Buktafestivalen Tromsø : The Stooges

Bukta, lørdag 21. juli; Festivalen i nord har vært en triumf som har inneholdt konserter som vil stå igjen som de beste i festivalens historie.

Lørdagen innehold to av de, og selv om Sivert Høyems råsterke opptreden tidligere på kvelden var et øyeblikk som brente seg inn i sjelen, var det legendene The Stooges som sparket hardest, med en festivalavslutning som må betegnes som ren og skjær magi.

Etter pinlig svake The Weirdness er det nok mange som hadde avskrevet The Stooges, også som liveattraksjon. Og selvsagt, hvis Iggy & Co hadde fokusert på nytt materiale ville dette blitt ganske trist. Men heldigvis; to av rockens gigantalbum sto i sentrum, og konserten var i hovedsak full gjennomgang av punkens fødsel fra 69, samt bautaen Funhouse fra 1970. At de også sneiet innom noen få nye låter var til å leve med.

Jeg så bandet i Bergen i fjor også, og selv om mitt første møte i levende live var en maktdemonstrasjon, var dette om mulig ennå bedre. Med kaskader av lyd, og et band som hadde barbert låtene inn til beinet var dette en oppvisning i at primitiv og rå rock er det viktigste, ja selve oksygentilførselen som gir populærmusikkens mangefasserte uttrykk puls, pust – liv.

Iggy Pop løftet Bukta mot ekstasen med en av rockens store stemmer, og mange av oss følte nok at byhistorie ble skapt i lille Tromsø denne kvelden.

Tidsånden i 1969, punkeksplosjonen Now I wanna Be Your Dog (to ganger), No Fun med Sivert Høyem skrikende på vokal, en mektig 1970, svingende Down on the Street og Loose, hylende T.V. Eye, og ikke minst en sanseløs tøff Dirt skinte i tidløs storhet. Ron Asheton sto som en klippe og vrengte ut effektive riff og en gitarlyd fra grunnmuren, broder Scott kunne skimtes hamrende bak trommesettet, og det innleide medlemmet Mike Watt (Minutemen) sto i knestående med bassen i ankelnivå og spilte, uten plekter, de tøffeste basslinjer som er skapt, og da Steven Mackay kom inn med saksofonen sin var lyden av 1970 komplett. Med en sprellende Iggy som autoritært blikkfang og midtpunkt følte vi innerst i ryggmargen lyden av verdens beste rockeband.

Også på en scene i 2007.

Mesteparten av publikummet skjønte nok ikke helt hva som traff de, og noen etterlyste sågar mer publikumskontakt. Men ærlig talt, hvilke andre artister inviterte scenen full av et publikum, som gjennom en råtøff versjon av No Fun var nærmere rockehimmelen en de kanskje noensinne vil komme. The Stooges har vært med på å revolusjonere rocken, og at de nå har kommet sammen igjen, har selvsagt noe med penger å gjøre. For første gang tjener de bra med gryn på sine musikalske mursteiner, og det som 60-åringer. Vel fortjent spør dere meg.

The Stooges er så langt unna kalkulerende platthet det er mulig å komme, og det er en sann fornøyelse å konkludere at jeg ville, hvis mulig, sett de live hver dag resten av livet. Det dreier seg om å ha det moro mens man ennå har sjansen. Noe ikke minst festivalens fellesnevner, minnet om Robert Burås, så ettertrykkelig viser. Få maner frem gliset som legendene, og Fredrikstad i september har virkelig noe å se frem til!

Hva nå Bukta? 60-årige Lemmy i front av sitt Motörhead i fjor og like gamle Iggy i år. Bookingen av også gamle legender har vært en suksess, men listen er nå lagt så høyt at den vanskelig kan overgåes. Hvilke andre innen rocken over 60 kan følge opp. I farten kommer jeg bare på Roky Erickson. Dylan? Vel, han har skuffet stort de to siste gangene jeg har sett han.

Den fjerde festivalen i Bukta har virkelig vært en fornøyelse å være tilstede på, tiltross for regn spesielt på lørdag. Musikken har vært så strålende at dette knapt har blitt lagt merke til. En fantastisk fin stemning, tiltross for et noe mindre publikum, underbygger følelsen av en av de fineste festivalene på norsk jord. Robert Burås fikk et verdig gravøl i en by han ofte besøkte. Også konsertene da; Calexicos varme mexicana, New Bomb Turks eksplosjon av en konsert for kanskje 1000 publikummere tidlig på fredag, en imponerende sterk Waterboys-konsert, Sivert Høyems mektige tilstedeværelse og ikke minst den sterkeste konserten på Tromsø-jord noensinne, da The Stooges skrev historie.

Jeg gleder meg allerede til neste år.

(Alle foto: Mona Steffensen)


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Safariari - Zebra Knights

(Trust Me)

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere:

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat
Frank Sinatra - The Christmas Collection