Washington, Verkstedet 20. mars

Strålende fra Tromsø-trioen, som i forsterket utgave gjorde en konsert i skjæringspunktet mellom det inderlige, dunkle og mer utadvendte toner.

Alle bilder av Alf Martin Eriksen, Tromsoby.no

Rouge/Noir er klar for det norske markedet, og Tromsø-trioen Washington feiret sitt tredje album med releasekonsert på hjemmebane i byens kulturhus. Der fikk en stinn brakke oppleve en strålende konsert fra et band som i livetapping teller seks stykker. Med en tre ukers turné på kontinentet i bagasjen fremsto Rune Simonsen & Co som både tight og avslappet, der de med smilet på lur tok oss med mellom det inderlige og utadvendte.

Det er en god stund siden Washington spilte i hjembyen, selv har jeg ikke sett de siden Døgnvill i 2007. Derfor var det ingen overaskelse at bandet trakk drøye 400 tilskuere på Verkstedet, for øvrig en fin scene som benyttes alt for lite i Ishavsbyen.

Rouge/Noir fikk mange nye eiere i for- og etterkant av konserten. Platen, som undertegnede beskrev som "nedstrippet, mørk og modig" (5/7), var egentlig tiltenkt som to utgivelser, en rød og en sort. Studioarbeidet medførte imidlertid et kompromiss, litt fra begge og et resultat av for lite låtmateriale vil jeg tro. Albumet varierer noe i uttrykket, med det dunkle og mørke mer fremtredene enn det varmende røde.

I konserttapping er det en tidvis imponerende spennvidde i bandet, selv om det catchy og utadvendte kanskje dominerer. Med en liten rekke hits, som Walking Man, Landslide, Boulder on the Brink og Vaults i ermet, la sekstetten i flekkene tristessen til side og red med gitarer og alskens cowboystrenger av gårde mot prærien, mens popfoten banket og Washington fremsto på en måte det er vanskelig å misslike. Ikke minst på grunn av norsk rocks kanskje fremste mannelige vokal, i alle fall én av de beste. Rune Simonsen har et gudbenådet spenn og et imponerende register å spille på. Ikke minst i det mindre umiddelbare materialet.

Appindix 1 fra Rough/Noir var kanskje kveldens største øyeblikk der den mot slutten av konserten på følsomt vis dreide fokuset mot det dunkle og søkende. Når Washington stripper uttrykket og balanserer på en tynn linje mellom det ambisiøse og platte, på den rette siden heldigvis, er de simpelthen gorgeous. Stadig i utvikling har nok ikke trioen nådd sitt musikalske mål ennå, men det er bare for dumt hvis ikke flere her hjemme oppdager et band som etter tre album fremdeles i stor grad bare blir sett på som ungt og lovende. Det er de for så vidt, selv om de i Europa har fått et stort publikum og musikkgenuine venner på kremlabelen Glitterhouse. Etter tre album er du etablert og voksen.

Dette gjelder også Washington.

Trampeklapp og full sprint mot Driv, der nasjonens beste fuzzpop-band i I Was a King sto på menyen, kun for å oppleve at Frode Strømstad plugget ut gitaren etter endt show. Nedtur på en ellers fin, fin konsertkveld.

Releasekonsert for Washington blir det også i Oslo, der Blå er stedet mandag 23.mars. Christer Wullf varmer opp og bandet er forsterket på strenger og fele. Konserten starter for øvrig såpass sent at det er mulig å få med seg fotballkampen mellom TIL og RBK på tv i forkant. Heia TIL!



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


MoHa! - One-Way Ticket to Candyland

(Rune Grammofon)

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Flere:

Funeral Diner - The Underdark
Pat Jordache - Future Songs