Konsert: Akron/Family

John Dee, 11. april 2007. Humoristisk og eklektisk fra Brooklyns fremste firerbande.

Klokken nærmer seg midnatt, og på scenen på John Dee utspiller det seg følgende absurde scenario: Der oppe står et tjuetalls mennesker og synger "circle, triangle and square" i en slags "hode, skulder, kne og tær"-øvelse. Alle på scenen rister løs med et skrangleinstrument som de disponerer fritt, mens det øvrige publikum inviteres til både dans og gymnastikk nede på gulvet. Bassist Miles Seaton tusler rundt i salen med blokkfløyte, og trommeslager Seth Olinsky blir en human beatbox og omdanner rockbandet til en rapgruppe. Blant annet.

Et par timer tidligere. Akron/Family innleder sin konsert med ansiktsøvelser og lett uttøyning. Ryan Vanderhoof snakker litt om å drikke kaffe og øl samtidig, før de sakte men sikkert drar igang sin vanvittige hybrid-rock.

Det er vanskelig å beskrive musikken til Akron/Family med få ord. Først og fremst må det sies at selv om de kan være en smule utilgjengelige på plate, så blomstrer de til fulle ut når de møter folk. Her er elementer av folk, psykedelia, støy, math, gospel, funk og ikke minst en stor dose humor og ønske om å få med seg publikum på moroa. Det var ikke alltid like lett blant et publikum som stort sett kikker beskjemmet i bakken da de blir oppmuntret om å klappe og synge med, men det tror jeg ikke kvartetten tok særlig tungt uansett.

Partier i deres sett kan minne om Hella krysset med Animal Collective, et langt, jammende midtparti kunne minne om Grateful Dead møter Velvet, og jublende allsang deler noe av den samme fryden som Devendra Banhart - i korthet, det sparker i alle retninger. Det kunne fort blitt kaotisk, og joda, de tøyer strikken av og til, men under ett så fungerer det veldig godt. Det skyldes også at bandet har blitt merkbart mer samspilte og presise siden forrige konsert i Oslo (på Mono, oktober 2005). Spesielt viktig er den elegante gitaristen Dana Janssen, som binder mange av de løsere trådene sammen.

Folket tødde heldgivs litt opp etter som konserten utspant seg, og da de fire inviterte folk opp på scenen avslutningsvis så var det tilløp til den fellesskapelige samhørigheten som bandet hele tiden ønsker å skape.

Bandet har beholdt mange av de samme triksene, men det er egentlig helt greit så lenge vi som ser på igjen forlater en konsert med dette utrolige livebandet med et stort fornøyd smil rundt munnen.

Øyafestivalen neste?


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Shins - Wincing The Night Away

(Sub Pop)

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere.

Flere:

Gluecifer - Automatic Thrill
Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus