Konsert: Kingsize 5 år

Rockefeller, 14. oktober 2006. grooves gonzoreporter slår seg løs på hiphop-konsert.

Jeg liker ikke å juge. Det er slitsomt. Jeg kunne lett bløffa kvelden min på Rockefeller. Men hvis noen gidder å lese det jeg skriver skal dem faen meg få sannheten. Hvilken som helst patetisk idiot kan fake en konsertanmeldelse. Men. Jeg gidder ikke. Det blir dumt og hadde vist liten respekt overfor arbeidsgiver og leser. Heh.

Jeg hadde på forhånd en ide om å skrive om Kingsize sin femårsjubileumskonsert satt i sammenheng med bladet. Hvordan lineup'en på en måte reflekterte en del av bladets form og innhold. Sprikende. Unge uetablerte artister så vel som bransjeveteraner. Tabu og Onkl P. Tungtvann og Nils m/ Skills. Prate litt med en del av artistene og spørre dem om hva Kingsize har betydd for dem personlig og hvordan det kom til å se ut videre. Blei bladet bedre etter å ha blitt flytta til Sverige? Hva med nedprioriteringa av graffitti og breaking i forhold til rappinga? Hva syns man om det mulig kvinnediskriminerende innslaget Kingsize Cuties?

Skissa omfattet også hvordan kidsa blei rekrutert ved hjelp av konserter med fri aldersgrense, streetteams og artister de liker. Erik og Kriss liksom. Hvorfor? Den musikalske kvaliteten er jo mildt sagt skandaløs. For Kidsa selvsagt. Og fordi Karpe ikke var der. Jeg vurderte også litt kuriosa om artistene bladet har har hjulpet fram og greier, David Toska og sånn.

Men. Schmell. Asfalt. Jeg var der iallfall. Så mye veit jeg. Og det var ikke ølsalg fordi barna hadde misbrukt attenårsgreia allerede før ti. Brannalarmen gikk rett etter Nils m/Skills sin greie. Kaos. Kaos. Kaos. Schmell.

Jeg husker jeg så ned i den skitne, bokstavelig talt bedritne dassen på Rockefeller hvor mang en stakkar har stress-snorta linjene sine mens han karen fra Ungdom mot vold med hestehale har venta utafor og pælma dem ut derfra. Igjen.

Uansett. Jeg sto altså på den bedritne dassen og holdt meg fast i veggen mens jeg tenkte på den polske vodkaen spillanmelderkompisen min hadde tatt med seg tilbake fra sist gang han var hjemme i Gdansk. Jeg husker jeg tenkte "Jævla God" mens jeg stirra ned på et flak med dasspapir som sakte ble dratt sakte ned mot midten av skåla. Den avrevne papirfliken liksom vugga fram og tilbake og fikk et øyeblikk nesten levende egenskaper. Typ en liten manet som sakte svømte ned for å fange plankton. Symbolsk. Eller ikke. "Jævla God" du liksom. "Jævla Idiot" hadde vært bedre.

Jeg husker mer vodka. Som en tidligere kristen norsk rapper og god kompis dytta på meg utafor lokalet da ølsalget var stengt på grunn av de hælvetes liminale kidsa. Liminal er en Victor Turner greie. Overgangsfase. Teste grenser og rettsløs og sånn. Sos.Ant. Uansett. Kompisen hadde lommelerke. Han burde vært lokalets helt men han ville bli kvitt alt sammen sa'n. Jeg veit da faen. Han helte den ut og mens han utbroderte forholdet til en dame han var hypp på som var på Blå. Jeg hater Blå. Samme tidligere kristne jævel hadde tidligere sendt meg en melding hvor det sto "god gammel jamfeeling på Rockefeller. Kom da". Dette er egentlig det eneste sikre holdepunktet jeg har fra kvelden hva kvalitet og musikk angår. Jeg har lyst til å stole på ham. Men. God gammeldags jamfeeling my ass. Når ting var godt og gammeldags likte jeg folka som var på jam og jeg arrangerte dem selv. Nå er folka som er der tretten år og altfor frekke i kjeften for sitt eget beste der de myldrer rundt som prepubertale fallossymboler rundt verdens mest støyende vaginalåpning tildekka av skjerf rundt kjeften og joggebukser. Og attitude fra musikkvideoer mens de ignorant nok syns at To Uka er dårlig fordi Magnus Eliassen gjør refrenget. Fuck 'em. Samma. Jeg vil ikke henge på fritidsklubber i alder av parogtjue uansett.

Jeg fikk heldigvis ikke med meg fotograf av Rockefeller sin gjestelistegreie. Det kunne blitt fatalt å se bildene av meg i ettertid. Hun dama med ansvar for Rockefellerlista så for øvrig jævla blidt på meg når jeg slepte meg forbi dem og snubla i skjøtet mellom noen tepper før jeg klarte å uttale navnet mitt. Rart dem slapp meg inn i det hele tatt. Jeg hadde nekta meg selv i døra.

Kidsa ropte mye. Jeg møtte en gammel kompis som satt inne noen måneder i Fredrikstad for noe knips-greier. Vi spilte på samme fotballag en gang i tida. Han ba meg holde kjeft fordi Herreløse spilte, og de var kompiser og fete og de kom aldri til å selge noe fordi de var så grove i kjeften og bare prata om dop og sånn. Jeg pratet selvsagt ufortrødent videre om meg selv og tror han blei irritert nok til at det er lenge til jeg ser ham igjen.

Jeg mener å svakt erindre et møte med en kar jeg har et noe perifert bekjentskap med fra en annen redaksjon enn groove. Han lurte på om OnklP gjorde seg til på scenen eller om stemmen hans faktisk var så fucka. Den er det. Iallfall på fylla. Eller på kølet. Den perifere lo litt av meg. Der og da blei jeg indignert og følte meg helt fin. I ettertid så merker jeg at jeg burde skjønt jeg var drita når jeg ble indignert. Hvem faen blir indignert nå til dags?

Noen prata om et nachspiel med en thailandsk ladyboy et par helger tilbake. En thailandsk ladyboy. Det er jo helt fantastisk. Jeg husker jeg spurte "var han kul" Hva hadde han å legge på bordet liksom? Svaret var selvsagt lem. Bra svar på et dårlig spørsmål. Burde utnytta situasjonen bedre, også journalistisk. Intervjua ladyboyen eller iallfall tatt nummeret hans. "Profilert norsk hip-hop'er observert på dopnachspiel med ladyboy", liksom. Hadde gitt groove en del nye treff tror jeg. Link til Sol og sånn.

Jeg husker Asbjørn Slettemark. Men det kan hende det var på afterpartyet han og Magnus fra en spillsjappe i byen prata om at spillsjappa var kjøpt opp. Hvis det i det hele tatt var dem. Jeg skulle visst få bytte spillet jeg ville bytte uansett hvem som eide dritten. Holder for meg.

Jeg husker også at jeg febrilsk leita etter en svart kar som hadde trua med å drepe dama. Det er omtrent det siste jeg husker også. Utenom at DJ'en spilte Poppin My Collar ganske seint. Three-Six Mafia.

Jeg våkna med et VIP-scarfacekort rundt halsen. Seksten stempler på henda. Ikkeno bankkort. Ikkeno nøkler. Drill mot hodet. Inni hodet. Utapå hodet.

Etter frokost var jeg på Nationalteateret for å ta banen, men jeg måtte så jævlig på dass så jeg betalte ti spenn for narkisdoen inne på stasjonen. Fyllemagen pressa på. I det jeg hadde fått satt fra meg bagen, satt meg ned og satt i gang systemet storma en securitasvakt inn og dro opp døra med det som sannsynligvis var en type universalnøkkel i avlukket der jeg åpna slusene. "Jeg var faen meg sikker på at du snorta" var alt han klarte å si før han lukka døra igjen. Forstyrrende.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


J. Mascis - Several Shades Of Why

(Sub Pop)

Alene, unplugged og fortsatt like forbanna bra fra legendarisk indieveteran.

Flere:

New Order - Waiting For The Sirens' Call
Lalla Carlsen - Norges Revydronning