Anmeldelse helt uten betydning
Med utgangspunkt i Coldplays konsert i Norge, reflekterer vår ferske skribent her litt over anmelderens rolle i dag, eksemplifisert fra et par av landets største aviser.
Del på Facebook22.09.08
Som blodfan blir det selvsagt helt dødfødt for meg å skulle forsøke meg på en anmeldelse av fredagens konsert i Oslo Spektrum. Coldplay er for meg et av verdens aller beste band, og det å ha stått så godt som helt inntil scenen, er uansett intet godt grunnlag for en kritikk (tatt lydbildet akkurat på det punktet i betraktning).
Jeg har likevel lyst til å reflektere litt over musikkanmelderens rolle, kanskje spesielt hva konsertanmelderi angår.
Da Coldplay i 2000 skulle spille konsert i Oslo for første gang, ble konserten avlyst grunnet sykdom hos gitarist John Buckland. Året etter var de tilbake, og bandets popularitet hadde i løpet av det lille året steget såpass at konserten ble flyttet fra John Dee til Rockefeller. (Coldplay på John Dee - tenke seg til!) Akkurat denne historien, som presentert i Dagsavisen, er av typen journalistikk jeg som musikkelsker og skribent gisper etter i dette havet av overflatisk og forutsigbar norsk musikkjournalistikk.
Det er selvsagt dumt av meg som ung og uvitende å generalisere. Er det ett felt hvor "undergrunns"-journalistikken på generell basis overgår den vi daglig får presentert i dagens mest profilerte medier, så er det innen kultur- og musikkjournalistikken. Og da snakker jeg først og fremst om "populærkulturen", uten at jeg skal begi meg ut på en begrepsdefinisjon av denne. Jeg ønsker bare å formidle hvorfor jeg mener at anmelderi hos våre mest fremtredende mediekanaler svært sjeldent foregår på musikkens egne premisser.
Da Dagbladet ved Sven Ove Bakke i lørdagens utgave satte sine inntrykk fra fredagens Coldplay-konsert på papiret, var terningkastets tre øyne svært toneangivende for anmeldelsen som helhet. Anmelderen måtte selvsagt - som alltid - vurdere i hvilken grad detaljer rundt bandets historie og beskrivelser av virkemidler i musikken er nødvendig, basert på ulike faktorer, deriblant bandets posisjon i musikkverdenen. De fleste i akkurat denne anmeldelsens tiltenkte målgruppe kjenner nok allerede i en viss grad til hva Coldplay står for rent musikalsk.
Nevnte anmeldelse har mange gode vendinger og formuleringer, men de sier meg forbausende lite om selve musikken;
"Coldplay innehar en unik storhet, en evne til storslagenhet som er mer elegant enn den er pompøs, mer svulmende enn den er svulstig, mer søkende enn den er safe."
Aftenposten
Men det er ikke bare i Dagbladet at populærmusikkanmelder har sansen for det abstrakte. Noen av de medieinstansene vi vanligvis oppfatter som seriøse og velinformerte, har et lignende syndrom. Populærmusikkanmeldelser i Aftenposten er ikke bare middelmådige, men også ofte så skandaløst dårlige, at de alene er halve grunnen til at jeg sluttet å abonnere. (Ja, det stemmer; den andre skyldes trang og usympatisk studentøkonomi). 
For meg blir det helt ubegripelig at en avis som fremstår så detaljorientert kaster seg ut i følelsesladde beskrivelser med en grad av subjektivitet som får Tor Milde til å virke som en møtereferent i forhold. Og problemet ligger ikke nødvendigvis i selve subjektiviteten, men snarer hvilke verktøy som brukes for å ytre den.
"Men det som på plate er et knippe spretne og fengende låter i erkebristisk beattradisjon druknet fullstendig da de ble luftet på hovedscenen i Middelalderparken. Låtene var sølete fremført og lyden var grumsete hele veien."
Slik står det skrevet i anmeldelsen av konserten til rockebandet Dirty Pretty Things i forbindelse med årets Øyafestival, ført i pennen av Cecilie Asker for Aftenposten. Anmeldelsen gir helt sikkert mening for både Asker selv og tilhengere av de britiske rockerne, men for meg som ikke har hørt noe verken om eller av disse, forteller den meg dessverre fint lite om selve musikken.
Det samme finner vi igjen i hennes anmeldelse av Mary J. Bliges nye skive Growing Pains av 5. februar inneværende år:
"Låtene på Growing Pains er raffinerte, elegante, velproporsjonerte, glossy og smarte. De er derimot ikke spekket med overraskelser"
Hvilke elementer benytter man for å få ting til å låte velproporsjonert, glossy og smart? Hva er en erkebritisk beattradisjon? I Askers tekster er rasjonelle svar på slike spørsmål byttet ut med hemningsløs, påtrengende og svært abstrakt adjektivbruk. Tekstene mister på den måten mye av sin verdi som anmeldelser, fordi jeg som leser ikke henger med på de personlige knagger som anmelderen her velger å henge sine oppfatninger på.
Det finnes riktignok ingen oppskrift for hvordan beskrive musikk i ord, og det er lite sannsynlig at noen noensinne vil finne den. Men med det privilegiet som følger med det å være fast ansatt musikkskribent i en av Norges største mediebedrifter, burde det medfølge en forventning til vedkommende om alltid å strebe etter å lære sin målgruppe å kjenne.
De klassiske disipliner
I Dagbladet herjer professor Ståle Wikshåland i spissen for den spalteplassen som er viet klassisk musikk.For en knapp måned tilbake overvar han årets sesongåpning i Oslo-filharmonien, der dirigent Jukka-Pekka Saraste i følge anmelderen gjorde en kompromissløs tolkning av blant andre impresjonisten Maurice Ravels Daphnis et Chloë. Men det var ett stykke som gjorde enda sterkere inntrykk på anmelderen;
"Og så, Magnus Lindbergs nye "Seht die Sonne", som uten blygsel henter inn den flotte romantiske orkestergestikken fra den tidlige Schönberg som Lindberg hadde lånt tittelen fra. Han maler med bred pensel og favner hele paletten fra seinromantikk til den store, symfoniske samtidsmusikktradisjonen."
En leser med den minste lille fot innenfor det klassiske felt vil skjønne hva det er snakk om her. Her har Bakke og Asker noe å lære om formidling.
Jeg anerkjenner for all del anmelderens redaksjonelle begrensninger, og også at anmelderens tilnærming delvis er påvirket av tabloidpressens "regel" om at anmeldelsen må fange et så bredt publikum som overhodet mulig. Men her mener jeg at populærmusikkanmeldere har noe å lære av klassisk musikks anmelderstand. På tross av at Wikshåland sannsynligvis ofte blir revidert til det ugjenkjennelige, og selv om kanskje 98 av 100 artikler han skriver går i bøtta, lever han opp til det grunnpremisset som jeg etterlyser hos hans "journalistiske etterkommere" i Asker og Bakke;
En forstår kanskje ikke alltid hva det er de snakker om, men når siste ord er sagt vil du nesten garantert sitte igjen med et inntrykk av hvordan musikken høres ut der og da.
Noe av det vanskeligste en anmelder gjør, er å formidle egne standpunkter på grunnlag av godt skildrede stemninger som vi eksempelvis finner hos Ståle Wikshåland. Hovedproblemet hos eksemplene Asker og Bakke ligger i de diffuse skildringer av elementer som konsertforløp, lydbilde og stemning. Sluttpoengene og den konkrete kritikken mister derfor litt av den brodden de kunne hatt.
Bakkes anmeldelse gir ikke en gang mening for meg som var der, fordi han nesten konsekvent utelukker alt som var spennende med selve musikken på konserten. Han kunne valgt å ta med noe om konsertens intimdel som fant sted på den provisoriske scenens venstre fløy, hvor de blant annet gjør en dypt original og fengende electronica-versjon av opprinelig gitarpregede God Put a Smile Upon Your Face. I stedet bruker han plass på å gjøre et poeng ut av at mange av Chris Martins sceniske krumspring "tilfeldigvis" foregår rett foran journalistene.
Det forteller meg som leser litt om hvilken prioritet selve musikken har for hr. Bakke.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
"Da Coldplay i 2000 skulle spille konsert i Oslo for første gang, ble konserten avlyst grunnet sykdom hos gitarist John Buckland. Coldplay på John Dee - tenke seg til!"
Jeg sitter med en uinnløst billett til konserten de skulle ha på SoWhat i Oslo. Den ble avlyst p.g.a. sykdom. Ganske sikker på at det var første gangen de skulle spille i Norge.
Sorry mac, kan ikke se at Wikshåland gjør noe annet eller mer gripbart en det kollegene Bakke og Asker gjør. Snarere er det vel snakk om at din kunnskap om dette feltet av musikk er mer betydelig?
Ingvar, kan det hende at Ostepop har et poeng her?
Men at S.W. herjer, dét er det ingen tvil om.
"Bakkes anmeldelse gir ikke en gang mening for meg som var der, fordi han nesten konsekvent utelukker alt som var spennende med selve musikken på konserten."
...spennende ifølge deg eller ifølge Bakke?
Jeg tipper på førstnevnte. Sånn sett forsvinner poenget ditt, siden en anmeldelse har fint lite med objektivtet å gjøre. Mange har misforstått den der, gitt.
Mener du virkelig at Wikshaaland skriver noe som beskriver musikken??
Jeg som ikke har noe kjennskap til den sjangeren kan ikke si at hans anmeldelse sier meg noe som helst mer enn de andre du refererer til...
Dette tykkjer eg var godt skrive!
Slik eg ser det er skilnaden mellom Wikshåland og dei andre nemde musikkanmeldarane at W. i sine skildringar er godt forankra i sjangerkunnskap, historiske fakta, og ikkje minst tru på at lesaren sjølv vil forstå kva han meiner med "den flotte romantiske orkestergestikken fra den tidlige Schönberg" og "hele paletten fra seinromantikk til den store, symfoniske samtidsmusikktradisjonen".
På denne måten får anmeldingane ein substans, og evt. kritikk av framføringa vil virke rettferdig og truverdig, i staden for surmulande pubertale spark; noko som eg tykkjer ofte er tilfellet hjå andre anmeldarar.
Det er som du seier: Ynskjet om å famne heile lesarskaren framstår hjå somme som større enn ynskjet om å lyse opp ei sak frå alle sider.
Elles var det kanskje i starten litt uklart om du også meina å kome med kritikk av Wikshåland, eller om du tykte han sto fram som eit godt eksempel, noko som det seinare synte seg at du faktisk gjorde. Dette kunne godt ha kome fram tydelegare allereie i byrjinga av avsnittet.
Ingvar Örn Thrastarson
til "karakteren";
Ståle Wikshåland refererer til en side av musikkhistorien som jeg tror er ganske mye mer allmennt kjent enn den Asker skriver sin konsertanmeldelse om.
Så hovedpoenget mitt med det eksemplet var at i forhold til hvor kjent musikken her, så mener jeg at han skriver på en måte som gjør at jeg kjenner meg igjen i det han skriver, selv om dette er en type musikk som ikke jeg kjenner spesielt godt til. Men det er klart det poenget forsvinner når han ikke sier noe særlig om selve musikken, så det var nok en liten logisk brist der ja. Takk for det!:)
til Asle:
Jeg mener selvfølgelig "spennende" ifølge meg, noe jeg så klart burde gjort litt klarere! Poenget mitt tar utgangspunkt i den delen av konserten hvor de samlet seg ytterst på scenen og blant annet fremførte nevnte electronica-remix av God Put a Smile. Og akkurat den avdelingen representerer for meg essensen i det Coldplay står for; de er aldri redde for å gå nye veier med musikken, og dermed litt bort fra denne "U2-hermingen" som enkelte journalister kaller det. Når anmeldere mener at det er så lite som skiller coldplay fra U2, så synes jeg det er rart at akkurat den lille avdelingen av konserten ikke er tatt med. Chris Martins fremtoning på scenen var til tider heseblesende, men ikke hele tiden, som jeg får inntrykk av når jeg leser Bakkes anmeldelse. Men ja, jeg anerkjenner at poenget forsvinner slik jeg har formulert det. Takk:)
Ostepop: se svar til "karakteren". Takk for tilbakemelding:)
Slartibartfast:
Dagsavisen hadde en artikkel om Coldplay dagen før konserten, og det var der det sto at første gang Coldplay var i Norge, så hadde han sittet og snakket med Chris Martin. Skal jeg være helt ærlig med deg, så husker jeg ikke i forbifarten hva spillestedet het, men So What ringer en bjelle hos meg, så det er godt mulig:)
Ingvar Örn Thrastarson
Takk til Kaploink også!
Noen gang hørt om The Beatles eller??
Ingvar Örn Thrastarson
Ja, det har jeg:) hva tenkte du på?
Ole Albrekt Nedrelid
Først og fremst vil jeg si meg enig i Kaploinks meninger om artikkelen, velskrevet og kritisk som den fremstår. For jeg synes det er riktig å kreve mer av anmeldere i forskjellige medier.
Det ligger ofte større makt enn man skulle tro, i det å skrive for en avis mange leser. De ukritiske leserne vil nemlig ta for gitt at skribenten gjør et grundig arbeid, nettopp på grunn av avisens størrelse, mens man med et kritisk blikk fort vil kunne avsløre tilfeller av tynt arbeid, slik Ingvar gjør her. Og for øvrig er det skremmende å se hvor mange aktører som bruker terningkast fra Dagbladet, VG og andre, som referanser på hvor høyt kvaliteten er vurdert.
Når dette er sagt, er det kanskje litt slemt overfor to tabloide skribenter, å sette dem opp mot en professor. Jeg skal ikke undergrave de to første, men det er mulig kontrastene blir noen hakk for store i denne sammenhengen.
Likefullt bidrar denne kontrasten til å eksemplifisere hvor skilnaden ligger i pressedekning generelt, og hvordan den bør angripes. Mitt inntrykk er i hvert fall at det er de store dobbeltsidene som tar for seg populærmusikk (uten anførselstegn), som i en diskusjon som denne oftest vil være mest kritikkverdig.
"..den delen av konserten hvor de samlet seg ytterst på scenen og blant annet fremførte nevnte electronica-remix av God Put a Smile".. *Grøsse*
Dette minnet mer om en nettkommentar enn en kommentar fra ansatt skribent, spør du meg. Den typiske "følelsene kommer først, meningen etter" -tonen fra starten av ledet meg til den slutningen. Tydeligvis en Coldplay-fan som er snurt av noen anmeldelser og prøver å male et argument ut av lite. Ja, det er mye å utsette på norsk anmelderi, veldig mye, men du peker ikke på noe av det.
Ingvar Örn Thrastarson
Hei Johs.
Jeg skjønner selvsagt at dette kan oppleves som et bittert oppgjør med en dårlig anmeldelse fra en fan. Men la meg bare få presisere at jeg som jeg foretrekker dårlige kritikker av band/artister jeg er tilhenger av, så lenge den baserer seg på litt mer konkrete hendelser i konserten, og ikke alltid bærer preg av det samme. I Coldplays tilfelle snakker jeg om den evige sammenligningen med U2. Hva oppnår en anmelder med å dra denne velkjente tråden mellom to av verdens største band i 2008?
Jeg innser at eksemplifiseringene av meningen min om forskjellene mellom den klassiske og den populærmusikalske anmelderstand ikke var helt heldig. Men rent generelt står jeg ved at anmeldere av klassisk musikk i større grad tar sine lesere på alvor enn det populærmusikkanmeldere gjør.
Det hadde vært interessant å høre noen av de tankene du gjør deg rundt norsk anmelderi, og konkret hva det er du utsetter på det.
Takk for tilbakemeldingen!:)