Konsert/intervju: Vapnet

Östersund-gruppen Vapnet kom til Göteborg med sin glade indiepop og melankolske tekster. grooves journalist tok en prat med bandet og en gjorde en evaluering av kveldens konsert.

Relaterte sider:

Vapnet

Intervju Vapnet, Fredriksberg

På et av utestedet Henriksbergs’ bakrom satt indiepop-ensemblet Vapnet og spiste frukt og drakk Pripps. Jeg ble invitert med inn på en prat om musikk, media, politikk og konfirmasjoner. Med hele 5 medlemmer av bandet tilstede ble flere av spørsmålene til diskusjoner innbyrdes i bandet, dette intervjuet er derfor mer et forsøk på en slags oppsummering av konklusjonene som ble valgt:

Tor: Det finnes en genial kontrast mellom låtene dere skriver og musikken dere lager som gjør at Vapnet høres ut som en helstøpt produksjon. Eksempelvis ble dere anmeldt til gode kritikker hos Pitchfork, av en som ikke en gang forsto svensk. Hva føler dere er viktigst; å formidle et tekstbudskap eller en musikalsk opplevelse?

Vapnet: Det er en vanskelig problemstilling for musikken er jo helt klart viktigst for oss. Samtidig som vi ofte blir oppfattet som et politisk band, men det var egentlig aldri intensjonen våres. Når det gjelder Pitchfork sin anmeldelse er det veldig kult når utlendinger liker musikken vår for hva den er, det betyr at den har appell også utenfor Sverige, og at musikken står litt på egne ben. Men det er klart, at når man er låtskriver ønsker man å skrive gode poplåter, men for Vapnet står det musikalske i sentrum.

Tor: Kan dere fortelle litt om bakgrunnen for dannelsen av Vapnet, og hvilken respons låten Ge Dom Våld gav i Sverige?

Vapnet: Vel, vi var jo egentlig ikke et band. Vi var mer som et slags sideprosjekt. Det var aldri planen at vi skulle holde konserter, det var liksom bare jeg (Martin Abrahamsson), som skrev noen tekster, men så ville jeg ikke synge selv så jeg tvang min kollega Martin Hanberg i bandet Siberia til å synge. Ge Dom Våld var et resultat av min frustrasjon ved Göteborg-politiets opptreden i en ganske stygg sak som hendte her for et par år tilbake, noe liknende hva som hendte i København i forbindelse med rivningen av det ungdomshuset. Ge dom våld kom ut mer som et slags sinne, en reaksjon på urettferdighet. Svenske medier hadde for det meste profilert politiets side av saken, og jeg var litt lei av det. Det var vel egentlig her "misforståelsen" av Vapnet som et politisk band startet.

Tor: Deres nye låt Håll Ihop er et samarbeid sammen med Jens Lekman. Føler dere det er viktig å ha samfunnsengasjerte budskap i tekstene deres og er dette en utvikling i Svensk musikk som gjør at dere har bredere internasjonal appell enn eksempelvis norsk musikk?

Vapnet: Musikken følger vel visse former av trender, iblant er det hipt og skrive politiske tekster, og samfunnsengasjerende eposer. Det speiler vel på en måte hva landet har for politikk i seg. Eksempelvis kan det følge landets økonomi, om landet lever bra, og folket ikke har så mye å klage over vil heller ikke tekstene var så opprørske. Sverige har jo en ganske lang kulturell tradisjon på å formidle disse budskapene, ikke bare i form av musikk men også film og teater. Hva norsk musikk angår er det vanskelig å si noe om for den spille ikke så mye her i Sverige.

Tor: Hvilke artister kjenner dere til da?

Vapnet: Bertine Zetlitz, Annie, Kings of Convenience og Margaret Berger. Vi har jo så klart hørt om Turboneger og Mayhem, men de er jo sjelden i media så de blir jo ikke direkte profilert. Erlend Øye er stor her i Sverige, jentene elsker ham. Tror det er de der brillene hans eller noe. Er en del som lurer på hva som hendte med han andre fyren? Er ikke han blitt jurist eller noe?

Tor: Husker ikke, var vel mer at han ønsker å gjøre en mer lavmælt profil. Øye er jo ute og gjør det her DJ Kicks greiene, pluss at han arbeider med Røyksopp og slik. Han ønsker vel mer enn høy profil kanskje.

Vapnet: Er det sant at man får masse penger til konfirmasjonen i Norge?

Tor: (kremter) Hm.. Ja. De fleste av oss får nok uforskammet mye. Det er liksom som en del av ungdomstiden det der. Man søler jo bort det meste i russetiden og slik. Men man får veldig mye, selv når man ikke konfirmeres kristelig.

Vapnet: Hvordan konfirmeres man da?

Tor: Borgelig. Det gir nesten alle de samme "fordelene". Norge er vel i ferd med å gi litt slipp på det Kristne ritualsamfunnet, man kan gifte seg, døpes og konfirmeres borgelig uten at det egentlig har noen ting å si for alle andre. Har dere det ikke slik i Sverige?

Vapnet: Nei, her er man enten Kristen eller later som man er kristen. Og vi får nesten ingenting igjen for det heller. Konfirmerer man seg ikke får man heller ingenting, men det betyr ikke at man får masse om man gjør det heller. Jeg (Annika Modin) fikk eksempelvis kun et gammelt fotoapparat da jeg konfirmerte meg.

Tor: Det er mulig jeg misforstår deres samfunnsengasjement, men for meg er det ganske gjennomskinnelig, både på deres EPer og album. Det er denne småstadsfrykten som dere synger så mye om som gir en genuin følelse av fremmedgjorthet, for meg kan det virke nesten politisk det også?

Vapnet: På en måte er det jo det. Men vi har ikke tenkt så mye på det. Det festlige er at Magasinet Groove her i Sverige vil ikke en gang prate med oss, for de liker oss ikke. Vi er ikke noe stort band i den forstand. Vi kommer fra et lite sted, og vi selger ikke for mye skiver. Kanskje vi en dag må selge oss ut til reklame for å overleve, det er trist men slik er musikkbransjen. Ofte blir småsteder lik Östersund oversett i den store sammenhengen. Det vi ville si med Jag Vet Hur Man Ventar var å vise frem byen våres, se hit, vi eksisterer vi også. Altfor mye fokus ligger på de hippe storbybandene og deres hjemsteder.

Konsert Vapnet: Henriksberg 19.april 2007

Fra Östersund kom Vapnet til lille Henriksberg med sin lekne og sommerlige popperler. Jeg gledet meg som et lite barn. Vapnet fortalte i intervjuet at Jens Lekman var hjemme i Göteborg så han skulle være med på konserten, noe som økte forventningene ytterligere.

Så satte de igang. Vokalist Martin Hanberg virket noe uopplagt, og allerede fra første låt bar Vapnet preg av å ikke være noe stort konsertband, om det er erfaring eller om det er som Martin Abrahamsson sa at de egentlig aldri laget musikken for å spille på scene som gjorde at det låt litt uproft vites ikke, men noe stemte ikke helt. Det gikk veldig fort for seg, låtene kom på løpende bånd og det var tydelig en innøvd låtliste som ble fremført.

Låtene var en blanding av tidlige Vapnet låter, som åpningslåten Ge Dom Våld, og ble etterfulgt av Tjersnobyl fra deres nye maxi-EP Något Dårligt Nytt Har Händt. På sistnevnte virker Vapnet å ta en litt mer usikker retning. Ifølge Abrahamsson er det mer elektronisk, for meg låter det mer tradisjonelt. Så jeg ble stående å vente på fortellingene om de ulike gatene i Östersund, låtene fra skiva Jag Vet Hur Man Ventar. Prästgatan fulgte opp, og stemningen var magisk, låten er virkelig alt for kort. Jeg begynte å håpe på at Hello Saferide skulle dukke opp og gjøre Färjemansleden, men hun var visst utenbys, dessverre.

Den svenske radiohiten Thomèegrand fikk mange hender til å håndklappe takten, og det var med ett høy allsang faktor. Så god var stemningen at undertegnede velvet en øl på vokalist Hanberg, da ble han litt sur et øyeblikk. Så steg forventningen ytterligere da Jens Lekman entret scenen, utrolig dårlig forbredt med teksten til Håll Ihop i hånden, jeg lo så jeg grein. Han bommet innledningsvis på tonene, men Lekman er ikke i den posisjonen han er uten grunn og leverte etter hvert særdeles proft.

Ytterlig en låt fra Något Dårligt Nytt Har Händt ble spilt, Förtjäna Mig Själv, og tilslutt ekstranummeret Kalla Mig fra Thomèegrand EPen. Publikum klappet og ropte etter mer, men Vapnet ville bare av scenen virket det som, de kunne om de ville ha holdt liv i oss mye lengre, men som sagt, det var noe som ikke stemte. Vapnet virket usikre, og tittet litt forsiktig rundt på hverandre på scenen. Jeg håndklappet til hendene blødde, trampet takten til jeg nesten ramlet bakover, men det hjalp ikke. Neste gang jeg skal se Vapnet blir det garantert stort, de legger noe ut på en Sverige turne hvor de får mer scenetekke og blir mer vant til god respons på sine flotte poplåter, mer selvtillit med andre ord.

Er det noen bookingansvarlig der ute som leser dette og please kan få de til våres land i sommer? Det hadde varmet oss alle så meget.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marissa Nadler - Little Hells

(Kemado)

Marissa Nadlers første popalbum kommer til sin rett, akkompagnert av flotte gjesteartister og ektefølte ballader.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
Pat Jordache - Future Songs