Festival: Rockfest

Blå Rock, Tromsø 24-25. april: Den fjerde antifestivalen trosset kanselleringer og sto frem – i alle fall i nord – som den aller beste så langt, med en imponerende finale fra suverene The Bishops som et fenomenalt punktum.

Jepp, da er våren også kommet nordover. Rockfest betyr to dager til ende med musikk, øl og pur hygge. Vårens vakreste eventyr", lovet arrangøren, og med en sol som igjen tittet frem var det nok ikke så langt unna sannheten.

Torsdagen var preget av to kanselleringer. De svenske punkerne Henry Fiat’s Open Sore og amerikanske The Ghetto Ways trakk seg begge av ulike årsaker, men Masterpiece of Cake og lokale The Considerate Lovers troppet inn og gjorde likevel kvelden til en festlig affære, der oppstandelsen av garasjerocklegender fremkalte varme følelser og salige glis.

The Considerate Lovers har de siste årene vært aktiv på Tromsøs livescene, der de har bygd seg et navn gjennom gode konserter. Med føttene godt plantet i garasjerocken, og andre skitne sølepytter, snakker vi om en supertett rytmeseksjon, hissige gitarer, og en bjeffende og ungdommelig kåt vokalist. Og ikke minst; fengende og gode låter. Som åpningsband gjorde de nok en gang en flott figur, med et uttrykk som føles ferdigutviklet og klar for et større publikum. Vel verdt å sjekke ut for festivaler i beit for tøff og utrendy rock’n’roll.

Vishnu jobber for tiden i studio med sin første fullengder, og konserten på BlåRock viste et band som dyrker mørk melankoli, skitten blues og en intens tilstedeværelse. Tromsø-kvartetten har tidligere hentet inspirasjon fra The Gun Club, Nick Cave og støyende Spaceman 3, men det ferske materialet de serverte viste også drypp fra Madrugada og norwegian depression, uten at det tok vekk fokuset på et band som gjennom aktiv turnering har utviklet en sterk og personlig signatur.

Fra Holmestrand har tenåringene i Masterpiece of Cake skutt opp som en rakett i løpet av få måneder. Jeg så de også på by:Larm, og - som da - dette er en smittende energibombe der ungdommelig overmot møter lyden av sol, sommer og et fargerikt 60-tall. Langt fra perfekt, og på ingen måte ferdigutviklet, men det er ikke tilfeldig at festivaljobber på blant annet Øya og Slottsfjell er spikret. Brillefint og særdeles lovende!

Dead Moon har gjenoppstått, med ny trommeslager, som Pierced Arrows. For fans av ekteparet Fred og Toody Cole var dette som julekvelden å regne. Garasjerock-legendene skuffet da heller ikke. Den hylende vokalen, det enkle men hypnotisk virkningsfulle kompet, og en gitarlyd fylt av ekstase og et langt liv: Alt er fortsatt til stede for et rørende ektepar, som hyller grunnvollene i den primitive rocken med kjærlighet og brodd få tangerer. Et svett og opphisset publikum fikk en oppvisning i at de gamle – stort sett – er eldst, og da de med tre ekstranummer fra salige Dead Moon rystet vegger og tak på den blåmalte kulturinstitusjonen satte de et mektig punktum på dag én. Med ekkoet fra Dead Moon Night rumlende i hodet, og med album og sjutommer på innerlomma, var jeg nok ikke den eneste som vandret ustøtt hjem med et smil om munnen.

Fredag og stinn brakke. The Mormones åpnet ballet med tromme, bass og hissig sang. Lillehammer-duoen jobbet og sleit dessverre med tekniske problemer, og jeg må innrømme at jeg har sett de mye bedre tidligere. Duoen er likevel et musikalsk fyrverkeri og en kraftpakke, der gitaren ikke et øyeblikk savnes – selv på en middels dag.

Dave Cloud and the Gospel of Power kan bare beskrives med ett ord: Fantastisk!

I rød silkedress, som hyllest til julenissen, sto Cloud frem som en herlig og sann original. Med vrikkende hofter, skitne tekster, raspende røst og et avsindig tøft band i ryggen, var veteranen fra Nashville eventyrlig frekk, forfriskende vital og sanseløst morsom.

Som en kruttsterk blanding av Beefarth, Hasil Adkins, Roky Erickson og Charles Bukowski serverte Cloud oss gullkorn på gullkorn i front av en krafttrio. The Gospel of Power har blant annet Matt Swanson fra fenomenale Lambchop på bass, og backingbandet sto frem med teknisk briljans og serverte oss hardtslående soulfylt garasjerock, som sto som hånd i hanske til en eksentrisk kulthelt. En sjokkerende nyoppdagelse - og en konsert for minnebøkene.

Den Oslo-baserte Nord-Norge-banden The Replaceable Heads gjorde (så vidt meg bekjent) sin aller første konsert i Tromsø – og det var jaggu på tide! Som tidligere spydspiss i Diddy Wah Diddy og Per Ivars Orkester, har Per Ivar Jensen med dette bandet klart å samle sine løse tråder i et hissig punkrock-brygg, som ikke står tilbake for hvem det måtte være innen sjangeren i 2008. Med fandenivoldsk innstilling ble fjorårets triumferende Glad To Be Happy spyttet ut med Jensens karakteristiske, nasale og kraftfulle stemme i front av to rasende gitarister og et komp bankende for livet. Med øl i lufta, hissig poging og breie smil tok publikum i mot bandet som konger. Vel fortjent, for dette var storveis.

The Bishops er i ferd med å breake på de britiske øyer. Som oppvarmingsband for James Blunt (!) har de i vinter spilt haugevis av konserter for 4000-5000 publikummere i store saler, og overgangen til noen hundre og en knøttliten scene på BlåRock kunne vel knapt vært større.

Den ekstreme nærkontakten så ut til å gjøre godt, for trioen leverte en av de beste og smittende pop-geniale utblåsninger jeg har vært vitne til på leeenge. Fantastisk imponerende at debutplatens himmelske koringer og raffinerte eleganse blir overført så til de grader perfekt til liveuttrykket. Tvillingene Mike (vokal og gitar) og Pete Bishop (vokal og bass) fronter et band som henter inspirasjon fra merseybeat, mild garasje og den mest poppa punken. Med entusiasme og fenomenal velutviklet låtteft fikk London-trioen BlåRock til å vibrere i ren lykke. Dette var kort og godt en konsertklassiker, fra et band som jeg er overbevist om at kommer til å bli dritsvære. Godt da å ha sett de på en liten og intim scene.

Årets Rockfest var særdeles vellykket. Nå er jeg ikke helt oppdatert på hvordan det gikk i Oslo og Bergen, men programmet og gjennomføringen i Tromsø var ganske så suveren, og fredagen var helt klart den beste dagen i antifestivalens morsomme fireårige historie.

I et år der festivalflaggskipet i Ishavsbyen, Bukta, er i ferd med å forlate sin tidligere ”kresne rockeprofil” til fordel for gjengangere og uforståelig samfunnshusmoro, er det jaggu godt noen fremdeles holder rockefanen høyt hevet i nord. Uten å motta én krone i støtte har festivalen holdt det gående på pur entusiasme og bankende musikk-kjærlighet. Rockfest er et tapsprosjekt for arrangører og band – og en kulturell berikelse for oss andre. Vel blåst til en festival som er overmoden for rytmiske støttekroner.

Vi sees neste år!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


El Guincho - Alegranza!

(XL)

Alegranza har overlevd et år med hype, og er utvilsomt en av årets beste plater.

Flere:

Kid Loco - Kill Your Darlings
The Clientele - Strange Geometry