Festival: Tromsø Sound City, 15 - 16. april 2011

Noe grått program, likevel lovende takter fra britiske Sound City som har etablert seg med festival i Tromsø.

Foto: Jan Olav Lindåsen

Vi har sett det andre steder i landet også. Trondheim og Bergen Calling er nystartede regionale bransjefestivaler som setter det lokale musikkmiljøet i fokus. Med Tromsø Sound City har vi fått enda en ny regional miniutgave av by:Larm, og selv om programmet ikke ble like bra som vi kanskje kunne håpe på, viste den nystartede festivalen i nord lovende takter på den første utgaven.

Liverpool-festivalen Sound City er regnet som en av de viktigste i Storbritannia, og valgte altså Tromsø da de etablerte seg i Norge. Visjonene var store, her skulle man være med på å gjøre Ishavsbyen til et musikalsk kraftsentrum i Norge. I Liverpool merker man det samme som i Norge og sikkert overalt ellers i verden, nemlig at talenter trekker mot hovedstaden, fordi det er der bransje og muligheter finnes. Sound City har foruten å skape ny energi, vært med på å bygge opp kompetanse og infrastruktur rundt musikk i Liverpool de siste årene, noe som gjør at byens musikere i mindre grad trenger å flytte på seg. Om de klarer det samme i Tromsø får tiden vise.

Med noen få britiske headlinere, der Miles Kane tronet øverst, samt hipsterne i Fjorden Baby på øvre halvdel av plakaten, var mye av det musikalske ansvaret lagt til nordnorske artister. Tromsø Sound City - med rundt 30 artister/band på programmet - ønsket å vise fram det beste i nord, men gikk av stabelen samtidig med Rock Mot Rus på Andenes, og mistet dermed i stor grad muligheten til å presentere det som rører seg av hard rock i nord for tiden – da mange av de aktuelle bandene sto på plakaten til RMR. Når det gjelder andre stilarter klarte vel festivalen sånn noenlunde å presentere noe av det beste som rører seg i nord for tiden.

Arrangementet var i sin helhet lagt til Studenthuset Drivs tre scener, noe som fungerte bra. En av grunnene var at det på langt nær var smekkfullt, dermed var køproblematikk fraværende, og alle som ville se og høre hadde finfine muligheter til dette. At festivalen begynner i det små er sikkert fornuftig, men det må sies at det burde være på sin plass å invitere flere av klubbene i Tromsø med på dette. Det vil nok skje neste år, hvis da Liverpool-festivalen fortsetter sitt engasjement i nord.

Stjerneskudd

Av det musikalske må vi trekke fram Kaia Bremnes, i artistsammenheng bare Kaia, som leverte en periodevis hypnotisk opptreden i et landskap der Hanne Hukkelberg, Björk og Kate Bush lurte i krokene. Det ferske bladet Bremnes følger opp familietradisjonene, men heldigvis uten å tråkke i oppgåtte spor. Med kraftfull vokal og et lekent band i ryggen, leverte Kaia en halvtime der tidligere famling er erstattet av originalitet og proft særpreg. At vi snakker om et nytt stjerneskudd i Bremnes-familien er hevet over en hver tvil, denne konserten bar nemlig bud om noe stort i anmarsj. At hun er tatt ut til å spille på Liverpool Sound City i mai, er selvsagt en fin fjær i hatten til en artist som slipper album senere i år.

På plusskontoen settes også The Northern Lies, som musikalsk befinner seg et sted mellom country, folk og vokaldreven pop. Med Henry Johnsens (The Considerate Lovers) følsomme stemme i front, støttet av Håvard Stagnes (Badger, Washington) på diverse strengeinstrumenter og Anne Nymo Trulsen (Hekla Stålstrenga, og ellers overalt) på piano, beviste den erfarne trioen at den fine buzzen de har fått for tidligere opptredener virker fortjent. Bandet har kun eksistert i et lite halvår, men er allerede klar for Buktafestivalen til sommeren. De spiller også support for The Handsome Family på Blårock i slutten av måneden. Og da er det vel bare for denne penn – og mange andre – å se fram til mere godlyd fra Tromsøs desidert beste americanaband for øyeblikket.

Vishnu har reist land og strand rundt i vinter, og beviste lekende lett at de har den musikalske formen inne. Konserten på Sound City var ikke revolusjonerende på noe vis, men bandets gitardominerte mørketidsrock holder fremdeles fortet blant det beste innen sjangeren i Norge. Vishnu gav oss høydepunkter fra Outskirts of Love, og bød også på ferskvare som hørtes mer enn lovende ut. I sum nok en bunnsolid opptreden fra Tor Thomassen & Co, det må bli konklusjonen etter en konsert som sto igjen som den suverent beste rockutblåsningen i helga.

Arctic Sound

Når det gjelder elektronisk musikk, var det Frost og F.A.C.E. som fikk mest liv i publikum. Først ut var Frost alias Aggie Peterson og Per Martinsen, som ble invitert med på festivalen i siste liten, og kvitterte med kjølig eleganse, bankende trommer og elektronisk pop som ikke sto noe tilbake for hva for eksempel en av headlinerne, britiske The Whip, leverte. Nå er jeg nok på litt tynn is her, men det får stå sin prøve, i alle fall hvis jeg skal forsøke å si noe om skamløst fengende F.A.C.E., som anført av vokalist Per Kristian Trollvik leverte ultraglatt og catchy elektropop med distinkte 80-talls vibber som fikk fram store smil hos de danseglade.

Adjagas og Elin Kåven (bildet) representerte de samiske fargene. Adjagas har holdt det gående i ganske mange år og spilt på et vell av store festivaler, og er i denne settingen som veteraner å regne, mens Elin Kåven - som er klar for Liverpool Sound City om noen uker - står fram som det nye stjerneskuddet på den samiske musikkhimmelen. Sistnevnte med teatralske fakter og ungdommelig leken energi, førstnevnte med varm tilstedeværelse, kloke ord og dirrende ambulance blues fra snødekte vidder.

Hva så med headlinerne? Miles Kane avsluttet Sound City, og fikk garantert en del pikehjerter (og guttehjerter, for alt jeg vet) til å banke litt hardere. Elegant i tøyet sto den tidligere vokalisten i The Rascals fram med britpop i striglete og pyntelig utgave, uten det helt store særpreget. Kane har fått merkelappen "den femte Beatle", uten at det er så lett å finne linken, foruten at han også kommer fra Liverpool og spiller popmusikk i arven fra 60-tallet. Fra Fotballbyen med stor F kommer også Wave Machines. Bandet har besøkt Tromsø tidligere, da under Insomniafestivalen (som for øvrig også var sterkt representert på Sound City med et lite kobbel av platesnurrere) noen år tilbake. Da som nå var konserten til Liverpool-bandet ikke all verden å berette om.

Mageplask

Og hva så med Fjorden Baby? Jo, den breiale Loddefjord-gjengen sto bak festivalens største konsertmageplask, usjarmerende og fylt med musikalsk vissvass som på ingen måte forsvarte alle sekserne bandet har fått strødd etter seg med den nye plata. Det Fjorden Baby leverte fra den største scenen på Driv var regelrett pinelig dårlig, lett da å slå følge med det lille hylekoret som mener bandet fra vest er blant nasjonens mest oppskrytte og overvurderte.

Noe glissent med folk til tross, festivalledelsen er fornøyd med den første utgaven av Tromsø Sound City. Konferansedelen blir betegnet som en suksess, og selve festivalen var ikke så aller verst den heller, selv om programmet var som vårværet i nord - en smule grått. Og da er det vel bare å krysse fingrene for at bransjefestivalen til neste år klarer å få til ennå mere enn de viste med sin ilddåp i Tromsø denne helga.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Side Brok - Høge Brelle

(pinaDgreit)

Enten du har smale eller side brok, eller sidemål, er hip hop fra Hovdebygda og Peder den kvite neger noe å få med seg.

Flere:

The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society
Suicide - American Supreme