Ved frifolkens endestasjon

Devendra Banhart og Espers har gitt oss nye plater. Det er ble vel ikke akkurat den oppturen vi kunne håpet på.

I april 2003 hyllet vi debutplaten til Devendra Banhart her på groove, året etter var det førsteskiva til Espers som gjaldt. Disse var også på en måte startskuddet til "frifolken", med en bøling amerikanske (og i noe mindre grad britiske) artister bak seg som sprikte i alle retninger. Frifolken hadde ikke så mye med tradisjonell folkrock å gjøre, men bestod av alt fra psykedeliske viser til akustiske improvisasjoner, østlige ragajammer og plink-plonk, urban loftsrock og rurale feltopptak. Poenget var at en ny undergrunn vokste frem, band som gjerne fremstod mer som løse kollektiv, artister som utga plater selv, gjerne CD-R og i ørsmå opplag, og med egne festivaler og happenings. En ny DIY-ånd altså. Inspirasjonskilder kunne sprike fra Harry Partch og John Fahey til Can og Residents. Ganske spraglete med andre ord, og veldig moro.

Jeg skriver i fortid. Et blikk på grooves omtaler for genren viser over 100 plater tagget med frifolk, de aller fleste utgitt mellom 2004-2007. I noen få, hektiske år ramlet det tilsynelatende ut band fra alle hull som pludret rundt med improvisert banjospill, messende vokal og håndtrommer og med en svakhet for natursymbolikk og dyrelyder. Det er vel trygt å si at trenden nå er over toppen, og om ikke artistene i seg selv er borte så er i det minste noe luften gått ut av ballongen. Slik det alltid er med mer eller mindre naturlige båser. Animal Collective har for lengst beveget seg inn i det moderne samfunn, Wooden Wand har stagnert, Vetiver har klippet håret og blitt popartist, Entrance ga ut en forferdelig plate tidligere i år. The list goes on. De beste vil uansett leve langt forbi samtidens genrebetegnelser, men ferske utgivelser fra to av de mest spennende navnene for noen år siden minner nettopp om frifolkens endestasjon.

Devendra Banhart:
What Will We Be

Devendra Banhart etablerte seg raskt fra å være en underfundig og høyst original visesanger, til å bli et moteikon og verdens hippeste fyr. I tillegg til å selv slippe en rekke flotte skiver ble han også raskt en samlende figur innen dette "new weird America".

What Will We Be er hans major label debut, og dessverre bare en måtelig bra skive. Jo visst, den bærer preg av lange, late sommerkvelder med vin og hamp, og er nesten utelukkende viet et tilbakelent uttrykk med hint av slækk bossanova og småjazza vibber. Banhart kan å skru sammen merksnodige tekstlinjer og innyndende melodier, men det som kunne blitt en dorsk avskjed med sommeren er vel så mye et langt gjesp uten særlig mål og mening. Høres det kjedelig ut at Devendra Banhart har laget en mer "seriøs" skive, så er det også det, der gleden og gløden fra de foregående er nærmest fraværende. Her er låter hvor han på det verste mest av alt høres ut som Jim Morrisson på sitt mest uopplagte (Rats).

Problemet med What Will We Be er likevel ikke at den preges av så døde øyeblikk, men det gjennomgående manglende engasjementet. Låter som Angelika og Baby er som parenteser å regne i hans katalog, uinspirerte kutt som ikke fører noe sted. På den positive siden: Her er noen riktig vakre spor, tospannet First & Last Song For B stikker seg ut i så måte. 16th & Valencia Roxy Music er platens soleklare overskudd, en fengende, happy-go lucky galopp med smittende koring hvor Banhart viser seg fra sin mest innyndende side.

Men det holder ikke til å redde en skive som aldri har noen ambisjon om å komme seg ut av lotusen.

Espers:
III

Espers har tilhold mer over i pagan-folken, og sitt musikalske blikk mer rettet mot de britiske øyer. Tenk mer enn gjerne The Wicker Man krysset med Fairport Convention, som vi har gjentatt her til det kjedsommelige. Deres debut (den grønne) var vakker og mild som en septembermorgen, etterfølgende II (den svarte) mørk, tung og mystisk.Tre år senere kiler III seg et sted mellom disse, men uten å trekke ut det beste fra dem. I stedet har de gitt ut en overraskende fantasiløs og tam plate.

Espers har likevel så mye godt grunnlag i bandet, ikke minst på vokalsiden, at det skal mye til før de ødelegger helt for seg selv. Og III starter lovende, med innbydende I Can't See Clear (mer Fairport enn Wicker) og ikke minst påfølgende The Road of Golden Dust. Suggererende med sin blanding av lys og mørke og instrumentene som veves inn i hverandre. Dette er en trollfin låt, som dessverre rundes ut altfor tidlig. Ikke minst med tanke på det som kommer videre.

III er ikke direkte dårlig, men viser et Espers som rådløse og fantasiløse, der særlig de evinnelige gitarsoloene til Greg Weeks (som er mer eller mindre identiske) ganske raskt blir et stort irritasjonsmoment. Hver låt ender med å klenge seg på de langdryge partiene til Weeks, en retning jeg ærlig talt ikke forstår hvorfor de har lagt seg på. Selve låtmaterialet kunne vært med på I eller II, men uten elegansen til førstnevnte eller tyngden til sistnevnte. Da står vi egentlig bare igjen med en småpen plate som har blitt skuffende pregløs og blek.

The Road of Golden Dust og småsnertne Meridan er høydepunkter på en plate som som aldri tar av i noen som helst retning. Akkurat det hadde ikke Espers trengt å slite med.


comments powered by Disqus

 



Harald Gunnarsen
2009-11-16Frifolk topp 20

Ein skigard kan ikkje var evig veit du - Bjørn Hammershaug.

Og no som frifolken tilsynelatande syng på siste verset, har du nokre anbefalingar? Har du moglegheit til å lage ei topp 10 eller 20 liste over dei beste frifolk-platene?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo