Morten Qvenild Sessions, Nasjonal Jazzscene 9. februar

Morten Qvenild presenterer nye besetninger på Nasjonal Jazzscene hver mandag i februar. groove var til stede under den andre konserten, som bød på imponerende improv, et plateslipp og noen overraskelser.

Hver mandag i en måned lar Nasjonal Jazzscene i Oslo en norsk musiker sette sammen nye besetninger til en rabattert inngangsbillett. Hele konsertserien kalles Sessions, og er en slags utprøving av ny musikk både for utøverne selv og for publikum. I februar er det tangentist Morten Qvenild som står ved konstellasjonspaletten, og etter forrige ukes trio med Henriksen/Horntveth, som noen dager senere gjorde inntrykk på grooves mann i Bergen, var det sist mandag klart for nye møter i både trio- og kvartettformat – samt et plateselipp.

De to første gjestene Ståle Storløkken (tangenter) og Helge Sten (gitar) har begge spilt viktige roller i en rekke forskjellige produksjoner de siste årene, men kjenner hverandre godt fra Supersilent, dette bandet det stadig refereres til når vi snakker om elektrisk ambientfriimprov fra Norge. Og når Qvenild her inviterte dem til den samme gata, var det klart at lydbildet rent uttrykksmessig fort ville spores tilbake til denne referansen.

Men la oss ikke dvele ved det. På mange måter var det Qvenild selv som sto i sentrum i denne trioen, for med Sten og Storløkken ute på flanken, var han en som både dro i gang strekkene og toppet høydepunktene, skjønt med ydmykhet og inkluderingsevne. Spesielt med dette formatet var de to tangentistene som stilte med like mange brett og ledninger, noe som til tider gjorde det vanskelig å skille ut hvem som kom med hvilke ideer, især med Stens bidrag på toppen. Til forskjell fra en akustisk trio, er dette lydbildet langt mer sammensmeltet, og fremstår av og til som en kompleks sfære.

Fortrinnet Qvenild hadde fra sitt elektronikkbord, var det akustiske flygelet han også satt ved. Her kunne han bryte gjennom med linjer og harmonier og dermed kontrastere fint med det ellers helelektriske soundet, og slik Supersilent dukket opp i bakhodet, var også In the Country tilstede i kulissene bak Qvenilds karakteristisk metningstonespartanske pianoakkorder.

Et friimprovisert strekk begynner svært ofte helt stille, øker i intensitet opp til et toppunkt, før alt gradvis bygges helt ned igjen og avsluttes. Standardlåten er et kjent fenomen, og på samme måte kan man si dette er et standardstrekk. Jeg vet dette er å generalisere, men herfra vil jeg berømme trioen for å gå bort fra den tradisjonelle formen ved ganske enkelt å avbryte den nedadgående kurven og heller sikte opp mot nye høyder i nye lydlandskap. Dette ga ekstra liv og ytterligere uforutsigbarhet til denne i utgangspunktet tilfeldige musikken, og dempet også litt av inntrykket av at dette tross alt var en fersk triosammensetning.

Trinity

Etter Qvenild og Storløkkens vakre avslutning over en akkordrekke midt mellom vise og koral, var vi likevel bare halvveis i arrangementet. Straks kvartetten Trinity satte i gang, gikk det opp for meg hvor godt det kan låte når en samspilt besetning viser sin kunst. Ikke det at den første trioen var spak på noe vis, for all del, her var det bare snakk om en akustisk trio med en elektrisk fjerdemann som sammen ga inntrykk av noe mer etablert.

For Trinity har spilt sammen før. Den akustiske trioen Møster/Håker Flaten/Strønen på saxofoner/bass/trommer slapp platen Sparkling allerede i 2004, men kommer altså først nå med sin andre plate, som ble sluppet denne kvelden. Dette er et konsertopptak fra Moldejazz i 2006 hvor Qvenild gjestet på tangenter, noe som gjorde det naturlig å benytte anledningen til den samme besetningen her og samtidig omdefinere bandet til en kvartett.

Igjen var Qvenild i stand til å bryte med de øvrige medspillerne, men nå fordi han hadde elektronikk tilgjengelig. På grunn av dette oppsto det nok en gang en liten deling på scenen, hvor de tre akustiske på en måte holdt på med sitt, mens de elektriske tangentene fremsto noe solistisk.

For selv om både Ingebrigt Håker Flaten og Thomas Strønen er vel bevandret i elektriske uttrykk med for eksempel Scorch Trio og Food, sverget de denne kvelden til helt akustiske instrumenter. Sammen med Kjetil Møster, som går stadig videre inn i avantgarden, faller det meg derfor mer naturlig å snakke om dem som en samlet trio, med gjesteartist. Men likefullt er det musikk de utøver, alle sammen, og de kommuniserende linjene musikerne mellom gikk på tvers av min snevre inndeling.

For eksemepel merket jeg meg på ett punkt hvor trommer og bass kompet et lyst men lavmælt overtoneparti i saxofon, hvorpå det fra siden kom noen kantete lyder og utbrudd fra tangentene. Her kunne det virke tydelig at Strønen gikk fra å spille under Møster, over til også å inkludere Qvenild inn i en overgang til en ny intensitetskurve, og etter hvert helt over til å kompe ham som den nye solisten. Heretter gikk det dessuten opp for meg Møsters sterke evne til å tre inn i bandet som en del av helheten og ikke nødvendigvis som solist, noe instrumentet jo er myntet på å være.

Kvelden ble avsluttet med et ekstranummer hvor sanger og artist Tone Aase kom opp på scenen for å annonsere feiringen av sin ektemann Ståle Storløkkens førtiårsdag, som ble markert med friimprovisert bursdagssang fra salen og lettere mingling for den som ble igjen.

Når denne teksten er trykket, har Trinity besøkt Dokkhuset i Trondheim tirsdag, og er på vei til Bergen i dag, onsdag, for å spille på Landmark. For oss som er igjen i hovedstaden, gjenstår fremdeles to slike Sessionarrangementer i februar, hvilke jeg kan anbefale på det varmeste.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Scorch Trio - Scorch Trio

(Rune Grammofon)

Ekstatisk og groovy improv av absolutt ypperste klasse!

Flere:

Rosanne Cash - Black Cadillac
Kråkesølv - Trådnøsting