Konsert: Loch Ness Mouse

Releasekonsert, John Dee 23. oktober 2005.

En releasekonsert med Loch Ness Mouse skulle sendt skarer av osloborgere med hytte på landet til John Dee også på en søndagskveld. Det skulle vært fullt hus, stinn brakke, trangt om plassen og alt det der; man skulle stått som sild i tønne og tettere enn trærne i skogen og gispet etter luft, fektet seg mot baren og betalt ei halv dagslønn for ei t-skjorte.

Slik ble det ikke.

I stedet ble det et hyggelig gjensyn med et av de aller flotteste bandene dette landet har fostret for de knappe tre hundre betalende. Båret av brødrene Jørn og Ole Johannes Åleskjær har The Loch Ness Mouse holdt på siden 1992. Bandmedlemmer har kommet og gått og kommet tilbake igjen. Loch Ness Mouse har spilt flere avskjedskonserter allerede, og ment at bandet var historie. De har avsluttet med og uten originalbesetning, og innstilt seg på at her var knappest mer å hente.

Og nå står de her likevel, en kveld sent i oktober i 2005, tretten år etter sin spede begynnelse, på en dag da den første snøen har drysset over byen, og fremfører låter som hører hjemme i en bilstereo på kysten, i en bil uten tak. Brorparten av konserten er viet bandets nye 11-22, et album som er et betydelig steg vekk fra Alarmprisnominerte Key West. Borte er den friske havluften, vinden i håret og sanden mellom tærne – i stedet har brødreparet vendt seg mot soul og et svartere sound, med en sedvanlig uklanderlig og omhyggelig studioproduksjon, samtidig som konkylieharmonier og flerstemt sang fortsetter er å være like allestedsnærværende som tidligere.

Ole Johannes Åleskjær er i godt humør, takker og bukker om hverandre, og er sedvanlig halvt fandenivoldsk fra scenekanten, om ikke i de lune kommentarene så i sine forsøk på å hudflette gitaren sin. Og jo lenger ut i settet han kommer, jo høyere og luftigere blir hoppene, til det punkt at man begynner bekymre seg for scenegulvets bestand og understøtting. Med seg har han et trekvart fotballag av profesjonelle musikere, som alle har bidratt i større eller mindre grad på 11-22. Jørn O. Åleskjær kan skimtes skulende bak et massivt piano, mens scenen ellers befolkes av bandmedlemmene Helga Trømborg (keyboard), Benjamin Pyke (gitar), Håvard Krogedal (bass) og Henriette Akerholdt (trommer). I tillegg kommer saksofonist Torstein Krogedal og forsangerske og/eller korist Elvira Nikolaisen. Blood, Sweat & Tears-gitarist George Wadenius som har bidratt på Yolanda var, beklageligvis, ikke å få øye på. Det var heller ikke sølvstrupen Maria Solheim, som lik Wadenius har gitt verdifulle bidrag til 11-22.

Tonene som kommer ut av instrumentene er ikke slik de vanligvis er når Åleskjær-brødrene speller opp til dans. Live låter det tettere, svettere, og mer groovy enn før, og kun ei kort uke i butikkreolene forhindrer en økt gjenkjennelsesfaktor, også hos undertegnede. Retrospektivt sett, og med det tilbakeskuende blikk hissig blaskende gjennom tekstheftet, var det likevel låter som låt friskere og mer spot on også live. Cargo, Swung 2 Lo, 11-22 og Dare to Come låt uhyggelig store og flotte utenfor Spendless Studio, og vil nok bli høyt skattede favoritter også på fremtidige konsertarrangementer. Den mjuke FM-soulrocken i skjæringspunktet mellom 10CC, Hall & Oates og Steely Dan blander seg med, vel, Loch Ness Mouse, og smelter i øregangene, spesielt når Torstein Krogedal inntar podiet med sin blankpussede saksofon og Elvira rensker sin gullstrupe. Finest er det likevel når de henter fram smygende perler som In the City In the Morning og Salty Hair fra den fortsatt like eminente Key West, og hoder duver på likt og smilene kruser seg over det ene ansiktet etter det andre. Ole J. Åleskjærs røst treffer kanskje ikke på hver eneste av de høye tonene på notearket, men det får vi ha ham unnskyldt. Med så mye deilig musikk i løpet av én alt for kort time, er det befriende med litt rusk i forgasseren innimellom.

En særdeles varmende aften med gode venner, altså, der bare sirupsnippene og kaffen manglet. Måtte de holde på lenge, lenge ennå, og fortsette sin klappjakt på den perfekte popmelodi.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

Ricochets - The Ghost of Our Love
The Shins - Wincing The Night Away