• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Moldejazz 2009: Otomo Yoshihide 6 og Mary Halvorson 3

Tirsdag under årets Moldejazz befant groove seg foran de friimprovisatoriske scenene i programmet og fikk høre to konserter som både overrasket, imponerte og skuffet.

Ole Albrekt Nedrelid 

Del på Facebook15.07.09

Otomo Yoshihide Sekstett

Først ut på dag to var den japanske støygitaristen Otomo Yoshihide, som kom til Molde med en sammensatt sekstett. Japan har lange tradisjoner innen støymusikk, mens Yoshihide er blant dem som ofte samarbeider med europeiske musikere. Saxofonist Mats Gustafsson er ett eksempel på dette, og senest sist høst var Gustafssons trio The Thing å høre sammen med Yoshihide på samme scene i Oslo.

Trompetist Axel Dörner er også et av de større navnene fra den europeiske frimusikalske scenen som spilte i dette bandet, i tillegg til hollandske Cor Fuhler på piano og japanerne Mizutani Hiroaki og Yoshigaki Yasuhiro på bass og trommer.

Konserten i Kulturhuset var overraskelsen. Uten særlige forventninger hadde jeg i grunnen sett for meg langt mer støy og fri flyt fra disse seks, men i stedet fikk vi delta i et sett fylt av mengder med dynamikk og fantasirike passasjer.

Yoshihide og denne sekstetten står for en estetikk hvor det stygge er det fine, hvor tradisjonelt "rene" harmonier og fraser egentlig ikke forekommer i det hele. Men når til og med et par standardlåter skjulte seg bak alle lyder skapt av en mer alternativ instrumentbruk fra den enkelte, påkalte dette for meg en uventet lytteopplevelse.

Resultatet ble det jeg vil kalle styggfint, der en gammel jazzlåt ble avspilt nøyaktig etter akkordskjemaet, bare med et bandsound som pep, skrek, freste og hveste på samme tid. For eksempel tilbrakte pianist Fuhler vel så mye tid oppi flygelet som ved tangentene, hvor strengene gjennomgikk en type spontanpreparering.

Konserten i Kulturhuset var også den som imponerte. Før ekstranummeret fikk vi høre to strekk og ett like langt som disse to til sammen, der det forventede støypartiet omsider ga en energifull topp i forløpet.

Oppbygningen varte sikkert flere minutter etter at Gustafsson først hadde snudd seg mot en gitarforsterker med en støyende boks i hendene og med dette innledet slutten. Intensitet og lydnivå økte hos hver og en i en felles støyparade, mens Yasuhiro fargela med en mer pulsorientert rytme i trommene. Om alle instrumenter hadde hatt en gain-knapp, ville også Dörners trompet og Gustafssons saxofon vært skrudd på fullt idet alle skjøv dette støyende dyret av en konsert opp på kanten og utfor stupet. Lettere fjetret satt vi igjen da alt plustelig stoppet, like overraskende som det tydeligvis kom på enkelte i bandet.

Konserten var med andre ord en fellesskapsaffære, der den enkelte bidro mer kollektivt enn solistisk. Yoshihide innok en nøytral rolle ute på sceneflanken der han i stedet for å stikke seg frem virket mer anerkjennende enn bandledende overfor de fem medmusikantene.

Mary Halvorson Trio

Alle seks fra Kulturhuset tok senere turen til Forum for å høre den New York-baserte trioen til Mary Halvorson, som spilte like etterpå. Den unge amerikaneren Halvorson spiller en type fri jazz som følger strenge kompositoriske rammer (alle tre hadde nesa i hvert sitt notetstativ), samtidig som alt spilles i tråd med en type frijazzestetikk.

Det særegne med Halvorsons gitarspill er at hun som regel bruker tradisjonell cleanlyd i sin jazzgitar, men bøyer og tøyer den bakover og opp og ned ved hjelp av en fotpedal. Apropos estetikk, fikk jeg følelsen av å sitte og studere et maleri hvor konvensjonelle linjer ble kontrollert bendet og forvrengt. Å kalle musikken kubistisk kan virke søkt, men musikken vi hørte var ikke likt noe annet, og for meg var dette en usedvanlig spennende oppdagelse å gjøre. I tyve minutter.

Konserten på Forum var også den som skuffet. Selv om Halvorsons gitarspill var spennende og trommeslager Ches Smith gjorde en særdeles god jobb med å binde henne og bassist John Hebert sammen til et velsmakende triosound, var det å sitte en hel time å høre dette, en bitteliten prøvelse. Ensformigheten tok rett og slett et besynderlig tak om konserten, og jeg synes det var oppriktig synd å måtte erkjenne dette, all den tid det startet så lovende.