Intervju: The Posies

The Posies la nylig ut på turné i kjølvannet av den nye skiva Blood/Candy. I den forbindelse fikk vi mailet med Ken Stringfellow om alt fra plagiatbeskyldninger til ulovlig nedlasting - og ikke minst være hans skyteskive.

Hvordan har tilbakemeldingene vært i forbindelse med det nye albumet, og hvordan vil du si denne utgivelsen skiller seg fra deres tidligere album? Er det riktig å si at dere er
litt tilbake til det grunnleggende uttrykket, i form av muskuløs gitarpop med harmonier? Men allikevel er det en følelse av eventyrlyst som gjennomsyrer albumet, det peker fremover, ikke bakover.

- Vet du hva, jeg vil offisielt få benytte dette intervjuet til å klage på mottakelsen som vi har fått her i Skandinavia. Jeg mener vi har laget den beste skiva i karrieren vår, og mange mennesker er enige. Anmeldelser i USA, Storbritannia, Spania, Frankrike, Holland, Belgia, Tyskland ... alle 9/10. Og her kommer vi til Sverige og Norge, som har vært så snille mot oss gjennom alle år, og vurderingene har vært så som så. Jeg skjønner faktisk ingenting. Har folk hørt et annet album?? Eller har god musikk gått av moten her og ingen har fortalt meg det? Ken fortsetter:

- Jeg er glad for at dere i Groove likte skiva, da.. Jeg har en følelse av at vi blir kritisert for ingen annen grunn enn at i det gamle journalistiske spillet betyr det at de som fikk gode anmeldelser sist runde, må få dårlige anmeldelser denne gangen.

Ken gir seg ikke med tiraden:

- Jeg synes virkelig vi tok noen sjanser på dette albumet. Vi har laget et fargerik, happy og ikke minst et filmatisk album, med lyriske detaljer, uvanlige lyder og sofistikerte arrangementer. Så ... hvor skortet det? Igjen - vi har fått noen av de beste anmeldelser i løpet av vår karriere, bortsett fra Norge og Sverige. Bør vi slutte å komme? Vi har gitt så mye i form av tilstedeværelse, bra konserter, etc. ... Jeg føler faktisk Norge er som mitt andre hjem. Så når anmeldelser er mindre enn entusiastiske sammenliknet med alle andre land i verden ... Jeg kan ikke noe for det, men jeg føler meg faktisk forrådt.

De siste 10 sekunder av det nye albumet minner meg veldig om en klassisk sang fra 60-tallet, en hyllest vil jeg tro. Har jeg rett?

- Ja, her er det noen anmeldere som rett og slett har vært veldig dumme. De har sagt "å, det er som en kopi av The Beach Boys" , som om vi prøvde å lure folk. Selvfølgelig er det The Beach Boys. Sangen handler om Enewetak, en øy som ble brukt til atomprøvesprengninger på 1940-50-tallet. Den første amerikanske hydrogenbomben ble detonert her. Så, i 1970, fikk de opprinnelige innbyggerne lov til å flytte tilbake. Og selvfølgelig var det fortsatt ikke trygt. For meg er dette noe av det verste menneskeheten kan gjøre; at det ondeste mennesket har oppfunnet ble faktisk sluppet over dette tropiske paradiset. Og i min historie kan Gud ikke hjelpe. I teksten sier Gud: "jord, luft, ild og havet – vitenskapen stjal dem alle fra meg». Den allmektige Gud har blitt erstattet av vitenskapen- og vitenskapen er en slags fritt marked for moral - det er ment å føre til det beste. Men hvis vitenskapen gjør ting som dette ... er det bedre? I min historie griper Gud inn når han har fått nok. Øysamfunn som Enewetak er i fare for å forsvinne. Så i sangen vår kommer Gud tilbake, og siden jeg forbinder the Beach Boys med Gud (God Only Knows) og tropiske øyer (Kokomo, anyone?) så følte jeg hans guddommelige nærvær representert av det velkjente soundet til The Beach Boys. Det er ment å være litt morsomt, litt rørende og til og med litt søt.

Fortell opprinnelsen til tittelen på skiva, Blood/Candy- er det hentet fra et dikt?

- Ja, av en fyr fra Chicago som heter Thax Douglas. Han går på konserter der han skriver og improviserte dikt om bandet/artisten som spiller. Så reiser han seg og leser det som en introduksjon til bandet. Han har gjort dette for hundrevis av band. "The Blood Candy" var en linje i diktet om oss.

Prince har sagt at alle hans hits er skrevet for barn. Med andre ord, enkelt og fengende. Sting sa en gang at det er lettere å skrive en pen melodi i moll. Michael Stipe i REM hevder at det er virkelig vanskelig å skrive en glad sang, fordi den følelsen du får fra lykke er vanskelig å beskrive. Hvordan vet du at du har skrevet en virkelig bra sang?

- Vel, hvis vi irriterer noen anmeldere så må vi gjøre noe riktig! For min egen standard så må jeg føle en sterk forbindelse med sangen, at låta rett og slett vekker sterke følelser hver gang jeg hører den... Jeg fullfører kun det jeg har intense følelser for.

I ganske mange intervjuer du blir spurt om tiden rundt 1993, selve glansperioden for grunge. Hva er ditt take på det når du ser tilbake? Hvis bandet hadde tilpasset seg den musikalske stilen (les: å være sint), tror du at The Posies ville ha solgt flere plater?

- Kan hende... Det er umulig for meg å følge de rådende trender. Det vil alltid gjøre oss vanskelig å markedsføre. Som Ian fra Minor Threat sa: OUT OF STEP.... WITH THE WORLD! Jeg er veldig sta og gjør kun det jeg vil gjøre. Jeg hører lyden i hodet mitt, og får det ut til verden. Intet mer, intet mindre. Jeg lager det jeg føler før. Jeg kan faktisk lytte til mine egne skiver hver dag. Jeg er ikke sikker på at mange kunstnere fra samme epoke kan si det samme, med hevet hode. Og, det ER sinne i musikken min - men det kommer til uttrykk på sin egen særegne måte, vil jeg si. Og det er vel selve poenget, ikke sant? Men du vet hvordan det er. De fleste mennesker er bjellesauer og konformister. Jeg bare gjør det jeg gjør.

Dere ga ut boksen At Least At Last - finnes det mer musikk i hvelvet?

- Haha, nei. Men vi hadde overskuddsmateriale som faktisk endte opp på en spansk reutgivelse av vår første skive, Failure, som ikke finnes på boksen. Det var en skikkelig kul pakke for fansen utgitt på Houston Party Records.

Du nærmer deg raskt en status som en 'norgesvenn' i det norske musikkmiljøet. Tidligere har du jobbet med Kenneth Ishak og hvis ryktene stemmer jobbes det også med nytt materiale fra The Disciplines, samt utstrakt turnering, stemmer det?

- Det stemmer. Jeg produserte andre skiva til Beezewax, mikset et album for et band fra Trøndelag som heter Jim Protector og hadde gleden av å produserte EP'en til Pernille Sparboe. Dessuten sang jeg på Briskebys tredje utgivelse. Så ja, jeg elsker Norge.

Han fortsetter:

- Det nye albumet fra The Disciplines er eksplosivt. Det planlegges en release en gang i 2011. Vi har turnert verden rundt i forbindelse med debutskiva i snart to år.

Gitaristen deres, Jon Auer, har sagt at han synes det er merkelig hvor lite folk er villige til å betale for musikk, i dagens internettverden. At mange er hardt presset til å bruke maks 100 kroner for en CD de kan lytte til for evig, mens folk flest ikke vil blunke to ganger når det gjelder å bruke samme beløp på en latte eller to, eller en pakke sigaretter, som er noe forbigående. Er du enig med ham?

- Ja, jeg må si jeg er enig. Det er viktig å støtte de bandene man elsker. Se på det som en donasjon til kunsten.

Mvh
Ken
Malmø


The Posies starter sin lille norgesturné på John Dee torsdag 21. oktober, fortsetter på Kvarteret i Bergen 22. oktober og avslutter på Blæst i Trondheim 23. oktober. Blood/Candy er ute nå via Rykodisc/Warner.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo