystemet, matservering og toalettforhold er glimrende hele veien, og så vidt jeg fikk med meg var det ingen forsinkelser på konsertene. Alt gikk som planlagt. Det er dermed lett å skryte av den fantastiske innsatsen som Bukta-staben og de friville gjør for å holde hjulene i gang på en festival som har alle muligheter til å bli blant de beste i Norge. Lokaliseringen i Telegrafbukta er perfekt, omgivelsene er fantastisk vakre, men i år skortet det musikalske – og dét er jo det aller viktigste for en hver festival.

En offensiv festivalsjef gikk på forhånd ut og annonserte tidenes program. Det er jeg med respekt å melde fullstendig uenig i. At Robert Dyrnes også brukte festivalstarten til å rakke ned på resten av byen, der utesteder og servicebedrifter fikk karakteristikken gratispassasjerer, var mildt sagt oppsiktsvekkende og kanskje et tegn på at den mektige festivalgeneralen er i ferd med å miste bakkekontakten. Dette ble for øvrig også knallhardt kommentert av kulturredaktøren i Nordlys, som kaller Dyrnes – med rette – for sutrete og barnslig.

Bukta, med sin bunnsolide økonomi, burde selvsagt investert penger i klubbscenen i Tromsø, og resten av Nord-Norge for den del. Denne penn har utfordret Bukta til å gjøre som Øya, nemlig å ha en klubbdag i forkant av festivalen, der Tromsøs klubber blir dratt med i festivalen. Bukta burde også arrangert MANGE konserter på nettene, de to arrangementene på Studenthuset Driv (The Goo Men og Senjahopen) er selvsagt alt for pinglete. At Bukta ikke skjønner at klubbscenen i Tromsø er viktig for festivalen, er rett og slett ufattelig. Jeg anbefaler kurs hos Øya for å se hvordan man lager en festival som inviterer resten av byen med på moroa.

Over til det musikalske. På forhånd hadde jeg sett for meg legendariske Dinosaur Jr som årets høydepunkt. Så feil kan man ta. Den kraftfulle trioen var med å definere amerikansk undergrunnsrock på åttitallet, og ledet av en av rockens fineste gitarister, J Mascis, har bandet på oppsiktsvekkende vis gjort comeback med to av de beste platene som kom på tampen av forrige tiår. Denne penn har sett bandet levere en utsøkt konsert tidligere, men på Buktas hovedscene var imidlertid Dinosaur Jr fullstendig uinspirert. Det låt grusomt når de planket seg gjennom storartede låter som Out There og Start Choppin uten glød, ja uten noe som helst. En sur Mascis så ut som om han helst ville vært et helt annet sted, mens Lou Barlow i alle fall forsøkte å tenne gnister, uten hell dessverre. Den nye trommeslageren (Murph var ikke med) gjorde også en helt grei jobb, uten at det gjorde noe fra eller til.

Det meste av publikummet forlot Telegrafbukta lenge før konserten var ferdig, og det kunne man i grunn ikke si noe på. For dette var festivalens store, store og hjerteskjærende sure nedtur.

Og det var flere. Lørdagens headliner Juliette Lewis er helt klart best som skuespiller. Konserten hun sto bak i front av The Licks var anmassende, teatralsk og fullstendig tom for innhold. Her skulle det liksom rockes, men den veike stemmen og det urkjedelige konseptet falt til bakken som en død stein. Heller ikke bluesriffende Clutch hadde mye å tilby. Helt ok til å begynne med, deretter repeterende kjedelig, selv om jeg kjenner opp til flere som likte det de hørte. Danko Jones på Bukta for tredje gang (!) leverte det vi forventet, småtøft i flekkene, men jeg begynner ærlig talt å bli lei de samme gamle vitsene og meldingene som canadieren har lirt av seg i årevis. Musikalsk var krafttrioen også adskillig bleikere enn jeg har sett de ved tidligere anledninger.

På kontoen for habile konserter under årets Bukta må John Olav Nilsen og Gjengen nevnes. I regnværet på fredag burde de ha vært i riktig element, men fra den største scenen brukte bandet halve konserten før de endelig mot slutten fikk det til å klaffe. Det hadde nok noe med at hovedscenen ble for stor, og ikke minst en følelse av at norske kritikere har gjort bandet en bjørnetjeneste ved den unisone opphausingen i fjor. Loddefjord-bandet sto IKKE bak fjorårets beste plate, selv om debuten er finfin den. Det samme var konserten på Bukta, selv om bandet helgen før, på lille Træna, gjorde en ennå bedre jobb.

Fint var også det lille jeg fikk med av unge og mer en lovende Bad County. Tromsø-bandet har jeg sett ved et par anledninger tidligere, men smakebitene jeg hørte på lørdagen var både sterkere, stødigere og mer distinkt. Og endelig noen små drypp av mørk americana. Særdeles lovende, noterte jeg bak øret. Moro også med Haysees Dixie. Vel, i alle fall i ca tre låter, før de begynte å repetere seg sjøl i metal-bluegrass.

På plusskontoen settes også fine Kråkesølv, som i flekkene var ganske så flott på den minste scenen. Det var i høyeste grad også bråkete Mondo Generator, som ledet av stoonerlegenden Nick Oliveri var en kraftfull opplevelse i sinna og blytunge rock. Årets Konsert på Bukta ifølge min fotograf, og selv om jeg ikke er helt enig bør det ikke herske noen tvil om at Mondo Generator sto bak en av festivalens beste konserter i år.

Ellers må vi trekke frem fine Tellusalie som et lite høydepunkt, selv om de på sin tilmålte halvtime i Paradisbukta ikke helt klarte å forløse det de har inne. At gutta fra Fredikstad er et strålende band er et udiskutabelt faktum, og tar jeg ikke mye feil er de klar for Blårock til høsten. Dét blir garantert en bedre opplevelse. Turdus Musicus må også nevnes som småpen energi i fri utfoldelse. Hardt og kontant leverte Ishavsbyens sinteste band i alle fall en konsert som lett forsvarte at de var satt opp på programmet i år.

At festivalen har noe pop på programmet er selvsagt fint, men at Bukta igjen bruker danske Mew er mildt sagt kjedelig. Når samarbeidsfestivalen Slottsfjell presenterte fantastisk fine Teenage Fanclub – som rapporteres å stå bak den beste konserten i Tønsberg i år – ville jeg tro at også Bukta hadde mulighet å hente det beste fra Skottland. Og dét burde de ha gjort, et band av Teenage Fanclubs kaliber var nemlig dypt savnet i Telegrafbukta i år. Og hvor var de fine kritikerroste americana-navnene som festivalen har presentert tidligere (Calexico, Woven Hand, The Sadies, Gary Louris & Mark Olson etc)? Årets program var nesten blottet for både sjelfull americana og fersk indie med substans.

Festivalsjef Robert Dynes sier i etterkant av Bukta at de IKKE lager festival for musikkjournalister og kritikere. Det er Folket og deres ønsker som gjelder. Derfor spiller nok Sivert Høyem også neste år. Selv hørte jeg bare litt av konserten fra fjæresteinene, og kan derfor ikke trekke noen bastante slutninger om den. Men etter å ha sett gullstrupen (og også skrytt av han og Madrugada) et tosifret antall ganger, droppet jeg glatt festivalavslutningen i Telegrafbukta og satte kursen mot byen, der Senjahopen spilte opp til dans på Studenthuset Driv. Det ble en svett og folksom opplevelse, men med helt forjævlig dårlig lyd. At outlaw-gjengen fra Nord-Norge likevel er et herlig pust (sjekk for all del ut den brillefine debuten, Bli Med på Yttersia), er i alle fall ikke denne penn i tvil om, selv om nok Driv-konserten ikke akkurat vil gå inn som noen klassiker.

Men nå får det være nok lunken kritikk, Bukta leverte nemlig også noen høydepunkter. Her er min 3-på-topp fra årets festival:

The Sonics
Hvem hadde trodd at de amerikanske garasjerockvetranene skulle stå bak en av festivalens store oppturer? I alle fall ikke jeg, selv om jeg skrøt (litt for mye) av Øya-konserten de gjorde to år tilbake. På snodig vis er de gamle herrene blitt både tightere og slemmere i uttrykket siden da. At de i tillegg har ommøblert bandet en smule og tilført ny energi med tilvekst av folk fra sine åndsbrødre i The Kingsmen og The Wailers (ikke reggaebandet!), var absolutt av det positive. The Sonics var rett og slett knakende tøffe og øste fra ungdomskilden, der låter som Psycho og Strychnine fikk frem skeive glis og rykninger både her og der. Suverent levert fra Gerry Roslie & Co! Et band festivalsjefen rett etter Øyakonserten to år tilbake opplyste undertegnede om at de aldri skulle booke til Bukta - fordi de amerikanske legendene ikke holdt mål…

The Jim Jones Revue
God gammeldags rock’n’roll levert fra hofta og med en intensitet (nesten) ingen andre på Bukta var i nærheten av i år. At de i tillegg kom fra England var nesten ikke til å tro, for her fikk vi musikk som spiser det meste fra den sutrete britpopen til frokost – for deretter spyle det ned der maten til slutt ender. Med stil, nydelige låter og enormt mye pondus var dette bandet en gedigen overraskelse! The Jim Jones Revue er helt i startgropa som band, og har vel bare gitt ut en plate eller to. Den første konserten på norsk jord overbeviste i alle fall meg om at bandet bør ha en strålende framtid, og tanken om engelskmennene på en mørk klubb høre ikke rent lite forlokkende ut.

Navigators
Stemmen fra Ricochets, Trond Andreassen, meldte sin tilbakekomst i fjor, med en etter sigende bunnsolid konsert på Øya. I februar slapp Navigators sin debut, og fulgte opp med bejublede konserter land og strand rundt. Selv så jeg de filleriste Blårock i vinter, klart Fredrikstad-bandet ville levere varene også på Bukta! Og det gjorde de til gangs. Med en stemme som fylte opp hver kvadratcentimeter i lille Paradisbukta, gav Andreassen & Co det beste fra debuten. Wall of Stoone låt som en kule, Amsterdam skalv i skeiv magi og når bandet dykket i sår country som Rose’s Bed og The Straight and the Narrow, var i alle fall jeg solgt. Det eneste negative var at Navigators burde ha spilt på hovedscenen, med bedre lyd og større publikum. Fint var det lell.

Fotograf Gøran Stensruds Topp 5:

Mondo Generator - eneste ordentlige kick i år.
Moddi - nydelig konsert i sola under gratisarrangementet lørdag.
Mining in Yukon - hyggeligste overraskelse!
The Jim Jones Revue - Herlig rock'n'roll.
Jabba the Butt - lokale, unge og veldig flinke!

I følge vår hyggelige fotograf var publikum Buktas vinner i år.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pernice Brothers - Live a Little

(Ashmont / One Little Indian)

Hey Joe, where you goin' with those tunes in your head? - I'm ridin' down PCH One to Somerville to get High as a Kite. Ein god idé Joe, ein god idé.

Flere:

Tinariwen - Amassakoul
Diverse artister - Do You Know House? - Volume One