Blablafestivalen 2010

Det finnes mange festivaler her til lands, de fleste har enten Sivert Høyem eller Dumdum Boys på plakaten. Blablafestivalen på Sortland har ingen av delene, men det betyr ikke at festivalen er kjedelig.

Relaterte sider:

Iskald

I mange, mange år var det slik at ungdommer i Vesterålen måtte reise sørover sommerstid for å kunne oppleve rytmisk musikk og festivalstemning. For sju år sida bestemte et par ungdommer på Sortland seg for at nok var nok, og startet Blablafestivalen. Siden oppstarten har festivalen vært sterkt preget av lokale, unge band, og dette er fortsatt en viktig del, selv om festivalen har vokst mye siden starten, i særdeleshet i forhold til booking. I år delte unge, lovende band scenen med mer etablerte navn som Æ, Iskald og Fipp. En god miks!

Det er noen viktige elementer som skiller Blabla fra den jevne horde av norske festivaler. Det som setter det sterkeste preget på steminga er at arrangementet er rusfritt. Dette fører til en utrolig god og koselig atmosfære, og ungdommer og voksne omgås på like vilkår. Og, aller viktigst, fører det med seg at fokuset faktisk er på musikken, i stedet for på høylytt prating og hoiing. Deilig. God vegetarisk mat, gode fasiliteter og hyggelige folk bidro ytterligere til å beholde de gode vibbene.

På grunn av logistiske utfordringer gikk undertegnede glipp av den første festivaldagen, men både på fredag og lørdag ble det servert musikalske godbiter fra scenen. Captain Obvious var kanskje det bandet som sjarmerte mest. Deres låter lå i et vindskjeivt, Radiohead-infusert landskap, og ble ofte drevet fremover av orgel og andre keyboards. Med tekster om hvaler og andre snodigheter ble jeg definitivt besnæret av de unge gutta i Captain Obvious. Litt seinere på kvelden dukket Din Freundin opp, aka Marianne Hansen, og bidro til festivalens bredde med søte, akustiske låter spilt på gitar og ukulele. Til tider ikke ulikt Belle & Sebastian, og veldig trivelig. Etter at Din Freundin hadde forlatt scenen ble konsertene gradvis hardere og hardere. Det hele toppet seg med black-metalbandet Iskald som fikk æren av å avslutte kvelden. Med to full-lengdere og platekontrakt hos norske Indie Recordings er Iskald forholdsvis etablert innenfor sin sjanger, og imponerte også denne kvelden med sjangertro og harde låter som begeistret flokken foran scenen.

Lørdagen ble enda mer variert enn hva fredagen hadde vært. For min del startet kvelden med stillfarne Ingvild Østgård som spilte sine låter foran et sittende publikum. Inspirasjonen fra andre norske kvinnelige singer / songwritere var tydelig, og særlig i vokalbruken var Østgård lik Ane Brun. På tross av denne likheten var konserten riktig så trivelig. Årets Rock Mot Rus-vinnere, Betablok fra Tromsø, fulgte. Metalbandet imponerte med tekniske låter, og en vanvittig presisjon - de låt rett og slett utrolig tight. For min del ble imidlertid låtene litt like hverandre i lengden, da de fleste hadde samme vokale stil, oppbygging og rytmikk. På tross av dette skal det bli spennende å se hvor Betablokk beveger seg videre. Trænafestival-aktuelle Æ, aka Erling Ramskjell, fikk overta scenen etter Betablok, og leverte lett Blablafestivalen 2010s mest minneverdige konsert. Ramskjell gikk på scenen alene, men fikk snart selskap av sin faste bassist, Hallstein Sandvin (som også var lydmann for festivalen). Ramskjell synger sine viser på klokkerein nordnorsk, og viste prov på en sterk tilstedeværelse på scenen i løpet av sin konsert. Etter et par låter alene begynte de to på scenen å få opp gjesteartister på scenen, og som Ramskjell selv sa: “Dettan ligne litt på sånne jazzkonserta man ser på NRK3”. De fleste av artistene som spilte sammen med Æ denne kvelden var andre musikere som hadde spilt samme kveld, eller kvelden før. Ingvild Østgård og Marianne Hansen kom opp og sang litt kor, Peer Nic. Gundersen spilte gitar og medlemmer fra Fipp spilte gitar og trommer. Slike stunt kan fort bli kleine, men i dette tilfellet funka det veldig godt, og i løpet av hitlåta “Fin Fyr / Idiot” var det virkelig topp stemning både i salen og på scenen. Usedvanlig trivelig, og et festivalminne vel verdt å ramme inn.

Når kvelden, og festivalen, ble avslutta med Fipps postrock-på-speed var det bare å konkludere at Blablafestivalen er et usedvanlig friskt innslag i et sommersløvt Vesterålen. Det er flott å se at en festival kan bygges på tross av trange økonomiske rammevilkår, og likevel greie å skille seg ut. All ære til gjengen bak Blabla for det!

Alle foto: Hedda Nilsen


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo