• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

20. desember: Bach i desember

I disse juletider, som det heter, dukker spesielt Juleoratoriet opp som aktuell stuemusikk, skriver grooves Ole Albrekt Nedrelid. Og vi har trukket ny vinner.

Ole Albrekt Nedrelid 

Del på Facebook20.12.08

Barokkens store mester Johann Sebastian Bach (1685 – 1750) burde være kjent for de fleste musikkinteresserte. Innspillingene av hans verker teller et tall så høyt at jeg ikke tør gjette en gang, og her er det med andre ord ganske lett å gå seg vill i jungelen av orkestre, dirigenter, plateselskaper og annen informasjon. Man kan rett og slett være uheldig og ende opp med en innspilling som virkelig ikke er musikken verdig. I disse juletider, som det heter, dukker spesielt Juleoratoriet opp som aktuell stuemusikk – eller Christmas Oratorio, eller skal vi si Weihnachtsoratorium, for å bruke originalspråket? Og BWV, hva er det? Her følger en det jeg vil kalle en kortfattet innføring til hvordan angripe Bachs juleoratorium og andre barokke innspillinger fra scratch.

Mannen som anså seg selv som en musikalsk håndverker fremfor komponist, etterlot seg altså en enorm produksjon innen både sakral og sekulær musikk, skjønt det er kirkemusikken og da særlig de godt over to hundre kantatene det ofte siktes til. Men også kammermusikken, koralene og orgelverkene er viktige å nevne, skjønt det er vanskelig å omfavne alt her. Bach skrev i en streng stil hvor reglene definerte klart hva som var lov og ikke lov, noe som har dannet grunnlag for en egen skole; hans harmoniske prinsipper har lenge fungert som ideal innen elementær satsteknikk og funksjonslære.

Johann Sebastian selv førte ikke opusnummer på hvert enkelt verk, hvilket gjorde at det i 1950 ble publisert en katalogisering som ga tilfredsstillende oversikt. Dette var utarbeidet av den tyske musikkforskeren Wolfgang Schmeider, som kalte det Bach-Werke-Verzeichnis, bedre kjent som BWV. Katalogen følger ikke verkene kronologisk, men tematisk, og Juleoratoriet (jeg holder meg til norsk) har her blitt nummert til BWV 248.

Barokken som kanonisert epoke og musikkstil kan man si har oppnådd en renessanse i løpet av de siste tiårene, ikke minst med tanke på plateutgivelser. Etter fiolinisten Louis Kaufmanns innspilling av Vivaldis Fire årstider, gjort i 1947, har ikke bare Vivaldis musikk, men også barokkens komponister fått ny glans over seg. Orkestre i både USA og Europa dokumenterte i større og større grad denne epokens verker, men her må det altså påpekes at det forelå en overgangsperiode gjennom de første tiårene: fra det å instrumentere orkestrene i romantisk stil, til mindre besetninger som ikke fremsto som noen slagkraftig hær klar for kamp. Opptak fra 1960-tallet kan nemlig minne om nettopp dette, hvor koret synger så sterkt de kan og alle fiolinbuer fungerer som sagblad.

Utover på 1980- og 90-tallet snudde tendensen mot det å fremføre musikken snillere, mer omgjengelig og svingt, kort og godt musisert. Musikk fungerer best når den griper deg i nuet, og for meg hersker det ingen tvil om at lett og lys barokkmusikk svinger absolutt best. Et viktig element er frasering. Når den konstant jobbende bassen får kompe alle stemmene oppover i systemet mot den delikate diskanten helt øverst, i et harmonisk hele som er både lettfattelig og komplekst på samme tid, og alle stemmeføringer utføres helhjertet narrativt, da står i hvert fall jeg på et sted i musikken hvor jeg innser hvor stort dette faktisk er. En opplevelse jeg unner alle.

Bachs juleoratorium er i utgangspunktet en serie på seks kantater (religiøst verk for kor, orkester og solister), henholdsvis ment for fremførelse 1., 2., 3., 8. juledag, første søndag i det nye året, og til slutt 12. juledag. Hele oratoriet deles som regel i to, fra 1-3 og 4-6, hvor det er den første delen som er den definitivt hyppigste oppsetningen i konsertform, mens alle seks kantatene som regel er samlet når de gis ut på plate. Det musikalske materialet for dette oratoriet er i stor grad hentet fra komponistens tidligere verker, hvor mange satser spores delvis og direkte tilbake til kantatene BWV 213, 214 og 215.

Dirigent John Eliot Gardiner og hans ensemblesammensetning The Monteverdi Choir og The English Baroque Soloists anses som blant de fremste innen Bach-tolkning og har de siste årene fått bred anerkjennelse for den verdensomspennende innspillingsturneen i 2000, hvor 59 konserter dokumenterte en rekke kantater og andre utvalgte verker. I 1987 gjorde Gardiner en innspilling av Juleoratoriet som har stått seg sterkt i forhold til andre utgivelser av samme verk før og etter. Her verdsettes den lette stilen med riktig besetning og fornuftige tempi, alt fremført med delikat fremdrift i alle fraser, slik jeg har beskrevet over. Innspillingen er verdifull i all sin helhet, ikke bare fordi dette er Gardiners tolkning av oratoriet, men også fordi den i det historiske løpet jeg har gjengitt her må anses som kanskje tidenes beste innspilling av dette verket.

Desember er høysesong for oppføring av de første tre kantatene i Juleoratoriet, og befinner du deg på østlandet denne helgen, inviterer Cæciliaforeningen til konsert i Frogner kirke lørdag og søndag, noe også Bærum Bachkor og Barokkanerne gjør i Høvik kirke søndag.

Vinnere, Tubas gavedryss
Så har vi trukket vinnere av platepakke fra Tuba. Korrekte svar skulle være at Chad Van Gaalen kommer fra Calgery, Canada, Brut Boogaloos nyeste plate heter Dirty Living og at Ane Brun egentlig heter Ane Brunvoll. Dette visste blant (veldig mange) andre Lars Barlindhaug, Oslo. Pakke kommer i posten til deg Lars.